Skeie - en vakker vårklisjé fra Sognefjellet (16.05.2016)  

Selv om jeg er uendelig takknemlig for at det finnes årstider her til lands, med alle sine unike kvaliteter så er det noe helt spesielt med våren. I dalene spirer bjørka, epletrærne blomstrer og barna har funnet fram sykkelen fra garasjen. I skogen har snøen begynt å smelte bort, bekkene bruser, hvitveisen stråler til værs og lukten av ei nylig teleløst og åpen myr kan få enhver naturglad sjel til å nærmest deise i bakken av lykke.

Høyt til fjells derimot finnes det fortsatt nok av snø man kan kose seg med noen uker til. Når været er på sitt beste, sola står høyt og fraværet av vind er et faktum, da ligger alt til rette for å ha det riktig så fint.

teamork (Tea Karoline Mork) og jeg hadde planlagt en skitur i Smørstabbtindene på Sognefjellet. Som forventet var det en god del folk som hadde tenkt samme tanken, så idet vi forlot Krossbu rundt kl. 10 var det nesten som å gå i et 17. Mai tog på generalprøve dagen før selve nasjonaldagen. Vi antok at de aller fleste hadde tenkt seg på Storebjørn, så derfor vurderte vi Skeie som et bra alternativ.

Ved innsteget til Leirbrean opplevde vi simplethen definisjonen på barisforhold. Rene sydenstemningen! Vi spøkte om hva man skal med Syden og badestrender når man kan bli dobbelt så brun i fjellparadiset her oppe. Praten gikk lett og trivelig videre oppover breen og høydemeterne gjorde vi unna overraskende greit. Til sadelen mellom Veslebjørn og Skeie blir det nokså bratt. Snøen var temmelig hard, så vi valgte å legge igjen skiene her og fortsette til fots med stegjern og isøks.

Vi stod mellom å følge østryggen til topps eller å følge snøflanken i nordsida. Siden det generelt er mye finere å gå langs ryggen, og fordi sikringsarbeidet blir mye mer håndterlig valgte vi den varianten. Mens vi satt og lunsjet under innsteget til ryggen møtte vi på en gjeng som forsøkte seg på nordflanken. De valgte dog å snu da det var i overkant bratt i forhold til hva de var komfortable med. Klok beslutning!

Så bar det i vei oppover ryggen. For et utsyn vi fikk her oppe! Fjell på fjell så langt synet kunne rekke. Sola hadde smeltet frem mye av fjellet på ryggen. Fikk litt sommerfølelsen av å klatre på bart fjell med sprøtt navlelav, men med stegjern på beina føler man seg ikke like tøff i trynet i forhold til hvis man hadde hatt vanlige fjellsko med gummisåle. Østryggen byr på lett til moderat klyving med et markant crux opp en hammer som byr på klatring rundt grad 3. Vi gikk i tau hele veien langsmed ryggen, og på toppen av hammeren festet jeg en langslynge som man kunne holde seg i som en ekstra sikkerhet.

Videre opp mot toppen ble terrenget enklere, og omtrent der sporene kommer opp fra nordflanken bandt vi oss ut av tauet og trasket lett resten av veien. På toppen ble det jubelrop og stor stas, og dessuten var vi helt alene her oppe! Lå og solte oss nesten en hel time uten at jeg husker det eksakt. På slike dager må man bare nyte tilværelsen til det fulle…

Før vi begynte på returen stakk vi bortom vesttoppen. Som ihuga toppsamlere må man jo det! Ned igjen langs eggen gikk det smertefritt og greit. Gjorde en nedfiring ved hammeren før vi fortsatte samme vei ned ryggen. Har man lenger tau går det an å rappellere direkte ned i nordflanken fra samme plass. Det finnes en solid blokk her hvor man kan surre en slynge rundt. Plutselig var vi kommet ned fra ryggen, og vi kunne dermed senke adrenalinet et par hakk mens vi tuslet ned til skiene.

Nedkjøringa til Krossbu var skikkelig morsom! Ganske hard snø oppe på breen, men med et lite tørrsnølag øverst fra lørdagen. Lenger nede fikk vi skikkelig slusjfest som gjorde selve prikken over i-en på en ellers kanonbra dag til fjells!

Takk for turen, Tea! :)