Vestveggen på Storen (14.08.2015)

Etter å ha bailet på klassikerruta Vestveggen på Storen tidligere i år, som trolig byr på Hurrunganes mest fantastiske og mest faste fjellklatring var jeg nå tilbake igjen med Bjørn-Even for å gjøre revansje. Værmeldinga så bra ut, dog en del sur vind fra sørøst. Vi hadde forventet å bruke lang tid på ruta, så vi hadde gått opp til Tindeklubhytta kvelden før for å gjøre tidlig start neste dag. Vi kom sent fram i nattemørket, så det ble umiddelbart sengetid idet vi gikk inn døra.

Så tidlig som litt over kl. 05.00 forlot vi hytta. En sekk pakket og lasset med klatreutstyr med mer, samt to klatretau som andremann bærte. Været var flott, men som forventet ganske kjølig vind. Dunisen ble på under innmarsjen for å si det sånn. Fra Skagastølsbreen skrådde vi opp mot venstre til de øverste snøfeltene som strekker seg til innsteget på Vestveggen. Vi foretrakk å gå mest mulig i ur og på sva der det var mulig. Vi hadde spart inn vekt og droppet stegjern og isøks. Dermed ville vi helst gå minst mulig på disse harde og bratte snøfeltene på morran. På vei oppover ura fant jeg et gammelt kamera fra 80-90 tallet med film i og greier. Hadde det ikke vært for at kamerahuset var knekt og rullen hadde ligget i dagslys kunne det vært moro å tatt det med seg og fremkalt bildene.

Vi kløv oss videre oppover, og etter forsiktig forsering av de siste snøfeltene kom vi etter hvert fram til innsteget med de tydelige risset/grøfta der Vestveggen og Skagastølsrisset har felles 1. og 2. Taulengde. Jeg hadde vært her før, så siden jeg var kjentmann tok jeg første taulengde og linket denne like greit opp med 2de. Før dette hadde Bjørn-Even vært uheldig og mistet votten langt nedover snøfeltene, så vi brukte en del tid på å få firt ham ned dit før han klatret seg opp igjen. Det kom noen karer like etter oss, men det viste seg at disse skulle gå Skagastølsrisset.

De første par taulengdene var enkle, rundt grad 3 og her er det nesten alltid litt vannsig, så ikke vær bekymret når du kommer hit. Tredje taulengde går egentlig videre rett opp til venstre fra den store standplasshylla, opp et 4+ opptak til en skråhylle og videre opp et klokkerent 6er riss/dieder. Vi delte denne taulengden i to, der jeg satte standplass under risset, men dette var strengt tatt ikke nødvendig.

Bjørn-Even ledet greit opp 6er lengden til en liten hylle før nok et opptak. Jeg var kald som f… siden sola enda ikke hadde kommet fram og vinden beit tak i kroppen. Dermed fortsatte jeg å følge i anmarsjsko og ullsokker. Gikk faktisk greit det opp her. Bjørn-Even fikk også lede fjerde taulengde (6-) siden jeg skulle gå både 6+ og 7- cruxene senere på ruta. Denne lengden føltes ikke noe lettere ut enn tredje taulengde. Først litt ekkel travers mot høyre over en kant for å komme inn i et nytt rissystem som økte i bratthet videre oppover. Husker noe kaminklatring og at det ikke var så egnet å klatre her med anmarsjsko, men det gikk på et vis. Vanskelig å vite hvor standplass skulle settes. Ingen åpenbar hylle. Gikk vel ut 30 meter på tauet.

Femte taulengde skulle visstnok være en solid og vedvarende 6+ lengde. Hvor vanskelig kan det være, tenkte nå jeg... Fortsatt gjennomkald, og hadde ikke lyst til å tråkke oppi klatreskoa, men mannet meg opp til å gi det et forsøk. Det bratnet etter hvert til for alvor, ja til og med litt overhengende. Noen steder er det fristende å dreie ut mot høyre, men neida, det er risset til venstre du skal følge. Hardt ja? Fy f… det var jo ikke noe tak for beina, og kun slappe, tunge og sykt pumpende tak for hendene. Hadde jo ikke krefter til å få sikret, for dette bare fortsatte slik oppover. Måtte til slutt gi tapt etter å ha prøvd litt fram og tilbake. Tok et par fall før jeg innså at her måtte jeg rett og slett dra meg opp etter sikringene. Ydmykende når dette kun er satt i 6+… Dette må da være minst 7? Har gått 7ere som føltes lettere ut, og 5+ risset på slutten var også noe sandbagget vil jeg si. Standplass under et lite overheng, og takk gud for å at jeg kom meg opp.

Bjørn-Even fant heller ingen enkel løsning på denne lengden, og med sekk ente det med at jeg måtte til med heisesystem… Noe utpsyka og etter en liten matpause fortsatte vi med godt mot. Endelig kom også sola fram, noe som hjalp litt på humøret. Neglsprett er noe som tilhører vinterklatring, ikke sommer… Sjette taulengde ledet Bjørn-Even. En ganske så grei taulengde opp et lite 5+ riss noen meter skrått til venstre fra takoverhenget og så ut til høyre på sva. Tror det vanligste er å passere en bankebolt og sette standplass etter denne, men vi satte standplass før den.

Så kom den sagnomsuste syvende taulengde (7-). Et liggende dieder hadde jeg hørt, med særdeles sær klatring som minnet mer om svømming. Da jeg tittet opp i det som i ettertid viste seg å være dette diederet nektet jeg å tro at det kunne være veien. Det så jo ikke ut til å være noen sikringsmuligheter (visstnok noen kobberkiler man ofte drar seg opp i)… I stedet fortsatte jeg bortover rundt på svaet som også kunne minne om et liggende dieder. Denne varianten bød nok på samme vanskelighetsgrad, noe avstand mellom sikringene og krever møysommelig fotarbeid. Kommer opp noe mer til høyre for den vanlige veien. Har hørt at det er flere som velger å gå her. Fornøyd med å klare denne lengden i fri!

Veien videre var det nå ikke helt lett å vite hvor gikk hen. Vi trodde jo at vi hadde gått normalveien, men var langt til høyre for dette. Etter mye leting og knoting fant Bjørn-Even etter hvert veien opp til det omtalte frittstående skiva. Kun et lite tungt flytt for å komme opp dit. Videre bar det ut til høyre rundt et hjørne som førte oss til utstegsvarianten og ut av vestveggen. Får gå de tre andre alternative taulengdene en annen gang. Endelig var vi kommet til toppen, og bestigningen av vestveggen var et faktum! :) Et av sommerens store mål dette!

Blåste friskt idet vi kom over kanten mot Svaene. Dagen var fortsatt ung, så vi tok oss like gjerne en tur opp på toppen også. La fra oss sekken og bar kun med tau og klatresele oppover. Bjørn-Even ville gjerne lede opp Vigdals sva med sine godt brukte joggesko, og det gikk som en drøm. Vel oppe på toppen ble vi ikke altfor lenge på grunn av vinden. Likevel var utsikten så upåklagelig at vi måtte ta oss en stopp for ren nytelse.

Returen ned Svaene gikk greit og ved hjelp av aking ned snøflankene tok det ikke lange tiden før vi var nede ved Bandet. Tilbake på Tindeklubhytta ryddet vi oss ut før det bar ut på den endelige sjarmøretappen til Turtagrø. Greit å komme ned i brukbar tid. Ble derfor tid til et bad i Helgedalselvi før Bjørn-Even kjørte meg bort til Krossbu. Neste dag ventet føringstur til Storebjørn med en stor gruppe.

Takk for turen, Bjørn-Even! :)