"Fritt liv" i Kjøsnesfjorden (21.09.2015)

Tilbake igjen i Sogndal etter Peakbook Summit på Leirvassbu fortsatte godværet å regjere på Vestlandet. Jeg og Kristoffer var gira på klatring i Kjøsnesfjorden og satte oss i bilen sammen med Daniel og Øyvind. Vi tenkte å prøve på den nye ruta "Fritt liv" (6 taul, 5+). Risset på slutten skulle visstnok være nydelig. Daniel og Øyvind dro på klassikeren Silkebrisen. Mer info her: http://heihaaklatring.blogspot.no/2015/09/fritt-liv-5.html

Vi ble dessverre overrasket over særdeles våte sva da vi kom ut av Fjærlandstunnelen. At det er sol og god stemning i Sogndal betyr IKKE at det samme gjelder for Kjøsnesfjorden... Likevel var vi gira på å klatre og ga det et forsøk til tross. Parkerte ved rasteplassen på høyre side etter tunnelen og ruslet langs med skredvollen som ligger på høyre side av veien noen hundre meter før vi skar opp mot høyre idet vi stod rett under innsteget til ruta. Litt baksing i mosegrodd steinur og bratt gressbakke, men etter hvert var vi framme.

Jeg og Kristoffer tok stein, saks, papir om hvem som skulle begynne. Jeg vant og bestemte at jeg tok første taulengde. Dermed fikk Kristoffer den noe mer kjipe andre taulengden. Men idet vi var klare for dyst viste det seg at det ikke var bare bare å komme opp første taulengden som visstnok skulle være grei 3er klatring. Lite sikringspunkter, gjørmete gresshyller og våte sva var faktumet i dag. Ble mye roting og traversering opp og ned med hjertet i halsen før vi kom oss bort til et ganske fint dieder som vi klatret opp til innsteget til andre taulengde.

Kristoffer mannet seg opp og ga taulengden et forsøk. Dessverre var det en kjip runout man måtte gjøre på det første svaet, og det var han ikke villig til å risikere i dag. Jeg ville gjerne prøve før vi valgte å snu, og etter mye nøling gikk jeg på og kom meg opp til et klissvått dieder som førte meg opp til nok et sva med en enda saftigere runout. Her må man gå 5-7 meter uten noen som helst sikringsplasseringer. Svaet var helt tørt, men ærlig talt. Dette føltes vanskeligere ut enn 5+. Har selv gått den hvite stripa på Andersnatten (grad 6), og der var jeg mye mer komfortabel. Selv Kristoffer slet på topptau og mente jeg var fullstendig gal som gikk over her. En slik passasje burde minst fått en "R" (Run-Out) i graderingen av ruta. Kommer nok ikke til å gå her igjen..

Videre oppover var det heller ingen dans på roser. Mye kjip baksing, krimping i jord og haling i gressbusker og langt mellom sikringspunktene. Minnet lite om fin klatring... Var glad da jeg endelig kom meg opp på den gode hylla ved nest siste rappellanker. Kristoffer var livredd da han omsider var oppe, men likevel ikke å snu. Vi måtte jo se hvordan det siste risset var når vi var kommet helt opp hit.

Kristoffer tok en transportlengde bort til bunnen på fjerde taulengde. Risset var klissvått, og det rant en hel bekk her. Kunne jo droppet drikkeflaskene, for her er det jo bare å gape opp. Kamkilene fikk seg en skikkelig kattevask i det minste. Sklei av en plass, men heldigvis var det like ovenfor en sikringsplassering. Dog skal det sies at dette sikkert er en fin lengde under tørre forhold. Femte taulengde ledet jeg også, og denne linket jeg sammen med sjette lengde opp til en bjørk der vi rappellerte ned igjen.

Daniel og Øyvind hadde reist hjem for lengst, og i en melding var heller ikke de særlig imponert over forholdene de hadde hatt. Klatring egner seg best når det enten er tørt eller isete (med stegjern). Kristoffer foreslo å omdøpe ruta til "Suicidalt badeland"... I alle fall under dagens forhold.

Returen skjedde via fire rappeller på kiler/trær. Sett igjen eget slyngetau og ta med det gamle om du tar turen. Var tilbake ved bilen etter hele 7 timer på tur. Dette som skulle bli en kort formiddagsøkt... I alle fall, vi fikk nå satt psyken på prøve og det er ikke hver gang man kommer hjem fra en klatreøkt der hendene har fått innskrumpet svømmehud fremfor å være hvite og blodige.

Takk for turen, Kristoffer!