Våreventyr i Svartisfjella (23.04.2011)  

Brrr.... jeg våkner i bilen med rim på rutene. Det er -3,5 grader ute og det betyr intet annet enn KLARVÆR! Endelig kom godværet til Nord-Norge for alvor. Jeg står parkert utenfor Bergeng gård, så langt jeg kan kjøre opp langs Glomåga på denne tiden av året. I dag var det klart for Svartiseventyret, en todagerstur med besøk innom Steintinden (Norges minst besøkte kommunetopp?) og Snøtinden som er høyeste nunatak på Svartisen, Norges nest største isbre. Jeg gledet meg som en unge til å utforske denne ville og vakre naturen.

Litt over kl. 07.00 var jeg igang, med litt tyngre sekk enn normalt siden jeg skulle overnatte undervegs. Først fulgte jeg en scootertrasé inn til Fisktjønna, og deretter delvis langs den noe krunglete sommerstien til Glomdalsvatnet. Fulgte noen gamle skispor her. Det var panserskare denne morgenen, så enkelte partier var litt vriene å passere, slik som en bratt skråning ved det som på kartet kalles Hella. De første solstrålene fikk jeg da jeg strøk ut på Glomdalsvatnet. Fjella i vest lå badet i morgensol, ikke minst det spektakulære Steintindmassivet som jeg noen timer senere skulle skulle ankomme. Etter vannet måtte jeg opp en ny bakke før det gikk ned igjen langs et scooterspor mot Glomåga. Scootersporet gikk litt på kryss og tvers, så jeg forsøkte meg i blant på noen snarveger som til tider var mislykkede forsøk. I farten passerte jeg kloppa over Glomåga, antakeligvis fordi jeg var så fascinert over landskapet her inne. Men scootersjåføren hadde funnet en snøbru over elva like nord for pkt 274, her gikk jeg også over. Nå begynte jeg å spise høydemeter for alvor. Jeg gikk oppover litt sør for Tverråga og krysset denne ved ca. 570 moh. Videre rett nordover en bratt bakke og inn på breen nord for pkt 780. Her tok jeg en velfortjent rast. Fy f... for et landskap, og for et vær! Ikke én sky, og ikke ett vindpust. Jeg holdt pusten og lyttet til den fantastiske stillheten. Det eneste jeg hørte var et fjernt elvebrus som var som musikk i mine ører.

Etter pausen langet jeg i vei innover breen i retning skaret mellom pkt 1121 og 1459. På avstand så det bratt ut å komme seg fra breen og opp i skaret, men det løste seg greit opp når jeg kom nærmere. Deretter bar det ut i et nytt brebasseng og så den bratte oppstigningen mot Steintinden. Jeg hadde siktet meg en linje til skaret øst for toppen, ganske lik den Otto, Inger Lise og Joso tok. Men etter bakken fant jeg ingen gunstig overgang fra breen og opp på østryggen. Jeg måtte helt opp i skaret og ut i nordflanken faktisk. Her var det bratt ut mot breen i nord og delvis isete og tørr snø. Heldigvis hadde jeg med stegjern, men uten isøks og med tung sekk på ryggen følte jeg meg litt som en tosk der jeg listet meg ut i flanken. Det gikk nå bra, men et feiltrinn ville ført til glissade og rett ut i nordstupet! Anbefaler isøks OG stegjern for de som prøver denne varianten. De fleste lar kanskje sekken være igjen her ved breen, men jeg måtte ha med alt utstyret fordi jeg skulle traversere over toppen. Nådde toppen etter drøyt 6 timer, ganske likt som Otto & co brukte. Fantastisk flott her oppe, det kan ikke beskrives med ord, bare sjekk panoramabildene!

Jeg ble ikke lenge på toppen, for jeg var så spent på hvordan veien videre ut nordryggen ville bli. Jeg så at det var nærmest en skavl der i starten, men jeg fant et sted hvor jeg kunne ta meg ned. Veldig bratt her, men en glissade ville heldigvis ikke blitt flatal. Skiftet så fra stegjern til ski og skled ned nordryggen og ut på breen sør for pkt 1353. Her var det brattere enn jeg trodde og ganske tørr snø. Idet jeg løsnet ut noen snøflak tok jeg av meg skiene og gikk ned for sikkerhetsskyld, i tilfelle det skulle gå et skred. Da bratta var forsert kunne jeg fint skli ned til bunnen av breen der Flatisen kommer opp. Nå startet motbakkene på nytt, opp og inn til Snøtinden. Steintindmassivet var et spektakulært syn herfra. Tror ikke det er mange som har vært her inne som jeg er nå, tenkte jeg. Turen inn til Snøtinden føltes laaang ut! Den kom liksom aldri nærmere, og jeg begynte å kjenne det i beina. Klokka viste at jeg hadde steget over 2500 høydemeter i løpet av turen, og med tung sekk blir låra fort sure. I siste bakken opp mot toppen kom det en sur trekk fra vest. Planen var å overnatte på toppen, men den planen kunne fort endres om ikke vinden løyet. Det begynte også å skye til mer, i et øyeblikk fikk jeg faktisk øye på Lofotfjella, men jeg ventet med å fotografere til jeg var på toppen og da hadde skyene dessverre visket vekk den utsikten.

