Kjørlifossen - isklatresesongstart i Sogn (04.02.2015)  

En lenger kuldeperiode hadde herjet over Sogn, og det så ut til å kunne bety at isklatresesongen omsider hadde ankommet lavere strøk. Selv om jeg strengt tatt burde vært hjemme og jobbet med et arbeidskrav reiste jeg heller UT, for det er en grunn til at jeg studerer bachelor i friluftsliv!

Planen ble å klatre Kjørlifossen i Lærdal (WI5/5+, 400m) som er en av de største klassikerne i regionen. Det var for øvrig her en spanjol sklei utfor og omkom i fjor vinter, derfor hadde vi av en eller annen grunn enda større respekt for fossen enn det den kanskje fortjener. At det er en mektig foss i storslått vestlandsnatur er i alle fall sikkert og visst!

Jeg og Julian kjørte fra Sogndal litt over kl. 06.00 og rakk akkurat ikke ferga over til Fodnes som gikk kl. 06.15. Ble derfor liggende i bilen og sove en ekstra halvtime. På grunn av dette havnet vi bak et fransk taulag som forlot bilen idet vi ankom endestasjonen i Råsdalen. Det var veiarbeid ved Kvignagrovi så herfra måtte vi ta beina fatt. I skumringa ruslet vi oppover anleggsveien. Etter noen hundre meter var det ikke brøytet lenger, så vi var glade for at vi hadde tatt med oss truger, noe franskmennene ikke hadde. Fossen var godt synlig fra veien, og bare synet ga oss et gufs nedover ryggen. Like før der Kjørligrovi krysser veien startet vi på oppstigningen til innsteget. På vei opp fulgte vi ryggformasjoner i bjørkeskogen og noen rennesystemer før vi traverserte inn i selve bekken som for øvrig hadde fungert greit til innmarsjen. Var uansett dekket med fast og fin skaresnø.

Franskmennene hadde akkurat ankommet innsteget til Kjørlifossen. Starten er en 50 meter bratt søyle (WI5, av og til WI5+). Isen så veldig fin ut, men på grunn av kulda var den ganske sprø og glatt med lite strukturer til å plassere stegjernene og øksene. Franskmennene kapret høyre sida av søyla, mens jeg og Julian klatret på venstre side. Det trommet godt i hele juvet når de hakket seg oppover, nesten litt skremmende. Det er jo tross alt bare frossent vann som henger…

Det er en lang foss, så det gjaldt å være effektive, uten å stresse. Jeg ledet opp første taulengde og nådde opp til toppen av søyla der det flater ut rundt 200 meter med klatring kun opp mot Wi3. Fikk ikke noe gratis på første taulengden og brukte lang tid på å krafse løs gode fester for øksene, det var også brattere enn hva det ser ut fra standplassen der vi la fra oss en sekk og trugene. Julian kom seg opp han også. Litt vanskelig å kommunisere ned til ham, og han var enig i at dette var ganske så bratt for ham. Franskmennene lå fortsatt et stykke foran oss og fikk førstevalget i linja på øvre del av fossen. Etter å ha gått på løpende opp til øvre del av fossen ble vi nødt til å velge en linje til høyre for dem som klatret på venstre side.

Klatret ut hele tauet på denne taulengden og graden var en snill WI4 i nedre del og WI3 lenger oppe. Problemet var at franskmennene i sin andre taulengde bestemte seg for å gå over mot høyre del av fossen, og det endte med at det raste ned masse is på oss, og Julian fikk en skikkelig kartong i skulderen. Gikk heldigvis greit med ham. Derfor bestemte vi oss for å ta en kort taulengde til en ny standplass og ta sikte på midtlinja videre til topps. Dette var en åpenbart mer tidkrevende variant med dårligere og brattere is mange plasser. Prøvde å følge diederformasjoner så mye som mulig, men flere steder kom jeg til opptak der jeg nesten ikke hadde noe god is for føttene. Fikk klatret en god og lang tredje taulengde (fra innsteget i øvre del). Julian var uheldig og mistet en isskrue fra klipperen på selen. Den fant vi heldigvis igjen liggende i snøen ved innsteget! For øvrig var været perfekt hele dagen, men paradokset var jo at vi holdt oss i skyggen og fikk aldri et solgløtt i fleisen.

Standplassen før fjerde taulengde ble delvis hengende. Problemet her var at franskmennene etter hvert hadde begynt å rappellere, og jeg stod i fare for å måtte løse ut en del store istapper som sperret veien min i et bratt parti. Stod her og ventet lenge, men etter hvert valgte jeg å fortsette og snike meg kattemjukt forbi uten å løse ut noe som helst. Var store spenninger i isen her oppe, og det hørtes ut som hele sulamitten skulle rase ut når som helst. Femte taulengde rundet rundt et hjørne og gikk opp en bratt vertikal søyle med muligheter for å benytte en fritthengende søyle på høyre sida, noe jeg ikke turte på led da Julian stod rett under denne. Var visst fint å gjøre dette på topptau. Knallhard og sprø is her, så var ganske tungt å komme seg opp her samtidig som begge begynte å bli noe slitne og kalde.

Godt var det å komme over kanten og få satt standplass i en solid bjørk. Ah! Godt å stå på trygg grunn og senke skuldrene for en liten stund. Den som hadde hatt en paraglider nå… Julian fikk noe knot med tvinn på tauet så han måtte ringe meg og forklare situasjonen før vi fikk ordnet opp i rotet. Etter det obligatoriske top out bildet bar det ned igjen. Vi var forberedt på retur i mørket, så hodelykta var allerede klar for å tennes. Første rappell gikk fra et bjørketre, og totalt ble det fem rappeller ned til innsteget. Nedre søyla er utsatt å komme ned til for å lage abalakov i god nok is, så trikset er å ta sikte på et bjørketre på høyre side lenger oppe sett ovenfra. Fra dette holder det med 2*50 meter for å komme seg ned fra fossen.

Deilig å være nede igjen. Returen gikk ned langs elveleiet til anleggsveien og tilbake til bilen. Var nydelig fullmånelys på fjella over oss og det fristet i høyeste grad å spenne på seg skia for en måneskinnstur senere. Dessverre fristet det mer med taco og film hjemme på studentkåken, så måneskinnstur får bli en annen gang.

Sjekk også isfører for Lærdal: http://www.laerdalferiepark.com/images/stories/content/pdf/NORWAY_ICE_Laerdal_Climbing_guide.pdf

Takk for en flott tur, Julian!:)

Video