Jotunheimens hardeste klatrerute (18.08.2015)  

Førstebestigning av Vestveggen på Storen via ”Luft, vind, ingenting” direkte (8 taulengder, grad 8).
Hardeste fribestigning som er blitt gjort over 2000 m.o.h.

Værmeldinga for fjellet var upåklagelig de neste dagene. Det så ut som at sommeren omsider skulle komme for fullt… Jeg hadde lyst til å gi Vestveggen et nytt forsøk, men denne gangen gå 6+ lengden (som sikkert er grad 7..) uten å henge, prøve 7- diederet fremfor svaet ut til høyre, og ikke minst gå de to topplengdene og kanskje toppe ut Storen via Vesteggen. Hadde en hviledag på Krossbu og Turtagrø etter føringsturen til Storebjørn, og tiden her ble blant annet brukt til å finne en turpartner. Etter mye fram og tilbake foreslo spaniaklatreren Henning Wang å gi prosjektet hans i vestveggen ”Luft, vind, ingenting” direkte et forsøk. Han hadde allerede gått nedre del i fri med Øyvind Salvesen i fjor, men topplengdene trengte fortsatt noe rensing og innøving av teknikk og sikringsmidler. Vi trengte i så fall en dag der vi skulle rappellere ned ruta fra toppen og øve inn deler av ruta og sette ”tick”-merker, samt en dag for et red point forsøk på hele ruta fra start til slutt. Om det ble ekstra tid ville vi også toppe ut via vesteggen.

Etter føringsturen til Storen på mandagen ble jeg igjen på NTK-hytta. Ble en fin kveld til å slappe av ute i solveggen mens jeg ventet på at Henning skulle dukke opp. I tillegg kom Magnus og Øistein, som hadde planer om å gå den klassiske ruta vestveggen samt Søre Dyrhaugstind fra Bandet. Lenge siden jeg hadde vært i butikken nå, så begynte å gå lei av å spise polarbrød med brunost og nugatti… Stas å få litt påfyll av mat når Henning omsider kom opp til hytta noe over midnatt. Resten av kvelden satt vi samlet og hørte på diverse epic stories fra Henning som han har opplevd på tur her i Hurrungane. Får håpe ting går mer på skinner de neste dagene her.

Tirsdag 18. August – rekognoseringstur i Vestveggen på Storen

Kjørte lavalpin start, og kom oss ut av hytta noe over kl. 09.00. Henning hadde bært med seg diverse sikringsutstyr med blant annet hammer, messingkiler, skyhooks og slagbolter i tillegg til mer vanlige sikringsmidler. Vi hadde tenkt å etterlate en del utstyr i veggen i dag, så det ble tunge sekker i det vi labbet oppover mot Bandet utpå formiddagen. Utrolig gøy å være en del av dette prosjektet, og at dette trolig ville bli den hardeste graderte ruta som noen gang kan bli fribesteget i Jotunheimen og over 2000 moh. Her var det bare å gire seg opp.

Snøen var hard som stein opp mot Bandet, så siste stykket måtte jeg inn langs med fjellet siden vi verken hadde tatt med stegjern eller isøks. Fra Bandet og opp mot Svaene var snøen mjukere, men jeg valgte å følge barmark og klyve fremfor å traske i kald snø som Henning heller valgte. Siden dette er terreng jeg trives godt i fikk jeg en liten luke til makkeren min, og idet jeg passerte Svaene heiv jeg spontant fra meg sekken og tok like gjerne en joggetur opp og ned på Storen via Vigdals sva. Møtte et par ved galleriene som lurte på om dette var et rekordforsøk, men unnskyldte meg med at det nok bare var dårlig form.. Rakk ned igjen til Svaene idet Henning var kommet opp dit og videre tuslet vi bort til toppen av Vestveggen og innsteget til Vesteggen.

Fant rester av det gamle rappellfestet fra sist gang Henning var her og rekognoserte med et blytungt 200 meter langt statisk tau. Vi backet opp festet med en slynge og en kile før vi tok en 40-50 meter lang rappell ned til der Vestveggen virkelig stuper ned. Det øvre sjiktet her har mye løst fjell, og siden vi begge visste at Magnus og Øistein var nede i veggen måtte vi være obs på å ikke løsne noe ned på dem under oss. Videre tok jeg en kort rappell ned til en hylle skrått ned mot venstre der nest siste taulengde kommer oppover på ruta til Henning. Etablerte ny standplass og plutselig, ut av intet løsner to store steinblokker to meter til venstre for der jeg rappellerte og faller rett ned mot Magnus og Øistein. STEEEIN!!! Rekker jeg å rope, høyt som faen!!

