Storpillaren på Vågakallen (15.06.2016)  

Forord

Det virkelig store målet for årets ferie i Lofoten var å få klatret Storpillaren (The Great Pillar) på Vågakallen. Et nordøstvendt, bratt og blankskurt tårn av granitt som reiser seg høyt mot himmels når man beskuer den fra stranda ved Kalle. Det går flere ruter på pillaren, hvorav de aller fleste tradisjonelt sett innebærer teknisk klatring. Klassikerruta ”Storpillaren” ble fribesteget så sent som i 2001 og byr på 16 taulengder (600 meter), hvorav spesielt de 8 første taulengdene byr på mye hard klatring opp mot grad 7. Men selve kvaliteten på klatringen, den er i verdensklasse!

Eivind Hugaas var min klatrepartner på denne turen. Siden sola aldri går ned på denne tida av året i Lofoten, og pillaren ikke får sol før kl. 22 på kvelden hadde vi på ingen måte noen hast med å komme av gårde tidlig på dagen. Så sent som kl. 12 la vi i vei fra klatrecampen på Kalle. Utstyr jeg spesielt vil nevne at vi hadde med:

Utstyr

• Et hel/halvtau til å lede på og et tynt halvtau til heising av sekker
• 2 sekker på 35 L
• 2 liter vann hver (man kan fylle på vann nesten helt oppe ved innsteget, svetter lite i skyggen)
• Dobbelt opp med kamkiler fra størrelsene lilla C3 til strl 3 C4, ta også med en strl 4.
• Et kileknippe (brukte mest smått og mellomstort)
• Fire quick draws, fire alpine draws og seks 60 cm slynger med en karabiner (til å forlenge kamkiler)
• To micro traxions (for heising, sikring av andremann og vandremetode)
• En grigri (kjekt å sikre med, kameratredning blir enklere og lettere når man skal fotografere)
• Jammehansker (spesielt kjekt for 4. taulengde), evt lage hansker av sportsteip
• Dunjakke (blir kjølig i skyggen)
• Isøks (krysse snøfelter tidlig på sesongen, også kjekt for å forsere bratte gresspartier)

Innmarsjen

Været var i grunn perfekt denne dagen med 14 grader i skyggen, sol og lite vind. Vi var begge spente på det som ventet oss. Eivind var spesielt spent på innmarsjen og utmarsjen, og tenkte nesten mer på det enn selve klatringen. Vi hadde hørt mange rykter om folk som hadde gått seg fast på innmarsjen, men med god beta fra både Håkon Wegge og Johan Swärd (i tillegg til ”Lofoten Rock” føreren såklart) som hadde vært her tidligere kunne vi nesten ikke feile.

Vedlagt ligger GPS-track av innmarsjen inn til pillaren som kan være grei å ha dersom noen tenker å ta turen. Fra Kalle går det god sti inn mot klatreområdet ”Paradis”. Like etter man krysser elva fra Kallevatnet går det en grei sti som følges på vestsida av Kallevatnet og inn til myra i nordvestenden. Her inne slutter dessverre stien og ferden går videre først 100 meter i krattskog (ikke gå ned mot myra) og videre i grovsteinet ur i nordøstsida langs foten av fjellet. Tidlig på sesongen hender det at det går glideskred fra snøfelter oppe i veggen på venstresida, så det er lurt å holde litt avstand.

