Høgruta Jotunheimen på én dag, nesten... (18.04.2015)

Forord

Etter rekordturen i Hurrungane i fjor sommer satt jeg igjen med et stort tomrom. Hvor ble det av målet som jeg hele tiden har tenkt på og jobbet mot? Hvor ble det av motivasjonen? Jeg tror alle er avhengige av å ha et mål og en mening med hva enn man driver med for å skaffe seg motivasjon. For min egen del ser jeg stor mening i å trene mot et mål i form av for eksempel en lang og krevende tur i fjellet.

I fjor høst slo det meg. Hva med å prøve Jotunheimen Haute Route på én dag (www.jotunheimenhauteroute.no)? Denne turen, som fra nå av kalles Høgruta Jotunheimen er en estimert 5-6 dager lang skitur gjennom Jotunheimen som starter i øst ved Bessheim eller Gjendesheim. Derfra går turen, litt avhengig av forhold og vær, over høye fjell og tinder samt innom turisthyttene Memurubu, Glitterheim, Spiterstulen, Leirvassbu og avslutningsvis til Krossbu på Sognefjellet. Litt avhengig av rutevalg ligger turen på snaut 80 km og 7000 høydemeter totalt og er et fullgodt norsk alternativ til den noe bedre kjente Haute Route i Alpene som går mellom Chamonix og Zermatt.

Selv har jeg som mål med livet å kunne leve i og av fjellet, og derfor kunne det vært fint å skape litt blest rundt Høgruta Jotunheimen som er en såpass krevende tur med mye snø- og terrengvurdering at mange vil foretrekke å leie guide. Målet var opplest og vedtatt, nå var det bare å samle motivasjon og begynne treninga både fysisk og mentalt fram mot april da det var planlagt at turen skulle gå.

Vinteren har i stor grad gått til trening med lette randonnéeski (ski mountaineering) som for meg var en helt ny tilnærming til tur i fjellet. Mange har himlet med øynene når de ser dette utstyret, men så lenge man har gode nok skiferdigheter på forhånd så kan man faktisk kose seg både opp og ned med slike ski. Jeg har ikke bare brukt dette til trening for å si det sånn… Tungt skiutstyr er derimot overvurdert!

Planen var at jeg skulle gå denne turen med randonnéeutøver Ola Hovdenak, men han fikk dessverre en skade noen måneder før start og måtte kaste inn håndkleet. I grunn er det for meg en fordel å gå alene på en slik tur. Du kan regulere tempoet helt selv og ta matpauser akkurat når og hvor det måtte passe. Går man i par vil det alltid være noen partier hvor man ønsker ulikt tempo, og regel nr. 1 i dette gamet er å ikke gå på en smell. På en annen side så er dette en tur der man må forsere en del potensielt skredfarlig terreng, så dette må man ta i betraktning hvis man går alene.

Lørdag 18. April ble dagen. Det så ut til å bli utmerket forhold. En del vind og oppholdsvær dagene i forvegen ville pakke snøen hard og rask. Det var meldt stort sett sol, en del vind fra nord, litt tilskyende utpå dagen, men ellers ganske likt som både fredag og søndag. Å velge akkurat lørdagen skulle i ettertid vise seg å være et av mine største ”katta i sekken”-kjøp noensinne…

I dagene før løpet kjørte jeg ganske likt opplegg som mot løpet i Hurrungane. Det ble noen lette joggeturer, mye væskeinntak av Farris, karboloading med pastaretter og ikke minst mye visualisering og positive tanker knyttet opp mot det som snart skulle skje. Å stille mentalt forberedt er minst like viktig som det fysiske. Dette var nødt til å bli suksess!

Dagen før dagen

Litt utpå dagen, fredag. 17. April kjørte jeg fra Stryn der jeg hadde tilbragt noen dager med oppladning. I Lom møtte jeg Tea som med glede stilte opp som service provider ifht kjørelogistikk, noe jeg satt utrolig stor pris på! Vi kjørte videre til Bessheim fjellstue der starten skulle gå neste morgen. Ragnhild som er en del av vertskapet på Bessheim møtte oss med en gjestfrihet som jeg sjelden har opplevd maken. Fikk en hel hytte for meg selv der jeg kunne gjøre de siste forberedelsene til turen.

Ble litt liv utover kvelden med blant annet en del medieaktører som hadde fått snusen i planene. Ville helst ikke skape så mye blest om dette på forhånd. Litt press er helt greit, men fallhøyden blir desto større om man går høyt ut før turen er gjennomført.