Dette var IKKE moro. Den ene steinen passerte Øistein med 2 meters margin, noe som naturligvis satte begge to fullstendig ut av spill mentalt. Jeg frøs som en pinne og turte verken å rikke meg eller røre tauet mens jeg stod noe utsatt til på denne hylla som hadde enda mer løsgods som kunne falle ned. Vet jo ikke om disse steinene var utløst av oss, men likevel, dette er livsfarlig! Fikk kommunisert med Magnus at jeg og Henning ventet med å gjøre noe som helst til de var kommet videre i sikker dekning. De stod nå og kavet i den noe friskt sandbaggede 6+ lengden.. Etter å ha ventet en stund kom de seg under takoverhenget etter denne lengden, og de sa at nå kunne vi rappellere oss forbi det løse partiet og komme oss ned i den faste og fine vestveggen.

Både Henning og jeg fikk testet og renset 7. Taulengde (7-) på topptau før vi fortsatte ned til cruxtaulengden i 6. Taulengde. Ruta var dessverre våt i nedre del, men vi fant ut at det vil den nok alltid være. Skrått dieder, med smøring og et tynt/slimete riss å holde i. I tillegg er det en seriøs runout i toppen der man må forsere et teknisk crux (rundt grad 7-) høyt over forrige sikring som kun er en bitteliten sort alien kamkile. Et fall her vil trolig medføre alvorlig skade da man faller rett ned på svaet nedenfor. Lengden graderes 8-/8 et sted. I det vanskeligste partiet hamret vi inn en liten messingkile som vi ikke var sikker på at ville holde et fall. Henning hadde penn og papir klart og noterte alle sikringspunktene og hva slags utstyr som skulle være med neste dag.

Etter å ha testet sekvensene en del ganger rappellerte vi videre nedover veggen, testet en del av lengdene, og ellers tickmerket tak med kalk. Det tok sin tid dette også, og vi var ikke ved bunnen av veggen før klokka var rundt 20.00. Totalt ble det vel fem rappeller fra toppen, og vegghøyden er vel rundt 200 meter. Ved innsteget tok vi en siste rappell med skjøtede tau siden vi uansett hadde tenkt å legge igjen utstyret her til i morgen. Sånn sett ble det lette sekker på innmarsjen neste dag. Karret oss nedover snøfeltene og ankom hytta rundt kl. 21 på kvelden etter å ha vært rundt 12 timer på tur.

Godt å få snakket litt ut om steinspranget tidligere på dagen, og heldigvis er alle gode venner nå :)

Onsdag 19. august – førstebestigning av Vestveggen på Storen via ”Luft, vind, ingenting” direkte

Så var dagen kommet. Dagen for å gi ruta til Henning et fribestigningsforsøk. Begge stod sent opp for å få optimal oppladning. Litt stive i kroppen etter i går, men forhåpentligvis ville det løsne etter hvert. Henning skulle delta i worldcupen i Stavanger kun et par dager senere, så morsomt at han prioriterer dette her fremfor oppladning på plasttak i hallen.

Etter å ha gjort siste finpussen på utstyret som skulle være med og vasket ut av hytta begynte vi å gå så sent som kl. 10:40. Litt etter skjema, men samtidig ville vi få optimale forhold i veggen mtp at sola ikke kom før kl. 13.00. Ikke kjekt å fryse på fingrene når man skal ta i maks. Tuslet opp til Skagastølsbreen og videre opp i ur/sva/bratte snøfelt opp til den fantastiske vestveggen. Ankom innsteget like over kl. 12. Her fant Henning ut at hjelmen hans var borte. Den må ha blåst bort i løpet av nattens kraftige vind kanskje? Etter å ha kastet bort nesten en time på leting og roting innså vi tapet og at det nå kom til å bli skikkelige sportsklatretendenser med en hjelmløs Henning Wang i veggen. Blir det baris også mon tro?

Første taulengden (7-) starter ovenfor og litt til venstre for innsteget til Skagastølsrisset og Vestveggen. Litt halvekkel klyving før klatringa for alvor tar til. Siden ruta er Hennings prosjekt fikk han som ønsket lov til å lede alle taulengdene for å få den ultimate fribestigningen. Vi hadde et heltau til å klatre på og et halvtau til å heise sekker. Dermed fikk jeg kose meg med hard kvalitetsklatring på topptau, uten sekk – living the dream! :) Max kos!

