Ski- og Skredworkshop i Sogndal 2015 (06.02.2015)

Denne langhelga var det duket for skredworkshop i Sogndal i regi av firmaet Ski og Skred (www.skiogskred.no) med Bjørn Michaelsen og Stian Langeland i spissen. Konseptet med en workshop er å dele erfaringer mellom deltakerne som blir delt inn i ulike grupper. På kvelden på basen vår Uteplassen i Sogndalsdalen planlegger man turer og diskuterer hvilke valg som ligger til grunne for at turen både er trygg og attraktiv for andre som vil henge seg på. På dagtid er man ute på tur gruppevis, noen med eller uten sertifiserte veiledere. Ute forsøker man å undersøke snødekket, været, terrenget og gruppa i forhold til skredfaren. Erfaringene man gjør seg undervegs på turen i ”praksisfellesskapet” deles senere på kvelden i plenum. Dette er ikke et kurs, så det fordrer at man har et viss erfaringsnivå på forhånd slik at man kan henge med i diskusjonene som blir gjort. I år var det meget høyt kunnskapsnivå på deltakerne og vi kunne diskutere på et relativt nerdete plan.

Workshopen startet torsdag kveld på Uteplassen. Her gikk vi gjennom skredsituasjonen i Sogndal for øyeblikket. Forrige lørdag gikk det som kjent flere naturlige og skiløperutløste skred i nesten alle himmelretninger på grunn av et vindpakket og sammenhengende flak som lå over et svakt lag med overflaterim som hadde blitt dannet under klarværet i slutten av januar. Rimlaget lå sannsynligvis der fortsatt over der hvor de siste dagers mildvær har herjet (300-700 moh). Oppdraget nå var å komme seg ut på tur og se om vi fant dette skredproblemet som varsom.no har beskrevet i skredvarselet.

Vorfjellet fredag 6. februar

Gruppa mi bestående av meg, Jonas, Lars, Harald og Jesper ville på tur i Jostedalen og valgte oss ut Vorfjellet ovenfor Gaupne. Neste morgen måtte vi først møte på Uteplassen for en liten inforunde før vi omsider kom oss av gårde til Jostedalen. Parkerte på en stor p-plass etter avkjørselen mot Navarsete, like før Steinkjelen. Det var et lavt skydekke over oss, men vi håpet vi skulle komme oss over det og se sola. Opp til Navarsete var det kjørt scooterspor og videre tok vi valget om å holde oss på nordøstsida av elva som kommer ned fra toppen. Her klarte vi å holde oss under 30 graders helning og utløpssoner. Der bekkefarene samles på rundt 900 meters høyde tok vi lunsjpause og gravde noen snøprofiler der vi utførte snødekkeanalyser som lille blokktest (finne det svake laget), column test (det svake lagets bruddstyrke) og extended column test (bruddstyrke og bruddforplantning). Her observerte vi noe som kan ha vært det omtalte rimlaget 30 cm fra overflaten, men krystallene var i stor grad nedbrutt og blitt spiralformede. Testene var i høyeste grad negative og uten tegn til bruddforplantning. Likevel er ikke dette godt nok til å vurdere skredfaren for dette området, men det gir oss en pekepinn. Kanskje ligger det rim noen hundre meter lenger borte?

Veldig lærerikt å være med på en slik tur der vi bevisst diskuterte skredproblematikk og stilte oss kritiske til hverandre, oss selv og situasjonen. Etter hvert kom vi inn i den tjukkeste tåkeheimen og hadde så å si ingen referansepunkter. Siktet oss inn på 1133-punktet. Her så det ut til å bli lysere og lettere vær, men vi kom dessverre aldri over skyene. Forserte et bratt punkt, og så flatet det ut siste stykket til toppvarden. Returen la vi så og si samme vei som opp med 30 meters kjøreavstand. Jeg kjørte med lette randokonkurranseski og fikk litt utfordringer på dette vindpakkede føret samt null sikt. Holdt på å bevege oss inn i et bratt heng, men traverserte oss bort til elva og fulgte denne på sørvestsida ned til Navarsete.

Mens jeg kjørte bilen ned til Gaupne fikk noen av de andre kjøre på ski hele veien ned til dalen i til dels flott puteterreng. Litt krevende å finne riktig rute i nedre del, men det gikk faktisk å stå på ski helt ned. Nå ventet middag på Uteplassen før evaluering og turplanlegging senere på kvelden.

