Sørrenna på Gjertvasstinden - sesongens siste skitur (10.06.2016)  

Sommeren er et faktum for de aller fleste, men høyt til fjells ligger det fortsatt trygg og fin snø som innbyr til skikjøring for de aller ivrigste. Etter å ha hørt Sigurd Felde snakke varmt om den lange og utilgjengelige sørrenna på Gjertvasstinden klarte jeg ikke helt å legge skiene på hylla før den var utforsket. Sørrenna på Gjertvasstinden er en 700 høydemeter lang renne som er jevnt over 40-45 grader bratt og opp mot 50-55 grader på det aller bratteste i øvre del. Siden renna er sørvendt er det enkelt å beregne god kjøreslusj i forhold til solinnstråling, men utfordringen med turen er at man havner på Maradalsbreen som er en av Jotunheimens mest utilgjengelige plasser. Det finnes ingen korte eller enkle utmarsjer herfra, så dette er nok trolig grunnen til at renna blir såpass sjelden besøkt.

I en periode med mye fint junivær fikk jeg med meg skifantomet Lars Erik Skjervheim på denne turen. Vi skulle bevise at superlette randoski fungerer utmerket på turer med bratt rennekjøring og alpint terreng. Det er mange som undervurderer hvor moro det faktisk er å gå på tur med slike ski, og ikke bare i konkurransesammenheng.

Møtte Lars Erik inne i Helgedalen og avmarsjen startet kl. 08.50. Vi satset på å time nedkjøringa i renna til kl. 12, akkurat på det tidspunktet den blir eksponert for solinnstråling. Natten i forvegen hadde det vært klarvær, så det lovet godt for raske innmarsjforhold. Vi gikk til fots inn Helgedalen og opp til Styggedalsdammen. Ingen av oss angret på å ha med egne joggesko til denne etappen, mye bedre enn å vandre i skisko.

Ved dammen tok vi på oss skiene, og det ble kun kortere partier med skibæring mellom snøflekker før vi entret selve Styggedalsbreen. Herfra gikk det effektivt oppover. Dette var Lars Erik sin tredje tur i Hurrungane noensinne, og det var moro å se begeistringen for det mektige landskapet vi hadde foran oss. Nordveggen på Styggedalsmassivet kan i høyeste grad sammenlignes med Himalaya, bare i litt mindre målestokk. Praten gikk lett og vi kunne ikke annet enn å storkose oss på en slik fantastisk dag i så fantastisk terreng. I øvre del av renna opp mot Gjertvassbreen valgte vi å bære skiene, og ved brefronten ble det tid til en liten lunsjpause.

Brefallet opp mot Gjertvassbreen er vanvittig tøft med digre breglufser og istårn. Vi gikk et lite stykke opp breen med ski til det ble så bratt at vi valgte å fortsette med stegjern og isøks. Vi rundet rundt en ”serac” (istårn) på østsiden. Her raser det is med jevne mellomrom, så det gjelder å eksponere seg så kort tid som mulig over her. Denne breen forandrer seg fra år til år, og jeg kjente meg nesten ikke igjen fra sist jeg var her i 2014. Litt usikker på hvor lett det vil være å forsere denne breen senere på sommeren i år. I dag var det så vidt det var nok snøbruer.

Lars Erik ville gjerne besøke Gjertvasstinden, så vi satte igjen sekker og ski i Gjertvasskaret og ruslet opp snøflanken. Vanvittig fint der oppe, og spesielt det å skue bortover Styggedalsryggen mot selveste Store Skagastølstinden. Man får også virkelig følelsen av å stå på ”taket” her oppe. Med sine 2351 moh er Gjertvasstinden landets 9. høyeste fjell, så alt annet blir liksom så lavt.

Etter å ha labbet ned igjen til skiene var det bare å manne seg til å ta fatt på sørrenna. Klokka nærmet seg 12, akkurat som beregnet. Øvre del er veldig bratt, smalt og isete, så vi valgte å bære skiene 30-50 meter ned i renna før vi spente de på oss. Snøen var utmerket, men litt isete grunnlag i øvre del. Et parti må man holde et stykke mot øst i renna for å omgå en tydelig skrent. Derfor er det viktig å påpeke at utglidning aldri er noe alternativ, så det er lurt å ha en isøks for hånden i øvre halvdel. Nedre halvdel er mye snillere og 35-40 grader bratt. Utfordringen her var åpne sigesprekker som vi ble nødt til å hoppe over, i tillegg til dype skredrenner som også måtte forseres med jevne mellomrom. Men skikjøringa var jevnt over fantastisk i et virkelig majestetisk terreng!

