Metodekurs skred med Breogfjell (09.02.2015)

Etter en langhelg med høy nerdefaktor på skredworkshop bar det rett videre på fire dagers metodekurs skred med Breogfjell som er første steg mot å bli NF godkjent skredinstruktør. Kurset ble avholdt i Sogndal med instruktørene Gjert Grødal og Einar Løken.

Opptakskrav:

• Solide ferdigheter i håndtering av alpine farer og vinterfriluftsliv; ski, klær, ernæring, orientering og erfaring med ly og leir.
• Dokumenterte ferdigheter i kameratredning og førstehjelp.
• Gjennomført grunnleggende skredkurs.
• Dokumenterte toppturer over flere år.
• Krav til skiferdigheter:
o For alpin kvalifisering: Gode nok skiferdigheter til å kunne kjøre kontrollert under alle forhold i bratte heng (< 35 grader)
o For Nordisk kvalifisering: Gode egenferdigheter på fjellski (bortover og nedover < 30 grader).

Deltakelse på minst én fagsamling skred anbefales. Deltakerne skal være vant til
tankegangen rundt sikre veivalg, skredvurdering, identifisering av skredterreng,
kameratredning (1-3 skredtatte) og være trent i bruk av eget S/M-utstyr. Det
forutsettes at deltakerne har satt seg inn i relevant litteratur.

Formål med kurset:

Kurset skal dekke den fagkunnskapen som en instruktør skal kunne for å holde dagskurs, grunnkurs og fagsamling skred. Kurset skal gi deltakerne inngående kunnskap om teoretisk og praktisk terrengvurdering, identifisering av skredproblem i snødekket, gruppedynamikk på tur i rasende fjell og kameratredning. For å bli anbefalt videre til aspirantpraksis og veilederkurs, skal deltakerne etter endt kurs også beherske kameratredning, veivalg og adferd i utfordrende skredterreng.

Læringsmål:

Etter endt kurs skal deltakerne være i stand til å gjøre gode vurderinger mht:
• Turplanlegging med grupper (vekt på alternative ruter), gjennomføring og evaluering av turen (kritisk søkelys på beslutningsprosessene med vekt på læringsutbytte).
• Hva slags gruppe vi til enhver tid har med å gjøre –
o Heterogenitet mht. ferdigheter, lyster, utstyr, form og risikoaksept, risikoforståelse
o Gruppedynamikk – empati og omsorgsevne; før, underveis og etter tur.
o Hvordan menneskelige faktorer kan påvirke beslutninger i farlig retning.
• Tolkning av faretegn
o I overflaten – i.e. skytende sprekker, drønn og nylig skredaktivitet
o Ved manglende gruppedynamikk
o Gitt i snødekkeundersøkelser
o Gitt i værdata og skredvarsler
o Gitt i forholdet (mikro-variasjon) mellom kart og terreng – terrengfeller.

Kurset skal fokusere på tursituasjonen der problemstillingene er å ferdes og oppholde seg i et mulig skredfarlig terreng. For vurdering av vegvalg legges hovedvekten på å bruke de objektive vurderingskriterier som finnes. Beslutningsprosesser og risikovurdering i tursammenheng skal være en viktig del av kurset, der deltakerne stilles foran ulike valgmuligheter. Kurset er problembasert i formen og det forventes at deltakerne tar aktivt del i både opplegget og utførelsen. Instruktørene alternerer mellom selv å gi instruksjon, og å sette deltakerne i situasjoner der de får vist at de behersker metodene – f.eks. ved å la dem veilede hverandre. En naturlig utvikling i løpet av kursperioden er at deltakerne får mer og mer ansvar for å planlegge og gjennomføre øvelser og turer, der instruktøren skal holde seg tilgjengelig, men litt i bakgrunnen. Kurset er faglig og pedagogisk forankret i
veiledningen som metode.

Temaliste:

Hovedtema for kurset er:
1. Kjenne igjen skredfare gjennom kjennskap til vær, snøforhold, terreng og mennesket.
2. Håndtere skredfare gjennom veivalg og adferd.
3. Utføre kameratredning dersom uhellet er ute.