Første taulengden starter opp et dieder som er ganske greit. Videre opp til en ”haifinne” som deler et dieder til venstre og et ut til høyre. Her går man ut til venstre/rett opp. Litt tung stemming/kaminklatring opp her, såpass tøft at vi anslår graden til 7-. Standplass ved en stor blokk der man enten kan fortsette rett opp i kamin eller skrått ut til høyre og opp i et takoverheng. Sistnevnte er best. Heisinga og sikringa ble gjort ved hjelp av micro traxion. Nye tider, så absolutt!

Det ble varmt oppi sola, så jakka måtte fort av, og vannet vi hadde med ble fort tæret ned på. Tunge og fysisk krevende taulengder hele veien, så vi trengte jevnlig med væske og næring. Andre taulengde tok Henning fram jammehanskene etter å ha tatt lærdom av forrige gang. Den starter med noen balanseflytt og litt bryting skrått ut til høyre og opp til overheng ved en noe løs blokk som sitter greit. Deretter kult flytt ut til venstre fra overhenget til en hylle og deretter rett opp i håndjammeriss. Glad Henning sendte hanskene ned til meg også! Tung jamming, spesielt i nedre del, så vi antar at det må være rundt grad 7. Glapp foten en plass, så ble et heng på meg. I tillegg måtte jeg fikse sekkene som hadde kilt seg i kaminen til venstre. Resten av ruta gikk bedre opp det kule risset, noe Henning selv er veldig fornøyd med å ha funnet. En virkelig krembit på hele ruta! Deretter balanseflytt over sva til venstre og opp til en fin lunsjhylle med litt løsgods her og der. Herfra følger man gamleruta på ”Luft, vind, ingenting” i to taulengder.

Nå begynte vi å bli varme i trøya. Tredje taulengde var noe mer kos ifølge Henning. Grad 7, men nydelig klatring. Først skrått til høyre lett opp til et tydelig riss. Litt ”kjøleskapklatring” før man etter hvert kommer opp til et velsikret og flott laybackriss. Temmelig pumpende, så det gjelder å sette en sikring før man bare laybacker hele veien opp til en god jug, men med dårlige fottak. Deretter litt ut mot venstre og noe tung bryting over en kant til en halvt hengende standplass. Grad 7. Henning ledet lett opp dette og jeg var fornøyd med å følge i fri.

Fjerde taulengde er cruxet på gamleruta på ”Luft, vind, ingenting”, en relativt lang taulengde med 7+ crux. Starten er tyngst med små fingerriss som man bruker til laybacking med noe blindt sikringsarbeid, videre noen brytende flytt opp i dieder, noe til venstre i overlapp og etter hvert inn i et nytt dieder før en liten fin hylle i Alex Honnold stil. Gøy å klare å følge i fri, og Henning imponerer til gagns med solid leding. Merker at tida går fort og at slik klatring tærer på kreftene. Trengte en del pause mellom hver taulengde. Enda var vi ikke kommet til de hardeste taulengdene…

Så psyket Henning seg opp til 5. Taulengde som han har satt i grad 8-. Den starter med tung layback ut til venstre fra standplasshylla. Videre noen tekniske flytt opp på et løst flak/spir som man etter hvert skal komme seg opp på og få tak i en hank ut til venstre og pendle seg rundt. Videre noen tunge flytt opp til en ny jug og avslutningsvis på skrått ut til høyre i noen tunge skulderflytt, høye benløft og til slutt grei layback til en skråhylle under et langt og tydelig dieder som er vått i nedre del. Sterkt av Henning å lede dette. Jeg kom meg opp med en hvil i cruxet på slutten og er fornøyd med det.

Nå kom dagens virkelige manndomsprøve, opp den allerede omtalte 6. Taulengden. Gradert 8. Det hardeste som noen gang kan ha blitt gått i fri i Jotunheimen… Spenningen var til å ta og føle på. Klokka hadde allerede passert 19 på kvelden, så uttopping via Vesteggen hadde vi allerede forkastet. Får ta den turen en annen gang. Nå konsentrerte vi oss fullt om å gå dette prosjektet fullt ut i fri. Etter en god pause og mye oppsyking gjorde Henning seg klar. Han har allerede gått mer enn tre ruter gradert 9+ i år, så en liten 8er i Jotunheimen må jo være peace of cake? Både min og Henning sin mobil tok kvelden her, så vi satset på at ingen av oss ville komme til skade opp her.