Etter hvert passerer man noen snøfelter, og et av disse krysser man for så å komme innpå et skrått hyllesystem (se bilder). Her kan det være kjekt å ha med seg en lett isøks. Vi hadde brukt en time opp hit fra bilen i greit tempo, og brukte ytterligere en time opp til innsteget. Oppover skråhyllesystemet forserer man en del bratte gresspartier i tillegg til klyvepassasjer rundt grad 2-3. Gode anmarsjssko er absolutt et must! Generelt er det viktig å se etter gamle tråkk/spor og tenke etter hvor det er mest naturlig at ruta går videre. Etter hvert kom vi til et nytt snøfelt som muligens er avsmeltet senere på sommeren. Vi lurer på om det kan være her folk kan ha gått feil dersom fonna er borte. I dag var det uansett naturlig å traversere på nedsiden av fonna for så å klyve bratt opp på venstre side, og det var uproblematisk. Etter dette er det synlig tråkk bratt ned i ei bekkekløft (siste mulighet for vannpåfylling) som man krysser over. Videre opp i noe løs ur til en skulder/hyllesystem på andre siden av kløfta. Herfra er det bare å fortsette langs tråkket/hyllesystemet til tråkket etter hvert fører nedover et juv. Nå står du oppunder ruta og er ved innsteget (se bilder).

GPS-track fra innmarsjen.

Klatringa

Innmarsjen gikk heldigvis langt mer strøkent enn vi hadde fryktet. Nå var det bare å fokusere på klatringa og storkose seg. Jeg startet showet ved å linke første (grad 5, 45m) og andre taulengde (6-, 30m) ved å gå løpende og sette en micro traxion på tauet halvvegs. Første taulengde var grei oppover gressete og storblokket terreng. Videre runder man greit ut til høyre mot en kant (ikke rett opp) før man traverserer tilbake mot venstre. Deretter opp i en vedvarende layback i andre taulengde til man kommet opp til en halvvegs hengende stand på ei lita hylle i bunnen av et dieder. Dette er før man traverserer ut til venstre og opp i tredje taulengde.

Videre ventet to-tre taulengder med klatring av grad 7- og 7. Definitivt de tøffeste taulengdene på ruta. Eivind og jeg ble enige om å dele opp tredje taulengde (7-, 40m) i to taulengder etter anbefaling fra Håkon. Eivind tok den første. Først opp fra stand og etter hvert et tricky travers ut til venstre på sva før man bryter seg opp til bunnen av et riss/dieder som byr på pumpende og vedvarende layback-klatring. Ikke gå inn i kaminen til venstre, det er rissystemet til høyre som er riktig. Etter noen meter med laybacking får man en grei hvil ved et flak som kan føles litt løst ut, ovenfor dette flaket er det en ny seksjon med enda litt tyngre laybacking før man er oppe på en fin hylle. Eivind klatret alt dette i god stil og spurte om han kunne linke begge taulengdene når han først var så godt i gang og hadde flust med sikringsmidler til overs.

Jeg tenkte at det var helt greit, og at vi dermed ville kunne spare noe tid i tillegg. Problemet her var at idet han skulle klatre videre oppover det neste diederet så kilte tauet seg i sprekken nedenfor hylla. Idet han skulle dra opp tauet for å klippe en sikring satt tauet bom fast, venstrefoten sklei av og han fikk en heftig suser utfor hylla. Nesten en salto, så godt han hadde hjelm. Heldigvis gikk det skadefritt, og han var temmelig revansjesugen på å få gå den lengden en gang til i fri, men denne gangen satte han først en standplass på hylla.

Selv var jeg blitt noe nedkjølt nede på standplass, og jeg brukte litt tid på å få varmen i kropp og fingre. Klarte å gå alt i fri, men tung klatring var det jammen meg. Av og til synes jeg det kan være tyngre å følge, siden man da ofte må stå i tunge posisjoner og rense kiler med nøttepirker. Eivind fikk lov til å fortsette i neste taulengde og klarte denne gangen å gå det i fri. Denne delen innebærer mye stemming og litt jamming i tynne fingerriss. Lurt å ha med mye små sikringsmidler. Standplass oppe på Storhylla.