Følgende tema skal gjennomgås:
• Turplanlegging.
• Den menneskelige faktor i skredfaresammenheng
o Risikofaktorer og ulykkesårsaker
o Hvordan ulike menneskelige faktorer kan utløse farlige valg og beslutninger i ulike situasjoner
o Samspill og beslutningsprosesser i turgrupper
o Hensiktsmessige regelbaserte metoder
• Terrengvurdering og klassifisering
o Hvordan bedømme potensielle utløsnings- og utløpsområder for snøskred på kart og i terreng
o Identifisere terrengfeller på kart og i terreng
o Terrengtyper
• Identifikasjon av alarmtegn
o Skytende sprekker, drønn, nylig skredaktivitet
o Stabilitetsvurdering (skispor, stav, hånd, skikutt, skavlhopp etc.).
o Vind, temperatur, nedbør
• Identifikasjon av mulige skredproblem i snødekket

Vurdering:

Deltakere skal få tilbakemeldinger underveis, samt gis en personlig, nyansert
tilbakemelding på eget kompetansenivå ved kursets avslutning – og i eget skjema. Kandidatene skal vurderes ut fra følgende punkt, i prioritert rekkefølge: Sikkerhet, egenferdighet og forståelse av fagtemaene. Kurset skal ikke bære preg av forventninger til prestasjonsnivå fra deltagernes side, men det skal gis konkret veiledning til videre egenutvikling. Deltakere med manglende forståelse for tema som er sentrale på kurset, må få konkret beskjed om hva som må forbedres før eventuell videre utdanning. De konkrete vurderingene skal føres inn på evalueringsskjema i kandidatens loggbok. Det legges opp til løpende diskusjon (evaluering) av alle økter og kursdager gjennom tilbakemeldinger både fra instruktører og de andre deltakerne.

På forhånd fikk vi disse temaene vi skulle forberede:

Øystein S: Faktorene som bestemmer skredfare
Elisabeth: Alptruth og reduksjonsmetoden.
Trond Olav: Systematisk snødekke analyse. "Den lille blokktest"
Sondre K: Stabilitetstest
Sondre Ø og Nils Kristian: Turplanlegging etter filtermetoden
Øystein O: Mønster for skiferdsel oppover og nedover

Dag 1 – presentasjonsrunde, skredtyper og kameratredning

Mandag var første dagen på metodekurset og vi startet kurset med å møtes kl. 09.00 på Breogfjell sine kontorlokaler på Campus i Sogndal. Her møtte jeg resten av deltakerne som bestod av Elisabeth, Nils Kristian, Sondre Ø, Trond Olav, Øystein O og Øystein S. En flott gjeng! Vi startet med en presentasjonsrunde av oss selv inkludert våre mål og forventninger. Deretter fulgte en liten forelesning om skred og ulike typer skred samt faktorene som bestemmer skredfaren. Vi hadde også en liten samtale om hvordan været og skredhistorikken for området hadde vært, og her hadde jeg heldigvis fersk info etter skredworkshopen. Spørsmålet var om mildværet som herjet denne dagen ville eliminere det vedvarende svake rimlaget som utgjorde skredproblemet for store deler av regionen Sogn.

Deretter heiv vi oss i bilene og satte kursen oppover Sogndalsdalen som skulle bli vårt uteklasserom de neste dagene. Tema for dagen var i hovedsak kameratredning og bruk av sender/mottaker. Vi parkerte på den store Togga-parkeringen i Gunvordalen. Her delte vi gruppa i to, og jeg ble med Gjert denne dagen. Etter en dobbel gruppesjekk av sender/mottaker og en prat rundt dette tuslet vi rolig oppover til myra som ligger en snau kilometer sørvest for parkeringen. Vi stoppet av og til opp dersom det dukket opp situasjoner vi kunne dra læring av knyttet til terreng, vær, snø eller gruppa osv. Ved myra tok vi lunsjpause før hver gruppe gravde ned tre sekker med s/m oppi på to ulike områder, deretter byttet vi om for å se om vi fant den andre gruppas nedgravde s/m. Her snakket vi om innflygingsmetoden, overflatesøk, signalsøk, finsøk, spiralsøk, utgraving, søk med og uten s/m og ulike typer s/m. Vi øvde også på søk etter skredtatte uten bruk av ”flaggefunksjon” (ignorere enkelte signaler) som blant annet Mammut Pulse sin skredsøker kan. Mikrosøkelinjer (sikksakk nedover med 10 meter radius fra enkelte signaler og 5 meter nedover mellom hver sving) og 3-sirkelsøk er de mest vanlige metodene. Fort gjort å rote det til med flere skredtatte og mange signaler som kommer inn!

