Skredkurs berre for jenter (19.02.2015)

I forbindelse med Fjellsportfestivalen her i Sogndal hadde jeg fått assistentpraksisplass på et av skredkursene som skulle arrangeres under festivalen. Etter metodekurset som jeg tok for noen dager siden så var neste steg i NF skredutdanningen å få gjennomført seks dager i assistentpraksis før veilederkurset som forhåpentligvis blir i mars. Var så heldig å bli satt opp på ”skredkurs berre for jenter”. Jentekurs er virkelig i vinden om dagen, og det er kanskje flere fornuftige grunner til at det er blitt slik.

Dag 1 - Tylderingen

Veilederne på kurset var Marit Svarstad Andresen og Einar Løken som jeg begge to kjenner godt. Møtte deltakerne torsdag morgen nede på Quality Hotel og det så ut til å være en virkelig sprudlende og motivert gjeng på 12 deltakere som ønsket å lære om et viktig tema. Etter en kort bli-kjent runde og runde med forventninger til kurset ble det litt kort info før vi satte i gang. Begynte med litt teori rundt hvilke faktorer som må til for at et skred kan forekomme (vær, snø, terreng, menneske), og Einar tegnet opp en skisse av et flaksskred og oppbygningen av dette med flak og svakt lag.

Vi gikk ikke veldig dypt inn i temaet før vi kjapt tok en runde med turplanlegging for dagens tur som skulle gå mot Tylderingen, en av Sogndals mest nærliggende toppturtopper. Ble shuttlet i maxi taxi opp til Fretland der turen startet. Jeg ble med gruppa til Marit. Vi begynte med å sjekke om alle hadde stilt inn skiene riktig ifht DIN-skala, om skoene var løse nok til å gå med og om alle var klare for tur. Regelen videre var at vi skulle lage så slake spor at vi ikke behøvde å bruke hælløftere. Deltakerne styrte showet stort sett hele turen oppover. Etter å ha gått oss litt varme stoppet vi opp og tok en gjennomgang av sender/mottakere. Vi øvde også på å enkelt søke opp en nedgravd sender/mottaker og rekkefølgen på dette (innflygingsmetoden).

Videre på vei oppover vurderte vi et heng vi skulle opp. Er det over eller under 30 grader? På grunn av stabile forhold vurderte vi det trygt nok, men med avlastningsavstand 10 meter mellom hverandre. På vei opp henget trente vi på å måle brattheten med skistavene eller kompasset/clinometer. Det var cirka 30 grader på det bratteste. Kort til etterpå ble det lunsj i et lunt granfelt.

Været i dag var noe skiftende med litt regnbyger og solgløtt av og til. Mye vind fra sør/sørvest. Neste på programmet oppover var sporvalg og svingteknikk oppover i tillegg til vanlig orientering hele veien. Vi tok opp dette med å bruke terrenget til vår fordel/ulempe (mtp rygger, utløpssoner, søkk…). På cirka 850 moh snudde vi da været ble surere. Skikkelig sugesnø hele veien ned igjen og vi øvde på fornuftig kjøremønster ned igjen med en fotograf fra Bratt Moro etter oss hele veien som blant annet ville ha oss til å danse på et tidspunkt. Dette skulle brukes til en film som ble vist senere på festivalen. Kl. 15.15 ble vi hentet av maxi taxien som spanderte godteri og sjokolade på oss! Hadde en rask oppsummering tilbake på hotellet før det vanket førermøte og middag. Deltakerne fikk i lekse å planlegge neste dags tur til Svarteholten ved bruk av 3x3 Munter.

Dag 2 – Svarteholten

Etter en kjapp innledning til dagen nede på hotellet dro vi med bussen oppover Sogndalsdalen. Dagens tur gikk i retning Svarteholten, en av dalens mest frekventerte toppturer. Vi gikk gjennom turplanene og skredvarselet og gikk etter hvert over på områdevurderingen. Hva er det vi ser rundt oss? Er det slik det så ut på kartet? Er været og snøen slik jeg hadde planlagt? Er gruppa klar for turen? Etter hvert som vi fikk mer oversikt i terrenget prøvde vi å legge løypa ut i fra dette med støtte fra kartet. På vei oppover fikk vi se litt vindtegn fra sørvest, ferske skred inne ved Anestølen, skavler på Togga, noe snø på bjørketrærne, fokksnø på Torstadnakken, sigesprekker på Grånipa og drivende skyer i høyden. Mye info å ta med seg på turen opp.