Høgruta Jotunheimen – startskuddet er gått

Det ble en urolig natt med lite søvn, slik det alltid bruker å være før slike turer. Kroppen merker at noe snart skal skje, og overskuddet bobler snart over etter flere rolige dager med lett trening, mye søvn og spising. Kl. 05.15 var det opp av senga og begynne dagen akkurat slik den var planlagt. Til frokost lagde jeg meg havregrøt, egg og bacon, samt noen skiver med brunost og honning. Var ikke veldig sulten, så det var begrenset hva jeg fikk i meg, og jeg ville ikke spise meg uvel. Brukte litt tid på å teipe og smøre utsatte steder på kroppen som jeg forventet ville få vondt i løpet av dagen. Deretter nærmet det seg avmarsj som var planlagt kl. 06.00.

Ute stod heiagjengen med Ragnhild og Tea som ønsket meg lykke til med turen. Vanvittig motiverende å ha så gode folk rundt seg! Været var perfekt med blå himmel, noen minusgrader, vindstille og panserføre. Nå var det bare opp til meg å prestere. Litt forsinket, kl. 06.17 forlot jeg Bessheim og satte kursen i retning første etappe mot Memurubu via Besshøe.

Det tok litt tid å komme inn i ”siget”, så jeg startet ganske forsiktig til jeg fant en god rytme som jeg kunne holde over lenger tid. Fulgte et scooterspor oppover lia til det flatet ut ved Bessvatnet. En kjølig nordavind ulte over slettene her oppe, og det var så vidt jeg klarte å holde varmen med kun dette lette løpsantrekket jeg var ikledd. Hadde bestemt meg for å ta jevnlige og effektive matpauser for å holde energinivået oppe hele turen, så det ble 5-10 minutters stopp cirka én gang i timen der jeg luftet føttene for å forebygge kommende vannblemmer, i tillegg var det bare å spise som en prest.

Første matpause ble i skaret vest for Bessheimrundhøe. Nå begynte sola å stå opp, men noen svake skyslør i horisonten skjermet for noe særlig varme mot ansiktet. Som sagt er det ikke én fasit på hvor Høgruta Jotunheimen går hen, men jeg har valgt den ruta som holder seg høyest oppe ifølge www.jotunheimenhauteroute.no . Jeg har ikke gått denne turen før, så jeg måtte bruke litt tid på rutefinning undervegs. Holdt på å sikte meg inn på feil topp ved å gå mot 1869 nord for Kollhøin fremfor Bukkehøe. Hentet meg fort inn, og tapte nok ikke særlig mye tid på dette.

Føret var stort sett av typen hardpakket fokksnø, men noen steder var det skare og stedvis større partier med is på de mest avblåste partiene. Her var det ikke så lett å gå på ski, så det gjaldt å gå den beste veien med det beste føret. Gikk opp mot Besshøe via Brue. Ragnhild sa til meg at jeg burde klare å nå toppen på under to timer, for det gjorde til og med faren hennes. Jeg måtte nok gi tapt for pappa, for jeg stod ikke på toppen før kl. 08.35, 2t 18min fra start. Til mitt forsvar inkluderte det 7 min pause og ikke verdens høyeste starttempo.

Det var stadig flott vær på toppen, men det blåste surt, så det ble kun en kjapp matpause nedenfor toppvarden før jeg for første gang i dag røsket av fellene, fikk på meg jakka og gjorde meg klar for nedkjøringa. Planen var å kjøre ned sørrenna i retning Bjørnbøltjønne. Hadde aldri kjørt denne før, kun lest om den, så det skulle bli interessant å se hvordan det skulle bli med disse tynne konkurranseplankene på steinhardt føre.

Fant etter hvert innsteget til renna, og jammen var det bratt, godt og vel 40 grader. Spesielt bratt i øvre parti som etter hvert bikker over i et heng med en del steiner og klipper. Videre nedover slaker det noe ut og der er det ikke like mye man kan skli inn i og slå seg på dersom man skulle falle. Skrenset meg ned til klippepartiet der jeg måtte av med skiene og klyve meg ned noen meter før jeg igjen kunne få på meg skiene og kjøre kontrollert ned resten av renna. Sparte nok en god del tid på å velge denne varianten, men hadde ikke kjørt her under usikre forhold.

Videre var det om å gjøre å finne den beste veien ned ryggen i retning Memurubu. Måtte skøyte meg opp igjen noen steder, men stort sett holdt jeg meg rennende. Ankom Memurubu kl. 09.01 etter snaut 20 min fra toppen av Besshøe. Hadde selvsagt spart tid på å ikke kjøre helt ned til Memurubu, men skal det være så skal det være.