Etter en god del øvelser med kameratredning var det på tide å pakke sekken og komme seg ned igjen. Ble ikke akkurat tidenes beste nedkjøring med tidenes sugeføre. Ikke akkurat vits å ta i pløsene for å stive av skiskoa. Kl. 16.30 møttes vi i klasserommet på Campus, hadde oppsummering av dagen og gjennomgikk noen teoritema før turplanleggingen ble gjort for neste dag etter 3x3 filtervurdering. Vi trente også på å vurdere skredfaren etter profesjonell reduksjonsmetode og nivosjekk. Dagen ble avsluttet kl. 18.30.

Dag 2 – snødekkeundersøkelse og stabilitetstester

Satt på med Trond Olav og Elisabeth opp til Togga-parkeringen nok en gang. Dagens tur gikk oppover mot Svarteholten. Etter en enkel gruppesjekk (kun en som søker mot gruppa uten at de søker tilbake) var vi i gang oppover. Undervegs pratet vi om områdevurdering – stemmer værmeldingen, terrenget og snøen ut i fra det vi har planlagt på forhånd? Er gruppa motivert og klar for turen fortsatt? Vi prøvde å planlegge videre ferdsel ut i fra det vi nå kunne se på avstand samt på kartet. I tillegg så vi etter gamle vindtegn, lite snø på trærne indikerte mildvær, og ellers var det viktig å se etter tegn til skredfare (alarmtegn). Lenger oppe kom vi til noen heng der det var over 30 grader. Her var det viktig å kunne argumentere hvorfor vi kunne gå inn i dette henget, selv med avlastningsavstand. Det er ikke nok å anta at det går greit, men ut i fra hva vi visste om snødekket i denne høyden, at det var gjennomfuktig, de svake lagene var blitt nedbrutt og i tillegg var det ikke nok fukt i snøen til at det kunne gå våte løssnøskred, derfor var det greit i dag selv om det alltid finnes en restrisiko.

Et stykke oppe i bakkene fant vi et heng over 30 grader som ikke var høyere enn 5 meter, altså er det trygt og kan brukes som testheng og til for eksempel rutsjeblokktest. Her demonstrerte jeg stabilitetstester som spadeprøve, kompresjonstest, utvidet kompresjonstest, rutsjeblokk og SLAB-test. I tillegg snakket jeg om en del faktorer vi ser etter når vi skal vurdere snødekkets stabilitetstest som alarmtegn (skytende sprekker, ferske skred, drønn), stavtest, skavltest, testheng osv. Lagde oss en lemur og tok oss en god lunsjpause etterpå.

Senere tuslet vi bedagelig oppover og pratet litt om utløpssoner og trygg avstand til disse like før vi bikket tregrensa. Her oppe var det etter hvert tørrere snø. På rundt 1050 moh gravde vi en ny snøprofil i overgangen mellom lo- og leområdet, og Trond Olav ga oss en demonstrasjon av systematisk snødekkeanalyse inkludert lille blokktest. Dette er en undersøkelse for å finne det fremtredende svake laget i snødekket og hvilke egenskaper dette svake laget har. Georg Kronthaler som er grunnleggeren av denne snødekkeanalysen skriver at dersom det ikke finnes noe svake lag kan ikke det gå skred, og dermed er det trygt. Ellers testet vi snøprofilen grundig og prøvde å se etter hardhetsforskjeller i snødekket, både ved bruk av for eksempel kredittkort og hånda. Her oppe fant vi et rimlag ca. 20 cm nede i snødekket under et tynt skarelag. Det var ikke mye igjen av rimkrystallene, så man ser at mildværet har preget det noe.

Tida fløy, så etter å ha gått igjennom dette temaet tok vi av oss fellene og rant ned igjen makkervis. Tok en sveip innom skredet ved Kongsteiggjelet som ble løst ut på søndagen. Vi så tydelig restene fortsatt. Deretter ventet en kveldsøkt.