Nå var jeg virkelig sliten, det var såvidt at jeg klarte å karre meg opp på toppvarden, få satt meg ned og ta de nødvendige bildene. Var rett og slett for sliten til å nyte utsikten fullt ut. Jeg tenkte bare at nå måtte jeg få i meg mat og mer drikke. Hadde ikke mer vann i camelbaken, så jeg måtte smelte snø.

Først fant jeg en stor stein ved toppen der jeg fant litt le, slo opp vindsekken, pakket ut liggeunderlag og sovepose. Men vinden kom likevel, det var så mye vind at det nesten var umulig å håndtere fuelbrenneren. Jeg ga opp dette til slutt og pakket ned alt utstyret før jeg begynte å gå tilbake mot Steintindmassivet. Det gjorde jeg lurt i, for da jeg kom ned mot Nordfjordbreen stoppet vinden helt, her var det nærmest vindstille! Jeg fant en fin plass på rundt 1150 moh med orkesterskue mot solnedgangen i havet i vest. Sola speilte seg vakkert i den øde Nordfjorden, og ute i havet kunne kjente øytopper som Hestmannen og Trænstaven (litt utenfor skuet) skimtes. Her fant jeg meg godt til rette og startet snøsmelting, kort tid etter nøt jeg to real turmat som varmet godt i sjela. Lå en stund og nøt solnedgangen før jeg la meg til å sove for natten.

Om natten skyet det til, men heldigvis løsnet dette på morgenkvisten. Jeg våknet kl. 06.45 og så Steintindmassivet i morgensol. Hadde det vært tåke ville jeg vært litt bekymret for ruta jeg skulle følge tilbake i dag ville jeg helst gå med sikt. Spiste frokost, smørte meg med solkrem og kort tid etterpå fikk jeg et herlig renn på morraskaren ned breen til sadelen mot Steintinden. Herfra tok jeg sikte mot skaret like øst for pkt 1459. Lengst vest i den bratte bakken jeg skulle forsere var det synlige sprekker så de holdt jeg god avstand til. Oppstigningen gikk som en drøm og jeg tok meg greit opp i skaret. Deretter gikk jeg litt oppover mot 1459 før jeg gikk inn i det neste brebassenget. Nå kunne jeg renne ned breen til sporene fra i går. Snøkonsistensen var litt ekkel til å kjøre på i starten, men det ble bedre da det flatet ut. Fikk med meg litt fart ut på flaten og kunne skli uten et eneste stavtak ut resten av breen. Fulgte så omtrent samme rute ned mot Glomåga, men denne gangen siktet jeg meg inn på kloppa som er merket på kartet. Snøen var fin stort sett fin å kjøre på, men tross av at det fortsatt var tidlig på morgenen tok sola godt så jeg opplevde råtten snø noen steder.

Kom meg greit over hengebrua, men denne var gammel og det var hengt opp et skilt om at forsiktighet måtte utvises. På andre sida av brua måtte jeg krabbe meg opp på snøen igjen, og med veloverveide steg gikk den overgangen greit. Resten av veien tilbake gikk greit, selv om den var noe langdryg. Jeg fulgte et scooterspor til Glomdalsvatnet, men det viste seg at det heller hadde lønt seg å følge sporet der jeg kom opp. Droppet fellene resten av veien, noe jeg til tider angret på da jeg kom på at jeg først måtte opp før det gikk ned mot Fisktjønna. Da jeg var tilbake ved bilen var klokka 11.15 og sola stekte som bare det. Utnyttet situasjonen til å tørke tøy utenpå bilen før jeg kjørte videre over Saltfjellet mot Fauske. Jeg ringte pappa for å spørre om værmeldinga videre, og da jeg hørte at denne dagen samt neste dag kunne bli de eneste finværsdagene på lenge måtte jeg bare utnytte det. Spontant bestemte jeg meg for å ta en todagerstur i Sulisfjella, starte i kveld og gå på Suliskongen og videre til Sorjoshytta og i morgen bestige Ålmåijokka og returnere tilbake til Sulitjelma. Det ble som forventet nok en tung tur, fortsettelse følger her.

Flere bilder