Vel nede på Maradalsbreen hadde vi tre valg for returen. (1) Å gå opp igjen renna til Gjertvasskaret og samme retur som innmarsjen, (2) runde rundt Gjertvasstinden via Botolvsnosi og Gjertvassdalen eller (3) følge Maradalsbreen opp til Maradalsryggen ved Jernskartinden og videre bort til Bandet via Slingsbybreen og Berges Chaussé. Vi valgte sistnevnte alternativ, og angret ikke på det.

Fra utløpet av renna og opp til Jernskartinden måtte vi opp 400 høydemeter og her kunne vi ha skiene på nesten hele veien med unntak av den helt siste bakken som var litt brattere. Det gikk greit å forsere bresprekkene. Jammen er det tøffe omgivelser her inne i Hurrunganes bakgård, ikke mange som følger Maradalsbreen helt opp til Jernskartinden. Har gått denne varianten én gang tidligere i 2010, gode minner.

Tok en god pause på Maradalsryggen. Med Lars Erik på tur er det ikke noe hvilehjem, men samtidig er det utrolig gøy å gå på tur med en som er i så god form og forserer alpint terreng så effektivt som ham. Vanligvis når jeg er på tur i slik terreng er det jeg som må ta spesielt hensyn til mine turkamerater, men i dag fant vi en utrolig god dynamikk. Jeg hadde på mange måter funnet min sjelefrende denne dagen!

Fra Maradalsryggen behøvet vi bare å bære skiene 50-100 meter nedover skråflanken mot Slingsbybreen før vi møtte på snøfelter som vi kunne kjøre nærmest sammenhengende hele veien ned til breen. Videre valgte vi å traversere over Slingsbybreen og trekke vestover til Berges Chaussé som er et hyllesystem gjennom sørsida på Store Skagastølstinden. Vi bommet litt på innsteget til chausséen og måtte klyve oss opp igjen på en plass som var litt ugunstig med stive randostøvler. Lars Erik syntes det bare var gøy å gå litt ekstra klyving, som et krydder undervegs på turen. Jeg var jo i grunn helt enig!

Berges Chaussé gikk fint å forsere. Et markant hyllesystem som får mye sol og dermed vokser det ekstremt mange nydelige høyalpine fjellplanter på denne plassen. Virkelig idyllisk! Videre var det greit bort til hytta på Bandet før den siste nedkjøringa ut Skagadalen kunne begynne. Vi kunne følge sammenhengende snø til nordenden av Skagastølsvatnet. Herfra bar vi skiene delvis til bakken ned mot Skagastølsbotnen der vi kunne renne et godt stykke før vi måtte innse at vi hadde møtt sommeren. For min del var nok dette årets siste skitur, men for en avslutning!

Nå ventet kun en sjarmøretappe til fots på sti ut Skagadalen. Vi krysset Helgedalselvi tørrskodd ved høyresvingen på 900 moh. Videre kom vi opp på en kjerrevei som vi fulgte bort til bilene ved bommen i Helgedalen. Lars Erik slet dessverre med en overbelastning i kneet som blusset opp igjen undervegs på fotetappen. Håper det går seg til igjen fort!

Tilbake ved bilene var det godt å kunne legge seg ned i lyngen, koke seg en kopp kaffe og reflektere over den flotte turen som nettopp var avsluttet. Litt surrealistisk å rekke en såpass lang tur, uten å stresse på mindre enn 7 timer! Omsider tok vi på gjensyn før Lars Erik vendte snuta hjem mot Voss, og jeg tilbake til Asker. Bare på bilturen hjem mot sivilisasjonen begynte jeg å savne fjellet igjen. Tror nok det kommer til å bli et tøft år å skulle bo såpass langt vekk fra fjellet…

Tusen takk for en eventyrlig tur, Lars Erik! :)

Kart

Start date	10.06.2016 08:50 (UTC+01:00 DST)
End date	10.06.2016 15:48 (UTC+01:00 DST)
Total Time	6h 58min
Moving Time	4h 58min
Stopped Time	2h 00min
Overall Average	3.3km/h
Moving Average	4.6km/h
Distance	22.7km
Vertical meters	1,927m