Vann over hodet på Hydnefossen (29.01.2015)

Reiste tidlig fra Asker i retning Hemsedal. Planen var å klatre Hydnefossen i Hemsedal, en bestigning jeg har drømt om i lang tid. I en u-sving på Gol kjører jeg som normalt langs hovedveien da jeg har forkjørsrett. Plutselig kommer en bil i full fart inn på veien fra høyre. Han trodde kanskje jeg hadde tenkt meg av veien mot høyre i svingen, og jeg kolliderer rett i hans venstre sidedør. Ingen stor smell, men før jeg rakk å reagere kjørte han bare videre, når det var han som hadde vikeplikt… Stoppet i en busslomme like etterpå, og heldigvis for min del hadde jeg ikke fått noen synlige skader på bilen min…

Det hadde snødd i natt, og brøytebilen kjørte for full maskin ved Hornset. Vi hadde planlagt å stå parkert i en lomme like ved der Hydna kommer ned til veien, men det var ikke populært og vi ble henvist til krysset ved Langeset. Noe lenger å gå, men pytt. Brukte lang tid før vi omsider var av gårde fra bilen kl. 09.45. Jeg spaserte i forvegen og gikk helt bort til der hvor Hydna renner under veien. Her ventet jeg på Julian som ikke dukket opp. Det viste seg at han hadde gått normalveien skrått opp mot venstre 400 meter før elva. Dermed måtte jeg bushe meg gjennom skogen for å ta ham igjen lenger oppe langsmed bekken.

Et par svenske klatrere startet 20 minutter før oss og vi var derfor heldige med at de gjorde store deler av brøytejobben for oss. Julian gikk med split-board og jeg med truger. Et stykke lenger oppe ble det så bratt at Julian valgte å ta av seg splitboardet og gå til fots resten av veien, noe som ble et stampehelvete uten like. Jeg tok igjen svenskene og brøytet de siste hundre høydemeterne for å lette litt på samvittigheten. Vi klarte å følge noen ryggformasjoner langsmed noen trær til høyre for bekken som var noenlunde trygge veivalg ifht eventuelle snøskred. La fra oss sekkene et stykke unna innsteget etter å ha lært av Signar og Helge sin tabbe med å løse ut den flanken med en svær isblokk. Dermed hadde alt utstyret forsvunnet i skredet…

Julian og jeg var så effektive at vi snek oss foran svenskene ved iskjegla. Jeg ledet opp kjegla og satte standplass i en fin og lun hule på toppen. Litt sånn pjolterisaktig opp her, og vanskelig å sette skruer. Generelt lett WI3 klatring opp denne. Problemet var at svenskene satte standplass rett ved siden av oss, og stod derfor i rassonen og fallsonen til der jeg skulle lede videre. Da de omsider forstod dette rappellerte de ned igjen og prøvde på en linje mer mot venstre, sikkert ikke veldig happy…

Andre taulengde under dagens forhold var krevende, spesielt et opptak var delvis overhengende, og oversteg i alle fall en grad 5. Videre oppover hadde vi problemer med et slags skareflak av is som beskyttet den gode krafseisen på undersiden. Ble derfor mye rensing av isen med øksa, noe som krevde en del tid og krefter. Satte neste standplass etter kun 25 meter under nok et lysekroneoverheng. Julian var innstilt på at jeg skulle lede alt, noe som var greit for meg. Vi hadde med oss 18 isskruer og jeg bruke alle disse på neste taulengde for å si det sånn.

Tredje taulengde ble direkte kjipt. Dårlige og våte isforhold gjorde at jeg måtte klatre en del sikksakk, som også skapte mye taudrag. Et punkt var jeg nødt til å klatre rett opp et dieder der det fossrant vann, og begge ble totalt gjennomvåte. Temperaturen lå rundt -4 grader og alle klærne ble pinne stive og slynger med karabinere ble en eneste stor ubrukelig isklomp etter hvert. Etter en lang og kjip taulengde med mange utfordrende passasjer kom jeg opp til en ny og lun standplass.

Da Julian etter langt om lenge kom opp til meg var han både gjennomfrossen og nedpsyka. Rett før han kom opp til standplassen løsnet i tillegg en del av skavlen over oss og skapte et nattemørke av sluffsnø. Dette gjorde ikke saken noe bedre. Jeg var i utgangspunktet gira på å fortsette, men forstod raskt at det ikke var forsvarlig med en sikrer som ikke er i stand til å sikre. Jeg tok beslutningen om at vi skulle returnere og prøve igjen en annen gang når forholdene var bedre. Med isete tau firte vi oss ned to rappeller trygt og sikkert. Om kort tid ble det også mørkt, så beslutningen var nok fornuftig. Ruslet ned igjen samme vei som vi kom opp. Nede ved bilen så vi også at svenskene hadde bailet og var på vei ned igjen med hodelyktene. Plutselig hørte vi et digert drønn som bare varte og varte. Sannsynligvis et stort snøskred. Hodelyktene virret rundt omkring og forsvant inn i skogen. Etter hvert kom de ut av skogen igjen, og det hadde åpenbart gått bra med dem. Skumle greier dette med innmarsj og utmarsj også…

Godt var det å komme ned til bilen, få på oss tørre klær og kjøpe kinamat på Ulsåk (som for øvrig Julian ble matforgiftet av pga dårlig lammekjøtt…). Blir hviledag i morgen da det tok på å klatre både Juvsøyla og Hydnefossen på to dager med lite søvn.

Takk for turen, Julian!