Accadia på Askfjell (24.10.2015)

Vel hjemme igjen fra Frankrike hadde jeg noen dager å slå i hjel hjemme i Asker. Det var lenge siden jeg hadde vært på tur med Johan, og med tanke på at klatreforbudet på Askfjell i Lier er over for i år var han gira på å prøve ut klassikerruta Accadia (6+/7-, 4 taulengder).

Vi kjørte til Kleivdammen der vi parkerte og ruslet sørover langs noen stier til vi stod ved bunnen av denne mektige klippen som er 120 meter i høyde. Litt baksing i mosegrodd ur måtte til før vi var oppe ved selve innsteget til ruten. Johan mente selv at han var ute av form, så jeg psyket meg opp til å lede an de fleste taulengdene.

Jeg hadde hørt av en fyr nede i Bohuslän som skrøt fælt av klatringen på Askfjell og Tverråsen her i Finnemarka, så nå var jeg spent på om dette faktisk var en noe ukjent perle. Første taulengde var vel om lag 30 meter. Opp et skrått dieder, noe tynt sikret helt i starten. Videre opp i et dieder der man må ut til høyre før man går inn i diederet igjen. Trolig et av rutas crux, og fantastisk eksponert hele veien. Videre lettere klatring opp til en god hylle. Standplassene er boltet og brukes også som rappellfester. Johan kom etter, men trengte litt heisehjelp i cruxet. Sekken heiste jeg i det andre halvtauet.

Andre taulengde startet med at jeg måtte dra meg opp etter noen hengende grantrær og bjørk før jeg jobbet meg inn i et tydelig og vedvarende dieder. Velsikret og nydelig klatring, dog litt mosegrodd, så ruta bør gås under tørre forhold. Ta gjerne med en pussebørste om du tar turen. Satte standplass på hylla etter diederet (naturlig sikret standplass). Mens jeg klatret opp i diederet sirklet det plutselig en diger vandrefalk over hodene på oss. Et mektig syn! Tydelig at dette er en vanlig hekkeplass.

Tredje taulengde var nok den lengste. Den gikk ikke opp det tydelige diederet med overheng, men ut i veggen på venstre side. Eksponert og fin klatring hele veien, og noen litt halvkjipe cruxpassasjer før en ny hylle der det er boltet standplass.

I siste taulengde begynte det så smått å mørkne, og jeg kjente i tillegg noen små drypp av regn. Derfor hadde vi ingen tid å miste. Klatringen var utrolig kul og formasjonsrik og den kjølige temperaturen gjorde klatreforholdene ypperlige. Nesten litt følelsen av kalksteinsklatring enkelte plasser! Nådde toppankeret i mørket. Kunne toppet ut, men siden planen var å rappellere ned ruta var det ikke noen vits i å gjøre det.

Dermed ble det tre rappeller ned igjen til innsteget. Generelt på ruta vil jeg anbefale et variert sikringsrack. Fint med noen små kammer og kiler noen steder. Fikk faktisk bruk for messingkiler et par plasser.

Returen tilbake i mørket gikk greit så fort vi kom oss ned igjen på den blåmerkede stien som vi ikke fant på vei fram.

Takk for turen, Johan! :)