Svellnosbrean rundt (04.09.2010)  

Map

© Sondre Kvambekk

Rute Svellnosbrean rundt.

---

Turfølge:
Sondre Kvambekk
Øyvind Mathiassen
Arne Mæhlen

Turdata:
13t 50min
2250 høydemeter
18 km

---

© Sondre Kvambekk

Omsider nådde vi Galdhøpiggen etter en lang og slitsom tur rundt Svellnosbrean.

”Nei og nei, nå er det så overskyet at det nesten snør” sier Arne utenfor teltduken. Han har kommet kjørende opp til Øyvind og mitt sitt telt ved Spiterstulen, mens han selv har sovet i bilen lenger nede i Visdalen. Hva? Det var jo meldt høytrykk og skyfri himmel!? Først da jeg tittet ut av teltluka skjønte jeg at det hele var en spøk, bedre vær skal en lete lenge etter! Alle tre var gira, og etter en god frokost var vi alle klare for tur. Dagens mål var å gå den beryktede hesteskotraversen Svellnosbrean rundt, noe som skulle vise seg å bli et realt BLODSLIT på føret vi ble servert…

Det gikk rolig og greit fra Spiterstulen og opp moreneryggen til Eventyrisen. Vannflaskene ble fylt i bunnen av morenen, men dessverre altfor lite. Både Øyvind og Arne hadde ikke vært i høyfjellet på vel en måned, så det var godt å vende tilbake etter et slikt avbrekk. Øyvind fjaset noe om forkjølelse, men jeg var sikker på at dette var en dårlig unnskyldning slik at vi ikke skulle få forventninger til formen hans. Dagens første utfordring var den Midtre Tverråtindens østhammer. Denne kan omgås via en bratt flanke på nordsiden (øvre del var nå avsmeltet ned til fjell), men for å krydre turen hadde vi drasset med klatreutstyr for å ta direktehammeren. På avstand så denne bratt og steil ut, men heldigvis fri for nysnø. Øyvind ”ledet” (gikk først opp med tauet) første taulengde, men jeg ble utålmodig og fulgte etter usikret. Et sted var det et vått dieder som jeg ble sikret over, resten av veien hadde ingen behov for tau. Klyveklatringa gikk greit, og etter at Øyvind sikret Arne opp pakket vi sammen sakene. Øyvind fikk ikke ut en kamkile han brukte til standplassen, så om noen har lyst på en slik er det bare å reise opp for å prøve å få den ut. Vi holdt litt ut til venstre før vi klatret oppover. På et av de siste opptakene lå det tett med nysnø som gjorde det litt i overkant spennende, men vi følte heller ikke her behov for tau.

Så begynte turens tyngste og farligste del, traskinga i ur med dyp ny snø! Meterne gikk svært sent av gårde, og hele tiden var vi nære ved å brekke beinet i sprekker mellom steinene som var dekket av snø. Vi sklei og ramlet, og det hele var i grunn irriterende, slitsomt, farlig og vondt. Da vi omsider nådde Midtre Tverråtinden var jeg ikke optimistisk med hensyn til resten av turen, på dette føret ville det bli både tidkrevende og skummelt. Jeg hadde jo motivasjon i form av å få toppene på lista, men Øyvind og Arne hadde jo disse fra før… Etter en pust fortsatte vi videre. Ned fra Midtre måtte vi først klyve et parti før en 20 meters rappell ble tatt. Blokka vi hadde rappellfeste i var nok ikke helt etter boka. Størrelsen var grei, men siden den lå på et skrått sva var førstemann ekstra rask med å fire seg ned. Bort til Store Tverråtinden fortsatte jævelskapen. Dette er det tyngste og farligste føret alle som fins i de fire årstidene her oppe, så det ble ikke vekslet så mange gloser enn litt saftig banning. Jeg forsøkte med stegjern, men det var så mye snø og gjemte sprekker at det ikke var noe bedre her, dersom man ikke skulle klyve. Like før toppen ropte Arne bak meg at han hadde bestemt seg for å bryte pga at han mente han ville bli en sinke for laget (det hadde han ikke blitt!). Han ville gå ned flanken til Tverråbrean, men det viste seg å ikke være noen ”walk in the park”. Øyvind som gikk noen meter foran fikk ikke budskapet om at Arne snudde før jeg fortalte ham det på Store Tverråtinden. Han ble litt snurt da Arne var den som hadde med kaffekoker og isøks som han selv ikke hadde.