Molden/Sviggafjellet fra Svåi 7. februar

Dagens tur ble en oppdagelsesferd. Vi skulle sjekke mulighetene for god skogskjøring opp mot Sviggafjellet fra Svåi, like ved Marifjøra. Siden det var meldt regnbyger under 400 moh og kraftig vind fra nordvest var dette et greit alternativ. Vi ble etter hvert en stor gruppe med meg, Jonas, Andreas, Erlend, Silje, Asbjørn og Tom Arne. Fikk plass til akkurat to biler ved den isete veien på Svåi. Herfra fulgte vi rødmerket sti 100 høydemeter oppover i glissen furuskog før vi dreide over mot venstre, over kulturlandskapet ved stølen på 130 moh. Her måtte vi for øvrig over et gjerde i øvre del. Vi gikk stort sett parallelt med bekken hele veien oppover. Overraskende fin skog i forhold til forventningene. Glissen furuskog det meste av veien. Asbjørn utbrøt: ”Dette er jo Canada!”, og det sier jo litt. Dette er plassen å dra når det dumper ned og man ønsker fjordblikk og urørt snø. Så klart blir det jo sjelden like gode forhold her som for eksempel Sogndalsdalen. Et parti ble det ganske så bratt, og her bikket det sikkert 30 grader, men snøen var såpass fuktig at det neppe ville gå noe stort skred mens vi gikk her.

Over 400 moh gikk regnet over til snø, yes! Vi tok en lunsjpause og glidet fellene som hadde begynt å kladde på grunn av tørrsnøen. Skogen gikk over til å bli fjellbjørkeskog opp til nordryggen på Sviggafjellet. Her åpnet terrenget seg i større grad og snaufjellet ønsket oss velkommet. Her arbeidet vinden mye med snøen og lastet østvendte heng med fersk fokksnø. Denne snøen la seg oppå et skarelag som trolig ble skapt de siste dagene, og under dette skarelaget lå et nytt rimlag, trolig fra klarværsdagen onsdag. Vi både fjernutløste og direkte utløste to harmløse flakskred med 20-25 cm bruddkant. Veldig interessant å være vitne til!

Folk ble gira og ville sjekke snøen nøyere, selv om det blåste opp og var rimelig surt. Vi sjekket andre himmelretninger, men det var kun i heng med fersk vindtransportert snø det gikk noe skred nå. Gravde et par snøprofiler og gjorde noen stabilitetstester som bekreftet det vi hadde sett lenger nede, det hadde kommet et nytt lag med rim, og det gamle rimlaget som forårsaket de store skredene forrige lørdag så vi lite til. Nå var det på tide å komme seg ned igjen. Nydelig skikjøring så lenge snøen var tørr. Resten av turen ned igjen ble gjort i forutsigbar, fuktig snø. Litt tett mellom trærne, men i høyeste grad brukbart skiterreng. Tilbake i Sogndal igjen tok vi en stopp innom Lustrabui der vi ble ytet vanvittig god service den siste timen før stengetid. Ble servert gratis smørbrød, focaccia og brød til halv pris. You made my day!!!:) Deretter ble det evaluering og turplanlegging.

Svarteholten 8. februar

Den siste dagen på workshopen ble jeg med en stor gruppe til Svarteholten. Med på turen var veileder Stian Langeland, en av landets største ”snøskrednerder”, med vanvittig detaljert kunnskap rundt snø og skred. Nappet om mange fine tips undervegs på denne turen, alt fra hvordan sjekke om snøen er bunden eller ubunden (om den danner et flak ved å sjekke staven på skrå ned i snøen og det raser rundt), tips rundt dobbel gruppesjekk med s/m, terrengvurdering og ikke minst arbeid med snøprofil, stabilitetstester og systematisk snødekkeanalyse. Han dro til og med fram et mikroskop for å sjekke hvilke snøkrystaller vi fant. Kult!

Fant en god vei til over skoggrensa. Her beveget vi oss østover mot Kongsteiggjelet og ved et konvekst heng fjernutløste vi et lite skred (str 1) med rundt en halv meter bruddkant. Samme skredproblem som i går, det løsnet på et svakt lag av overflaterim. Vi tok oss tid til å sjekke skredet, gjøre tester og sende inn observasjon til ”RegObs” appen til varsom.no/NVE. Oppfordrer alle til å bruke denne appen for å sende inn observasjoner av skredaktivitet (eller ingen aktivitet). Noen hundre meter lenger borte løste en annen gruppe ut et enda større skred (strl 1,5) med rundt 60 cm bruddkant. Et skred på 100x250 meter som nesten er så stort at det kunne knust en bil! Skremmende saker!

Det blåste vestavær og snødde hele dagen, så vi fikk god kjøresnø ned igjen til bilen. Bare synd det er meldt mildere framover…

Takk for en veldig bra og lærerik workshop! :-)