Han kom seg opp de slimete flyttene til messingkila og fikk klippet denne, men det neste flyttet som er cruxet var svinhardt og rart. Ingenting å stå på, og ikke noe gode tak å holde i. I tillegg ble venstrefoten lett våt, så det gjaldt å få tørket denne her. Føttene skalv mer og mer, og til slutt glapp venstrefoten og fallet var et faktum. Heldigvis holdt messingkila så vi slapp et lenger fall. Ble noen saftige gloser, men han roet seg fort ned og testet flyttet noen ganger til før han ble firt ned for et nytt forsøk. Dessverre ble det fall også andre gang… Jeg så på sola i horisonten som nærmet seg mer og mer den virkelige røde timen. Ville vi rekke opp før mørket? Fribestigningen hang nå i en tynn tråd, og vi hadde ikke mye tid igjen til å feile. Jeg ville jo ikke være den som begynte å mase om tiden, så prøvde å backe opp mest mulig slik at psyken hele tiden var på topp. Dette skulle vi klare!

På tredje forsøket gikk det, YES! Men taulengden var ikke over. Fortsatt noen virkelig kjipe sekvenser, og ikke minst runouten i toppen. Men Henning pustet bare noen kjappe innblåsninger og moste til hele veien opp til standplass i et halvmånedieder. Han var vanvittig fornøyd med seg selv, og jeg fikk helt frysninger ned ryggen og var stolt som bare faen nede på standplass. Så var det etter hvert min tur til å følge. Siden det ikke var så mye tid til det ble mørkt, og jeg allerede var blitt ganske så kald forventet jeg ikke at jeg skulle klare å klatre så mye av dette i fri. Overraskende nok klarte jeg likevel å klatre alt kun ved å dra i messingkila og hvile en plass lenger oppe. Jeg presterer som vanlig bedre til fjells enn på cragget.

Jeg tilbød meg å lede siste taulengden (7-), men Henning var fortsatt psyket og ville helst ta den selv. Taulengden starter med et tungt flytt ut av det halvmåneformede diederet. Etter hvert svatravers til venstre og opp i en tydelig linje opp til en hylle med litt løsgods. Noe overhengende opp her med noen artige klemblokker man kunne holde i her og der. Henning holdt på å drite seg ut da den ene foten glapp, men han tok seg inn igjen og kom seg opp på hylla og lett videre skrått til venstre i løsere terreng og rundt kanten. Nå var han så å si på toppen og kunne slippe jubelen løs!

Det var blitt temmelig mørkt idet jeg skulle følge. Så ikke tickmerkene lenger, men klarte likevel å karre meg opp uten å henge. Sekketauet ble satt innom et par styreforankringer, noe som kan være greit slik at de ikke pendler langt utenfor rekkevidde. Utrolig gøy å komme opp hit og vite at nå var det faen meg gjort!! :)

Den aller siste taulengden var mer en transportetappe helt opp til toppen. Men på grunn av mørket og løse steiner ledet jeg kjapt opp her. Litt avhengig av veivalg, rundt grad 3. Det var blitt seint og klokka var nok rundt kl. 23 idet vi toppet ut. Pakket utstyret i en fei og famlet oss bort til svaene og ned til snøfeltene. Turen tilbake til hytta gikk heldigvis ganske så kjapt. Ramlet inn hytta kl. 00:20 etter å ha vært på tur i snaut 14 timer. Egentlig hadde vi planlagt å reise tilbake til Sogndal denne dagen, men det fristet mer med en kjapp natt på hytta og spise joikakaker fremfor å famle oss hjem i mørket. Sluknet som et lys denne kvelden.

Hadde satt vekkerklokka på kl. 06.15 neste morgen, men det var ikke sjanse å høre den. Våknet av Henning som vekte meg, og da var klokka 09.15. Jeg som hadde planer om å rekke skolen, og Henning som skulle rekke et fly til Stavanger? Ble en noe stressende utmarsj til Turtagrø og kjøring via Årdal siden jeg også skulle hente en bil på verkstedet der som selvsagt ikke var ferdig før en time senere…

Jaja, jeg tror jeg lar turen slutte der.

Tusen takk til Henning for at jeg fikk være med på sommerens villeste eventyr! :)