Godt å være ferdig med etappe 1 av 5. Nå var jeg godt i gang, været så ut til å bli enda bedre og så lenge vinden holdt seg unna var det kokende tilstander. Etter en pause i sola på Memurubu forlot jeg stedet kl. 09.12 og begynte på dagens lengste motbakke opp mot Surtningssue via Raudhamran. Svetten silte, så det var viktig å drikke jevnt hele tiden fra camelbaken. Slet litt med høyre fot som av og til fikk krampe på innsiden av foten. Prøvde å ta av skoen og tøye ut litt, men det tok tid før dette ga seg.

På vei oppover ryggen streifet et småfly fra Fri Flyt forbi som blant annet skulle ta noen bilder til turen. Dette var det eneste tegnet til folk jeg hadde fått siden start. Hvem sier at Jotunheimen er overbefolka? Etter en matpause bar det opp mot Raudhamran der det ble så bratt at jeg måtte ta skiene på sekken. Videre ned fra toppen kunne jeg ta av fellene og renne nedover. Som Emelie Forsberg sier; ”nedover kan du bare hvile og nyte livet”. En sannhet med modifikasjoner, men det høres jo fint ut.

Mellom 1900-2000 moh på Surtningssue måtte også skiene på sekken. Formen føltes god ut, jeg merket at jeg hadde dagen og at dette kunne gå veien. Snart var jeg ferdig med to av de lengste motbakkene på turen, og jeg visste at etter Surtningssue fulgte et lenger parti med lett og småkupert terreng.

Det var ganske så avblåst på ryggen opp til toppen på Surtningssue med mye isete skare, vindskavler og stein, så det var litt utfordrende å komme seg opp her med ski på bena. Det var også ganske langt opp til toppvarden, selv om det ikke virket så fjernt på avstand. Godt var det da å komme opp og konstatere at turens lengste motbakke var unnagjort. Klokka var nå 11:44, og jeg hadde brukt 2,5 timer fra Memurubu og opp hit. Tok en liten matbit ved toppen i ly av den sure vinden som stadig økte på.

Ganske kult å skue helt til Hurrungane og Storebjørn i det fjerne og vite at senere på dagen så skulle jeg stå der. Før det ventet riktig nok en god del småutfordringer. Det var bare å glede seg og holde humøret på topp ved å fortelle seg selv røverhistorier jeg aldri hadde hørt før osv. Fulgte ryggen nordover mot Styggehøbreskardet og fikk to panserharde nedkjøringer på veien dit over Blåbreahøene. Det var for hustrig til at det ble noen rast i Styggehøbreskardet, så jeg rant med det samme ned Styggehøbrean langs kvistløypa og spiste i bunnen av denne, selv om det blåste en del der også.

Merket at jeg snart hadde gått 2 av 5 etapper, så hostesirkuset hadde begynt så smått. Prøvde å spare mest mulig høyde og utnytte terrenget ved å holde nordsida på Styggehøe og skli jevnt nedover mot Glitterheim. Klarte å komme meg helt fram uten å måtte ta på fellene før det gjenstod kun et par hundre meter.

Mens jeg satt og lunsjet utenfor Glitterheim møtte jeg først på ei dame som nettopp hadde vært på tur på Glittertinden. Fikk et par tips om hvor det var bra med snø på vei opp. Litt etterpå kom selveste Knut Vole ut, og han hadde hørt rykter om rekordforsøket mitt. Han tilbød med en cola og slo av en trivelig prat før jeg omsider måtte bevege meg videre. Da jeg ankom Glitterheim var klokken 13:40, og jeg hadde til nå brukt snaut 7,5 timer fra start, noe som absolutt var innafor tidsskjemaet.

Neste etappe over Glittertinden til Spiterstulen var forventet å være en av de mest effektive etappene der jeg ikke hadde forutsett noen spesielle hindringer. På vei oppover begynte det å trekke inn flere og flere skyer fra nordvest, og vinden økte på betraktelig. Store skyer med motvind og fokksnø ble virvlet opp og nærmest dro meg over ende på vei opp mot toppen. Det ble så surt at jeg var nødt til å ta på meg primaloftjakka og de tykke hanskene samt gå med buffen foran ansiktet for å unngå frostskader i den kraftige vinden og snøføyka. Fra og med 2050 moh bar det også inn i tåkeheimen og GPSen måtte bidra med navigeringa i den totale whiteouten.

Merket at dette var på grensa til det som var innafor for meg på denne turen. Både med tanke på det minimale jeg hadde med av bekledning og utstyr dersom noe skulle skje, i tillegg var det ikke spesielt motiverende å gå rundt i null sikt resten av turen som jeg hadde forventet skulle foregå under en tindrende blå himmel. Kunne værmeldingen virkelig ta så feil?