© Sondre Kvambekk

Store Tverråtinden sett fra like nord for Vestre Tverråtinden.

Videre stakk jeg bortom Vestre Tverråtinden (selv om denne ikke har pf10 er den på Røynes liste) før jeg skled på Svellnosbrean (DEILIG!) ned til Nørdre Tverråtinden som bød på tørr og fin klyveklatring. Øyvind gikk i forvegen ned til noen steiner på laveste punktet mot Ymelstindene for å slappe av mens jeg gikk bort på Svellnosbreahesten. Jeg vurderte breen som sikker og valgte derfor å gå uten tau her. Jammen var det mye mer snø her enn i Hurrungane og Midt-Jotunheimen! Da jeg ankom Øyvind viste det seg at han hadde sovnet mens jeg var bortom hesten. Det hadde gjort ham så slapp at han hadde problemer med å komme inn i turrytmen igjen. Men vi måtte bare fortsette opp til de søre Ymelstindene. Vi holdt breen så mye som mulig, men måtte være påpasselig i forhold til den store bregleppa (bergschrund) som gikk langs ryggen noen meter fra land. På det flate platået sør for disse sekundærtoppene gikk det faktisk greit å hoppe fra stein til stein! Øyvind fant forresten ut at han hadde glemt igjen det ene paret av hansker på hvilesteinen i stad, så om noen finner dem, ta gjerne kontakt. ;-) Neste topp var Ymelstinden, og vi var spente på hvilken rute vi skulle ta opp til denne. Vi hadde tre valg: (1) å gå rundt gå rundt toppen via vestura og ta den ”enkelt” fra nord, (2) å gå søreggen direkte med sikring grad 3 og (3) gå ”Kims renne” til høyre for denne eggen som er omtalt som løs og ekkel. Vi valgte å prøve oss direkte på søreggen som så fin og avsmeltet ut. Tauet tok vi fram når vi måtte trenge det. Klatringa var fin og ganske luftig etter hvert, ikke flust av tak, men vi kom faktisk opp uten å ta frem tauet. I øvre del var det noe snø som gjorde det mer vanskelig, men da gikk det greit å gå litt ut mot venstre. Ymelstinden done!

© Sondre Kvambekk

Klatring opp søreggen på Ymelstinden.

Fra Ymelstinden så vi to bergensere på vei opp mot Storjuvtinden. Yes, tenkte vi. Da får vi forhåpentligvis spor et stykke! Men ved et parti før toppen snudde de og gikk ned igjen til Storjuvbrean. Jeg begynte å lure på om vi likesågodt skulle omgå eggen opp til Storjuvtinden via flanken til venstre, men det går jo så mye raskere via ryggen, dermed prøvde vi på den. Fra nå av måtte vi frem med stegjern og isøks (som bare jeg hadde). Ned fra Ymelstinden gikk vi først litt til venstre før vi skar ut til høyre til en annen egg. Denne ble fulgt frem til en bratt hammer som ble omgått i flanken på høyre side. Videre var det ”grei skuring” (les: jævlig som alltid) frem til det punktet bergenserne snudde. Vi fant det enklest å følge noen hyller ut mot venstre, og vips så var vi oppe på Storjuvtinden! Begge var helt utkjørte, og vi visste at det var mange hindringer som gjenstod før vi kunne få på oss tørre klær og hoppe opp i soveposen. Øyvind hadde fått feber og var ikke seg selv, mens jeg slet med stegjern som til stadighet løsnet samt gjennombløte og iskalde sko (neste gang skal jeg huske gamasjer). Føttene ble så kalde at jeg var nødt til å varme føttene en gang i blant (sliter med dårlig blodsirkulasjon etter turen til Store Midtmaradalstinden før jul). Her var det så absolutt ingen kjære mor!