Tok lunsj like over skoggrensa og lagde en levegg mens vi gikk gjennom utgravingsmetoder. Senere tuslet vi opp til snaut 1000 meters høyde der vi gravde snøprofil og gikk gjennom lille blokktest og ECT. Fikk ECTX@55cmQ1 (ingen bruddinitiering eller forplantning), men oppdaget et svakt lag med overflaterim under et skarelag på 55 cm snødybde. Mildværet har trengt gjennom store deler av snødekket, men ikke kommet gjennom dette skarelaget. Skal likevel stor tilleggsbelastning til. Dersom snødekket er tynt kan det likevel utgjøre en fare, derfor holder skredfaregraden seg fortsatt på 3 så lenge overflaterim er et skredproblem. Det virket som gruppa så stor nytte av å grave og se på snøen og de ulike lagene.

Gikk et lite stykke til før vi tok av fellene og kjørte ned igjen. Et sted klarte en av deltakerne å gå på trynet og miste skia. Først trodde vi at skia lå begravet under snøen, så vi brukte et kvarter på å søke etter skien med søkestengene. Intet funn, så hun fikk låne skiene mine mens jeg kjørte nedover på en ski. Tilfeldigvis fant vi den forsvunne skia 100 meter lenger nede i skogen. Det var jammen flaks, og vi rakk akkurat bussen tilbake igjen til Sogndal. Mye ulikt føre med fokksnølommer, skaresnø og noe halvvegs gjennomslag lenger nede i skogen. Den ene skia mi brakk i trekjernen på tur nedover, uten at jeg la merke til det eller kjørte spesielt røft. Altfor dårlig, men fikk det igjen på reklamasjon.

Dag 3 – Vorfjellet

Siste dagen på skredkurset ble i Jostedalstraktene. Vi kjørte i privatbiler til Engjadalen og la i vei oppover mot Navarsete. I dag skulle deltakerne få styre enda mer av turen, og det tok lang tid før de etter hvert kom på at de hadde glemt å ta gruppesjekk med sender/mottakerne. De holdt høyre siden av bekken som kommer ned fra Vorfjellet mot Navarsete, og vi måtte minne dem på å ikke ta for bratte sporvalg. Mye mer behagelig å gå litt slakere og slippe å svette seg i hjel. Hørte enkelte drønn i snøen på vei opp, men det var utrolig lokalt. Tok lunsj på snaut 900 moh og fikk faktisk litt sol i fleisen innimellom. Skulle visst tatt med solbriller… Lå 5-10 cm ubunden løssnø over et hardpakket skarelag i denne sida som bare ventet på at vi skulle få satt noen svinger i den.

Jentene tok etter hvert gode sporvalg og veivalg oppover og diskuterte ferden videre ivrig i plenum. Imponert over progresjonen. Vel oppe på flata på 1100 moh var det dårligere sikt, men vi valgte likevel å prøve oss mot toppen såfremt det ikke var oss veiledere som navigerte og vurderte terrenget videre. Forserte et kort bratt heng som var akkurat under 30 grader, og like etterpå var vi på toppen. Riktignok bare ”luretoppen” som stien går forbi 300 meter vest for den egentlige toppen. Ble litt halvdårlig stemning da jeg røpet at dette ikke var toppen, selv om det står et skilt der oppe ”Vorfjellet 1209 moh”, så jeg burde kanskje holdt kjeft i dette tilfellet. Ikke alltid smart å være toppnerd…

Ble ikke så lenge her oppe på grunn av så og si null sikt. Turen ned gikk veldig fint i god snø og noen solgløtt av og til. Selv jeg som stilte med konkurranserandoski koste meg hele veien ned til dalen, samme vei som vi gikk opp. Ved Navarsete hadde vi en liten runde med kameratredning før vi sklei resten av veien ned til bilen. Tok oppsummeringen der nede før vi takket for laget i denne omgang. Fikk gode tilbakemeldinger etter praksisen. En ting jeg sikkert kan bli flinkere på et er å porsjonere ut kunnskapen min til deltakerne, jeg kan fort bli litt ivrig og si litt mye i farten. Viktig å ta læringen fra deres ståsted og følge de på veien videre.

Takk for tre trivelige dager med kurs!:)