Prøvde å motivere meg selv med å si ting som; ”pøh, det skal mer enn et lite vindpust for å velte meg over ende”. Dette kunne da ikke være en gyldig unnskyldning til å avbryte prosjektet som jeg følte at både jeg og folk rundt meg forventet at skulle bli levert med glans. Men vinden ble virkelig sterk nå… Alexander som kjørte småflyet for Fri Flyt målte 54 knop vind like ved der jeg var i dette øyeblikket, noe som tilsvarer storm styrke, orkan ligger på 63 knop. Jeg holdt meg i gang oppover og prøvde fortsatt å tenke positivt, for med en gang man kommer inn på tanken om å avbryte vet jeg at all motivasjon og hele verden vil falle sønder og sammen.

Det tok tid å navigere gjennom whiteouten. Var redd for å havne for langt ut mot skavlen, men kl. 15.53 stod jeg omsider på toppen av Glittertinden og nølte ikke lenge før jeg reiste videre. Og her som jeg hadde drømt om å kose meg med pizza i en solgrop og nyte den vanvittig flotte utsikten over Jotunheimen som jeg vet eksisterer her oppe… Kjøringa ned mot Spiterstulen tok også lang tid da tåka nå gikk helt ned til 1850 moh. Sikta meg inn på renna sør for Glitteroksle, og da jeg kom ned i denne var den grei å kjøre i, men farten ble laber pga sikten.

Da jeg kom meg under tåkehavet og fikk se hvordan skyene hadde pakket seg rundt toppene og hvordan snøføyka stod rundt begynte jeg etter hvert å skjønne at dette ikke var dagen for å gjennomføre turen min. Turen videre mot Spiterstulen ble noen tunge tak, og tross ganske fin slusj i siste bakken ned til Visdalen ble det hele kun en nitrist opplevelse. Jeg ville likevel gi været en siste sjanse etter å ha sjekket værmeldingen på Spiterstulen som jeg nådde kl. 16.45, 10,5 timer fra start.

From hero to zero og tanker i etterkant

På Spiterstulen hadde jeg lagt igjen en pose med real turmat samt en del mat og drikke som jeg skulle ha med meg videre på turen. Som mange sikkert vet er det begrenset med kundeservice på dette stedet med mindre man åpner lommeboka, og ublide kommentarer var det siste jeg trengte akkurat nå. Fikk til slutt mast meg til å få høre det siste værvarslet, men jeg fikk ikke se på skjermen. Skjønte likevel at økende vind utover kvelden ikke ville gjøre situasjonen bedre. Slaget var tapt, tida og overskuddet var absolutt til stedet, men været var den avgjørende faktoren til at det gikk som det gikk. Jeg kunne selvfølgelig fortsette langsmed kvisteløypa, men det ville ikke være det samme, og i tillegg er veien opp til Krossbu nattestengt, så det ville være mye strev uten å ha fått gjort akkurat det jeg hadde lyst til og drømt om.

Skuffet er bare fornavnet. Mens jeg ventet på at snille og blide Tea kom kjørende for å hente meg, satt jeg meg ned i kjelleren, tittet i gulvet, felte noen tårer, men innså til slutt at denne gangen var det fornuften som seiret fremfor lysten. Jeg vet at jeg hadde klart å fullføre, sikkert godt og vel under 20 timer, men alle forhold må samstemme dersom det skulle bli en realitet. Forhåpentligvis kommer det flere sjanser når jeg har samlet nok revansjelyst og motivasjon til å gjøre et nytt forsøk.

Bestemte meg for å kjøre hjem til Asker i kveld, og det ble en lang biltur der jeg fikk god tid til å reflektere over fremtiden og motivasjon videre. Man kan ikke forvente at ting alltid skal gå som man planlegger, og derfor er det viktig å omstille seg fort. I løpet av bilturen innså jeg i alle fall at så lenge man har rotfestet til hjertet verdier som friluftsliv gir, så har man alltid noe å gå tilbake til selv om man opplever øyeblikk der man føler at alt er tapt. På denne turen opplevde jeg både oppturer og nedturer, de samme premissene gjelder for livet generelt, men livet går videre, enten man vil eller ei, og det som ikke dreper gjør en som kjent sterkere…

Tusen hjertelig takk til 7 Blåner, Bessheim fjellstue og ikke minst Tea Karoline Mork for fantastisk og uvurderlig støtte og hjelp i forkant og undervegs i løpet! I’ll be back! ;-)

Kart

Klikk for dynamisk kartvisning.