Vi gikk som noen amøber over østtoppen på Storjuvtinden og bort til det som måtte være den første hammeren. Bort dit var det mye løst og skummelt. Øyvind var en millimeter fra å få en stor stein over foten sin! Vi slet med å finne rappellfeste, men fant et til slutt. Derfra var rappellen akkurat (!) lang nok til å komme seg ned. Jeg gikk i forvegen for å sjekke ut veien videre. Her hadde jeg lest at det skulle være en hammer til, men omgåelser skulle også være mulig. Litt til høyre for hammeren klarte jeg å klatre meg ned et godt stykke før det sa stopp og en ny, men kortere rappell måtte til. Jeg ropte opp til Øyvind og sa at det gikk greit å klatre ned hit. Da jeg fikk til svar at han mente det så for vanskelig ut og fablet om å ta en rappell forstod jeg at han DEFINITIVT ikke var frisk. Når Mayhassen nærmest spør meg om hvor det er best å gå tyder det på sjukdom. Huffamei! Etter en rappell til var siste delmål å komme seg opp på Norges tak – Galdhøpiggen. Veien opp så lang ut på en forbanna nedsnødd egg som sikkert bød på mange nestenulykker og sår på leggene. Det var jævelig også, og vi hadde gått tomme for både vann og niste. Og uten mat og drikke duger ikke helten… Øyvind begynte å vurdere å gå ned til Svellnosbrean for eventuelt å følge brekanten eller noe. Men neida, vi SKAL komme oss opp på Piggen! I øvre del kom det såkalte røde punktet i Helgesens bibel. Her var det snø, men vi kom også opp her uten sikring, selv om det skal sies at det ikke var noen parktur.

Omsider kom vi over kanten og kunne kave oss bort til stien og motorveien opp til hytta og toppen! Vi hadde på forhånd sagt at vi ikke kom til å orke å gå de få hundremeterne opp til toppen, men vi syntes det ble for sært å ikke gå opp dit når en er såpass nærme. Jeg har vært på Piggen to ganger før, men begge i tåke, nå skulle jeg endelig få se den sagnomsuste utsikten fra denne toppen. Og ja, den ER faktisk fin, hvertfall i slikt vær! Kveldssola var nydelig herfra og vi gratulerte hverandre med at nå skulle det bli andre boller. Ved hytta møtte vi en gjeng ungdommer som skulle overnatte i telt. De hadde drasset med seg alle slags godsaker, blant annet engangsgrill, øl og krydderpølser. Dem hadde fulgt med oss fra toppen og trodde vi var Himalayaklatrere av noe slag. Vi tok det som et kompliment, men måtte forklare at vi ikke var av den typen (enda). Hyggelige som dem var bydde dem oss på både vann, pølse og evt snus. Tusen hjertelig takk, you saved our day! :D

© Sondre Kvambekk

Krydderpølsa vi fikk av karene på Galdhøpiggen reddet dagen vår!

Vi tok farvel med våre venner og med nye krefter (den pølsa gjorde susen!) surfet vi oss nedover fonna og over Keilhaus Topp og Svellnose før vi holdt en lett jogg ned mot Spiterstulen. Rakk ned akkurat før det ble mørkt! Møtte Arne som hadde kommet ned bare drøyt to timer før oss! Turen ned fra Tverråtindane var ikke så enkel som han hadde trodd på dette føret. Imens hadde han forsøkt å kjøpe middag på Spiterstulen, men heksa slo til igjen og nektet ham det da han ikke var overnattingsgjest (er det om å gjøre å tjene minst mulig penger eller?). Helt utrolig og sær holdning det stedet har… Men vi koste oss uansett med boksemat/drytech, potetgull, brus og en knert rundt Arnes koselige leirbål nede i Visdalen. Alle var trette etter dagens tur og Øyvind og Arne bestemte seg for å ikke ta tur neste dag. Dermed ble det bare jeg som fikk nyte helgas høytrykk til fulle. :-)

Tusen takk for en slitsom, jævlig, men også herlig tur!

Flere bilder