Dag 3 – veivalg og terreng

Dagens tur gikk oppover mot Grøssete fra Svedal. Dagen startet overskyet, men det ble mer sol etter hvert. En kjølig dalatrekk indikerte at noe var i gjerdet værmessig. Holdt østsida av Svedalselvi opp til botnen der det flatet ut. Forserte et bratt parti over 30 grader der vi hadde avlastningsavstand på 10 meter mellom hverandre. I botnen diskuterte vi hvor vi ville videre. Vi ble enige om å gå opp til hytta på Grøssete og grave noen snøprofiler der oppe. Tok noen vurderinger før et heng opp til hytta, for der var det vanskelig å se om bakken var over 30 grader eller ikke. Ved hytta gravde alle sammen en snøprofil og utførte lille blokktest i sørlig og østlige sektor. Fant lite spennende og snøen virket generelt veldig stabil her.

Tok en lunsj i sola som dukket opp. Virkelig idyllisk beliggenhet her oppe på Grøssete, rart jeg ikke har vært her før. Eneste ulempen var at vinden kom fra den retningen sola stod, så vi måtte bygge en levegg som nesten skjermet for sola… Hadde en prat om førstehjelp under lunsjen, teoretisk om pasientundersøkelse, hva vi har med i sekken, utfordringer mtp nedkjøling og transport av skadet.

Deretter tuslet vi opp en bakke til 930 moh, der gravde vi en ECT (utvidet kompresjonstest) som ikke gikk i brudd (ECTX). Til slutt kjørte vi ned igjen etter skikompis kjøremønster (en og en ned heng over 30 grader, vente på trygge plasser, 30 meter mellomrom dersom det er under 30 grader). Kjørte kanskje litt vel fort noen steder, så det kan være greit å begrense seg til fartsreduserende kortsvinger noen steder for å kontrollere farten. Siste henget ned til bilen var superartig med overraskende rask og fin snø som var fin å svinge og hoppe i!

Den andre gruppa ble noe forsinket så jeg og Elisabeth ble sittende og vente på Trond Olav godt og vel 20 minutter før vi kom oss tilbake til Sogndal.

Dag 4 – casedag og deltakerne tar valgene på turen

Siste dagen på kurset ble lagt mot Togga, selv om jeg ønsket meg på tur i Øvredalen for å få litt fri fra Sogndalsdalen. I dag var det vi som skulle ta valgene på egenhånd med tanke på snødekke, terreng og veivalg. Undervegs hadde vi også en prat om snø og snøomvandlingsprosesser. Fulgte ryggen opp til henget like før Johannesbjørka (tregrensa). Der gravde vi i snøen, gjorde noen stabilitetstester, men fikk ikke noe spesielt positivt utslag.

Gikk med godt mellomrom opp bratthenget. Jeg tok en annen variant lenger mot venstre for å unngå å svinge så mye, men innså ulempene med mitt valg i og med at jeg havnet i en større og åpen flanke der en utglidning ville føre til at man kunne skli ut i Perenrenna lenger nede. Videre fra Johannesbjørka var det fullstendig whiteout, så det var ikke lett å se hva vi hadde over eller under oss. Nå måtte vi stole på lokalkjennskap og kartet. Etter hvert lettet det noe mer og vi kunne se hva vi gikk til. Planen om å kjøre ned Japanskogen i sørsida ble skrinlagt, blant annet da vi kjente at snøen var mer vindpåvirket og lagdelt her oppe i høyden. Muligens ligger rimlaget her fortsatt (noe observasjoner bekreftet). Endte med å kjøre ned igjen samme vei som opp.

På tur ned fikk vi en kameratredningscase med tre skredtatte, en av dem uten s/m. Elisabeth tok føringen, vi dobbeltsjekket egen sikkerhet, fordelte arbeidsområdet og satte i gang. Alle ble gravd opp igjen innen 6 minutter, noe som er bra. Etter 15 minutter synker sannsynligheten for overlevelse drastisk. Det gjelder å se etter spor på overflaten, og heldigvis så vi staven til personen uten s/m. Deretter bar det ned til bilen og tilbake til Sogndal for oppsummering og evaluering av kurset. Jeg fikk bestått og med gode tilbakemeldinger. Det jeg kan gjøre noe bedre er kanskje dette med å være enda mer analytisk og sikker når jeg vurderer om et heng over 30 grader er sikkert å ferdes i, det holder ikke å kun bruke intuisjonen og anta. Ser fram til resten av skredutdannelsen!

Takk til Breogfjell for et flott og trivelig kurs!:)