Hydnefossen – en iskald drøm ble virkelighet (22.02.2015)  

Helt siden jeg begynte med isklatring for godt og vel to år siden har Hydnefossen (WI5/6, 155m) vært en av de store målene å få klatret. Dette er kanskje landets største klassiker for isklatrere, og en av de mest ikoniske fossefallene på Østlandet som man ikke kan unngå å få øye på når man kjører oppover mot Hemsedal en deilig forsommerdag. I fjor klaffet det aldri med forholdene, for noen uker siden måtte vi baile drøyt halvvegs på fossen på grunn av alt for mye rennende vann som frøs fast på både klær og utstyr, men søndag 22. Februar var datoen det endelig skulle gå vår vei…

På turen hadde jeg fått med meg Andreas Grovan Aspaas som studerer geologi i Sogndal. Vi hadde aldri vært på tur sammen før, men jeg visste at han var stødig på klatring, derfor var jeg ikke veldig bekymra. Det hadde vært mildt i uka før denne søndagen, men det skulle bli kaldere fra og med fredagen, så jeg håpet at isen ville stabilisere seg til vi kom. Reiste fra Sogndal 06.30 og rakk akkurat 06.45-ferga fra Mannheller til Fodnes, ble som vanlig en sognalefse under overfarten. Det var nydelig vær over Hemsedalsfjellet og gradestokken viste -4 grader, helt perfekt temperatur. Plutselig ringer telefonen, det er Daniel og Magnus som også hadde tenkt å klatre Hydnefossen. De stod ved innsteget og lurte på om vi var det taulaget som beveget seg oppover i lia. Pokker, tenkte jeg inni meg. Ønsket ikke for mange lag opp den fossen, selv om den er like bred som den er høy, for det er ikke alle linjer som er like gode å klatre i år.

Parkerte som sist i krysset ved Langeset. Nå som det ikke hadde snødd på lenge var det faktisk noen parkeringslommer som lå nærmere Hydna, men vi hadde ikke noe vondt av å gå litt ekstra. Forlot bilen kl. 08.30 og marsjet i vei mot dette monsteret av en foss som badet i morgensol. Fra krysset fulgte vi veien nordvestover 500 meter før vi dreide mot venstre og inn i skogen. Det er to innmarsjmuligheter. En rett oppover i skogen som kommer inn til Hydna på snaut 900 moh, og en som skrår mot høyre gjennom et åpent skogsholt og kommer innpå Hydna ved ca. 700 moh og følger elva oppover. Vi gikk alternativ 2 opp og alternativ 1 ned. Vi gikk med truger, men på grunn av panserskare hadde vi egentlig ikke hatt bruk for disse.

Fikk varmen i oss på vei oppover. Mye lettere innmarsjforhold i dag i forhold til sist gang da vi brøytet oss gjennom masse løssnø. Skredfaren var også mye lavere. Så å si ingen fokksnø ved innsteget, og det skulle mye tilleggsbelastning til for å trigge kantkornlag lenger nede i snødekket. Var rett og slett ikke bekymret. Gikk litt langt opp i bakkene med trugene slik at jeg ikke turte å gå ned igjen. Ble derfor stående i en bratt isbakke og knote med å få på meg stegjerna uten å miste utstyret rundt meg. La fra oss trugene her og klyvde oss direkte opp til innsteget til venstre for iskjegla der det åpenbart så best ut. Fikk telefon fra Magnus at det hadde glemt abalakovhooker og lurte på om de kunne teame opp med oss. Først var jeg veldig skeptisk, men jeg sa til slutt ja siden de hadde kapret den beste linja, og det er jo tross alt ikke mer enn 3-4 taulengder før man er på toppen. Var forberedt på at dette kunne bli en lang dag…

Kom oss opp til innsteget. Isen så blå og fin ut, så dette virket lovende. Bestemte oss for å klatre med to sekker i laget. Daniel hadde allerede klatret ca. 35 meter opp i fossen og hadde ferdig standplass her til oss andre. Det ble bestemt at jeg skulle lede andre taulengde. Isen var god, men ganske porøs en del steder, så det raste ut mye på de som stod under. Jeg trodde de var utenfor rassonen, men de hadde visst blitt truffet av en del fallende is og fått en og annen skavank i hånda, låret og kneet etc. Heldigvis gikk det greit nok til at ingen måtte snu. Jeg klatret omtrent like fort som sola forflyttet seg, og ble klatrende i skyggen hele veien. Det fine var at isen ble sånn passe soft en god del plasser.

