Langåni - klassikeren i Vang (22.01.2016)

Isforholdene hadde så å si vært optimale de siste dagene, både i vest og i øst. Etter å ha fått noen lokale oppdateringer om forholdene i Valdres var det bare å fyre opp sendetoget i retning klassikerfossen Langåne i Vang. Dette er et ordentlig blikkfang for bilister som kjører langsmed E16. Kristoffer var klar for tur og ble med denne dagen.

Noe sen start (kl. 10.00) forlot vi bilen i en veilomme like vest for der stien kommer ned fra Leirholstølen. Været var optimalt, med drøyt -10 grader og en lav sol. Siden fossen ligger sørvendt er den eksponert for sola, og bør derfor klatres med forsiktighet på klare dager utover vinteren. I dag skulle det bli overskyet etter hvert, så vi var ikke akkurat bekymret.

Opp til selve fossen gikk vi opp bjørkeskogen på høyre side av elva i starten. Videre forserte vi to bratte partier rundt WI4 før vi kom til innsteget på selve hovedlinja. En lang, bratt og sammenhengende foss lå foran oss, hele 250 meter lang (WI5/6).

Første taulengde tok jeg ansvar for ledinga. Taulengden var lenger enn jeg trodde, WI5-klatring som rakk akkurat til 60 meter med tau. Isen var fin, men fortsatt ganske kald og sprø etter den kjølige natta.

Kristoffer ledet andre taulengde rundt 30 meter (WI3) et litt slakere parti før det bratnet til på tredje taulengde (WI4-5). Jeg satte standplass i en hule/takoverheng slik at sikreren stod skjermet for isnedfall. Gikk litt langt til høyre og ble lurt opp i et forferdelig terreng med digre ”sopper”. Dermed ble jeg straffet med å traversere et stykke mot venstre for å komme meg inn på den mest opplagte linja. Generelt holdt vi oss på høyre halvdel av fossen denne dagen.

Utsikten på denne fossen er utrolig fin mot valdresfjell og hele Vangsmjøsa. Fine omgivelser! Fjerde taulengde var den bratteste så langt (WI5) og førte oss opp til innsteget på den beryktede søyla. Bak denne har visst folk bivuakkert. Nå ble vi straffet for vår sene start, og mørket innhentet oss. Heldigvis har jeg trent på nattklatring på is de siste dagene, så jeg var ikke særlig bekymret.

Hodelyktene ble skrudd på og jeg fikk æren av å lede opp søyla. Under dagens forhold på høyre kant ble dette definitivt grad WI6. Konvekst, bratt og delvis vanskelig is i rundt 15-20 meter. Heldigvis var kvaliteten god nok til at jeg kunne få satt noen sikringer, men merket godt pumpen opp her. I øvre del av søyla forserte jeg en diger tverrsprekk. Hadde det ikke vært for at isen er grodd ned i bakken hadde vi nok ikke klatret opp her.

Omsider ble det slakere og jeg klatret ytterligere 30 meter før jeg satte standplass. Kristoffer fikk også kjenne på pumpen og måtte henge en del ganger før han omsider kom seg til toppen. Samtidig stod det en oppmerksom fotograf nede i Vang og tok bilder av oss. Takk til Lars Østbye Hemsing for flotte fotografier!

Den avsluttende lengden til toppen var lettere (WI3), og godt var det å komme opp og sette standplass i ei solid bjørk! Det ble high five og topp stemning idet vi pakket sammen stæsjet og satset på retur til fots via stien ned fra Leirholstølen. Deilig å slippe stresset med rappellering og abalakovbygging…

Takket være vinden var snøen relativt hardpakket de fleste steder bort til Leirholstølen med unntak av lesidene. Ved hjelp av GPS (Norgeskart) på mobilen fant vi stien ned i den bratte lia mot bilen. Ikke lett å se når det lå et 15 cm tykt lag med snø over. Heldigvis var stien merket med brikker på trærne som vi kunne se etter. Noe hating ble det dog, og Kristoffer spurte seg selv hvorfor han i det hele tatt driver med denne aktiviteten. Neste dag, vel uthvilt hadde pipa en annen låt, typisk nok, og motivasjonen var desto større for å bli en enda stødigere isklatrer. Den beste egenskapen en god alpinist har, det er rett å slett, å glemme fort…

Takk for turen, Kristoffer! :)