Urdadalstraversen (05.09.2010)  

Map

© Sondre Kvambekk

Rute Urdadalstraversen.

---

Turdata:
8t 30min
1330 høydemeter
25 km

---

© Sondre Kvambekk

Store Urdadalstinden sett fra Visdalen i nord.

Våknet av en altfor tidlig revelje i teltet ved Spiterstulen. Øyvind purket og sov, mens jeg hadde ambisjoner om Urdadalstraversen. Været var upåklagelig, akkurat som dagen før. Når det meldes om høytrykk vet en ofte hva værgudene serverer oss. Problemet var at jeg var temmelig sliten etter gårsdagens tur, og jeg slet noe med motivasjonen dersom jeg skulle tulle oppi den samme snøen over Urdadalsryggen. Arne hadde advart meg om storsteinet ur der oppe, noe som ville være ganske ille med denne snøen. Uansett så skulle jeg over…

Den første psykiske knekken jeg fikk etter å ha startet fra Spiterstulen var at jeg kom på at jeg hadde glemt å låse bilen. Faen… jeg la fra meg sekken og tuslet tilbake. Kroppen var rimelig slapp, og jeg hadde mest lyst til å bare legge meg ned i lyngen og sove. Men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ta en eneste stopp før elvekrysninga i Urdadalen! Det beste var å holde kroppen i gang. På grunn av lite nedbør og kaldt vær de siste dagen var heldigvis ikke T6en opp Visdalen like gjørmete som normalt. Da jeg endelig kom opp til foten av Store Urdadalstinden fylte jeg vannflaskene og tok en velfortjent pause. Ryggen oppover så grei ut mtp at snøgrensa var høyere enn på toppene rundt Svellnosbrean. Jamt og trutt tok jeg høydemeter for høydemeter, og da jeg omsider møtte snøen gikk tempoet naturligvis ned. Tørr og såpeglatt snø som dekket sprekker mellom steinene og gjemte tak for hender og føtter var det mye av der oppe. Klyvinga var såpass enkel at jeg ikke fikk behov for stegjernene.

Livet smilte til meg da jeg omsider kom opp i sola på Store Urdadalstinden. Her hadde sola virkelig gjort jobben og smeltet masse snø på ryggen videre ut mot Midtre! Jippi, endelig tørt fjell å klyve på. Tok en god pause på toppen av Store Urdadalstinden og nøt utsikten i det fagre høstværet. Ikke en sky på himmelen og ikke et vindpust! Fjellvannene lå blikkstille nedi dalene og Semelholstinden speilet seg så fint i Semelholstjønne. Ikke feil å være her i dag, kanskje ikke så dumt å stå opp av senga fremfor å purke videre slik som Øyvind. :-) Etter hvert gikk jeg videre mot Midtre Urdadalstinden. Fjellet var tørt og fint å gå på. Først over en sekundærtopp før jeg kløv over en raudbergspinakkel. Deretter grei klyving opp til Midtre. Undervegs fikk jeg øye på ”mannen på Urdadalsryggen” som tålmodig har stått der i sikkert flere hundre år. Registrerte at det hadde vært en som hadde gått ryggen her dagen før, la merke til stegjernsspor i snøen. Tok en god pause på Midtre før jeg fortsatte over sørtoppene. Spesielt to steder var litt luftige, det ene stedet over et hakk rett etter Midtre. Her var det satt ut et langt tau. Det andre var ned og opp fra sadelen nord for Urdadalstinden S1. Opp her var det klatring 2+, litt verre ble det med snø, men ikke noe stress. Det som er kjekt med Urdadalsryggen og som gjør at den passer for de fleste uten overflod av høydeskrekk er at man kan følge ryggen så mye man vil, og om det blir for luftig kan man bare trekke ned enten til venstre eller høyre flanke. Alt kan omgås!

Fra S-1 var det nærmest motorvei ut resten av ryggen. Etter hvert dreide jeg til venstre og ned på stien i Urdadalen. Nede i dalen lå tjerna fortsatt speilblanke, et harmonisk og fredfullt syn. Høsten er og blir noe for seg selv. Tok en 20 minutters lur i lyngen før jeg vandret ned Visdalen til Spiterstulen, med mangfoldige minner og opplevelser i sekken. Helgen ble feiret med hjemmelaget karamellpudding på Lemonsjø. :-)

© Sondre Kvambekk

Panorama fra Store Urdadalstinden. (PS: "Tverråtind" skal være byttet ut med Tverrbytthornet).

© Sondre Kvambekk

Hellstuguryggen sett fra Store Urdadalstinden.