Taulengden jeg ledet var lang og vedvarende bratt (WI5/6), og klatret ut absolutt hele lengden på 60 meters tauene opp langs en loddrett pillar med en artig avslutning der jeg klatret meg rundt og bak en søyle og kom ut igjen på høyre side. Deilig med en standplass der jeg kan stå komfortabelt, men med fire i taulaget ville det bli trangt her oppe…

Kommuniserte ned til de andre om at jeg hadde satt standplass og kort tid etter kom Andreas klatrende. Det tok lang til før han var kommet opp, og fingrene var nok ganske kalde fra starten av. Deretter kom Daniel som hadde hengt lenge på sin standplass og til slutt Magnus. Effektiviteten var dessverre ikke god nok, vi hadde brukt lang tid. Kl. 11.30 stod jeg på andre standplass og kl. 15.00 var alle kommet opp til meg. Det ble mørkt kl. 18… Magnus og Daniel innrømte at det hadde gjort en tur over evne, de hadde fått en reality check og bestemte seg for å vente på meg og Andreas mens vi klatret resten. Bedre å prøve igjen en annen gang, men humøret var likevel på topp og vi spøkte og lo av situasjonen.

Andreas ville lede tredje taulengde. Den startet bratt og slaket ut 15 meter lenger oppe. Hansken hadde stivnet fullstendig av lett dryppende vann fra istappene over standplass, så han slet med å få klippet tauet på karabinerne. Brukte derfor en del tid i starten, men etter hvert gikk det mye bedre. Et fransk taulag klatret venstrelinja samtidig som vi begynte å klatre, og var nå nede igjen fra et rimelig sketsjy linjevalg. Et taulag fra Bergen klatret linja til høyre for oss og var på toppen da Andreas satte nest siste standplass.

Jeg fulgte da klokken var 16.30, og jeg hadde med det stått stille i hele fem timer! Uvant å klatre på topptau da jeg ofte er den som leder i mine tidligere taulag. Rimelig gjennomfrossen slet jeg skikkelig med blodsirkulasjon til fingrene opp bratta i starten. Det ble bare verre og verre, og da jeg omsider kom over på det slake partiet fikk hjertet og hjernen sjokk av det kalde blodet som bruste gjennom i sirkulasjonssystemet. Jeg ble kvalm og skikkelig svimmel, så svimmel at jeg begynte å se uklart. Måtte bare forkaste alle tanker om stil og be Andreas stramme tauet mens jeg lå i fosterstilling og ventet fem minutter før kroppen var fit for fight igjen. Ikke merkelig folk synes vi er rare som driver med dette her… Bra ledet av Andreas i alle fall!

Nå gjenstod det bare en siste taulengde igjen. Jeg hadde flaks med at bergenserne hadde hakket klart trinn til økser og stegjern, så dette gikk rimelig kjapt unna og jeg nådde toppskavlen like før det ble mørkt. Her stod det ferdig rigget snufeste med baile-karabiner, snakk om luksus! Fantastisk følelse å ha nådd toppen, og selv om det tok lang tid og det ble en del styr undervegs så fikk vi brukt hele dagen ute og det var vakkert å skue utover Hemsedals mange hjem som lyste opp i nattemørket.

Da Andreas var kommet vel opp og vi gratulerte hverandre med en solid high 5 måtte vi bare komme oss ned igjen til Daniel og Magnus som stod og hutret nede på andre standplass. Heldigvis rakk 2x60 meters tau akkurat ned til der de stod, men vi måtte fram med øksene for å traversere oss såpass langt mot venstre. Begge var ganske så gjennomfrosne, men vi så humoren i det og tok like gjerne en natteselfie. I ettertid ser det f… meg ikke bra ut, haha!

Herfra og ned ventet to rappeller før vi omsider nådde trygg grunn. Daniel og Magnus hadde også glemt hodelykter (!), så vi prøvde så godt vi kunne for å lyse vei for dem. Racket om stæsjet til hverandre nede ved sekkene før vi skilte lag. På vei ned mot bilen kom beskjeden om at en isklatrer hadde omkommet i Rjukan. Den fantastiske dagen vi hadde hatt fikk derfor en trist bismak. Vi kjente flere som var i Rjukan og klatret denne helgen og frykten for at det var noen av våre venner gjorde det meningsløse ved hva vi driver med åpenbart. Nå var det som om tiden stod stille, som om naturen også stoppet opp for et øyeblikks refleksjon. Ta vare på deg selv og dine venner når du er på tur, og gjør de fornuftige valgene. Naturen er sterkest, uansett hvor djerv og vågal du enn tror du er. Vi har ingen å miste.

Takk for turen!