Så var vi kommet opp på Storhylla. Her begynner den hardeste taulengden på ruta, gradert 7 (40 meter), opp et skrått riss som byr på mye jamming og svært dårlige fottak. Tung klatring. Etter hvert kommer man inn i et glatt dieder og avslutningsvis bratt oppover med mye håndjamming. Litt lav og kjip standplass etter denne taulengden. Som avtalt fikk Eivind denne taulengden også, så skulle jeg til gjengjeld få lede de resterende tunge taulengdene. Eivind skuffet ikke denne gangen heller og ledet hele lengden med god margin, spesielt etter å ha deltatt på Håkon Wegges ”jammeskole” på Butter Arms tidligere på turen. Greit å ha jammehansker her for å spare hud og smerte. Jeg klarte også å følge i fri, men var så kald fra starten at jeg slet med å få igjen varmen undervegs. Var helt gelé i underarmene da jeg omsider kom opp og hadde fått rensket med meg alle sikringsmidlene.

Etter å ha fått hentet meg inn igjen fortsatte jeg å lede en veldig fin og kort taulengde (6, 20m). Litt dritt med standplass på en svaplate. Deretter ledet jeg en noe hardere lengde (7-, 35 meter) opp ei renne/kamin der det er greit å ha noen store sikringsmidler. Videre et litt tricky flytt ut til høyre i et liggende dieder som man følger opp til en god hylle. Klatringa opp det liggende diederet kan minne litt om cruxet på Storen sin vestvegg. Skikkelig awkward, tynt sikret og man er nødt til å stole på friksjonen i føttene. Glad for å gå dette i fri.

Vi begynte å finne en god rytme oppover i veggen, og sakte, men sikkert merket vi at vi var kommet riktig så høyt over landskapet rundt oss. For noen omgivelser! Syvende taulengde var gradert 6+, 20 meter. Bratt opp i et takoverheng som traverseres ut til venstre. Taulengden holder definitivt graden! Videre skrått ut til venstre og standplass på en stor grusete hylle i en nisje. Her skulle man mer til venstre enn det jeg fikk inntrykk av i føreren. Videre herfra ble terrenget lettere og de neste fem taulengdene gikk vi løpende med micro traxions. Mye lett klatring, men enkelte opptak opp til grad 6-. Viktig å være våken så man ikke går feil, les godt i føreren og følg spor i vegetasjonen. Omsider var vi kommet på toppen av pillaren og vi fikk se sola for første gang i dag. Godt fornøyde, men spente på de siste par taulengdene.

Fra toppen av pillaren klyvde vi over på venstre siden av en rygg og bort til et ferdig rappellanker. Her tok vi en rappell (holder med ett 60 meters tau) ned og traverserte bort til sadelen oppunder den avsluttende ryggen som fører opp på Vågakallens sørøstlige topp (816-toppen). Fra sadelen og opp er det en taulengde av grad 6- og en av grad 5Eivind fikk æren av å lede den beryktende 6- lengden som skiller klinten fra hveten og rutas tøffeste lengde mentalt. Etter å ha fått satt noen gode sikringer traverserer man ut til venstre på et sva. Videre opp noen sprekksystemer som er umulige å sikre i før man gjør et svært spennende svaflytt til høyre og bort til kanten av eggen. Dette svaflyttet gjøres 10-15 meter over forrige sikringe, og jeg lover deg, her vil du ikke falle! Er det vått er dette flyttes nærmest umulig, og man må virkelig stole på føttene.

Glad og lettet over å ha forsert cruxet gikk vi resten løpende opp til toppen. Fra innsteget til topps hadde vi brukt 8 timer, noe som tilsvarer en halvtime per taulengde i snitt. Fornøyd med det! Etter å ha tatt en velfortjent pause på toppen fortsatte vi på turens siste kapittel – utmarsjen.

Utmarsjen

Fra sørøsttoppen på Vågakallen trasket vi i retning hovedtoppen 30-40 meter til vi fant et fiksert rappellfeste i en liten blokk. Herfra tok vi en 25 meter lang rappell ned noe som i grunn kunne vært en fin singelpitch rute dersom noen skulle oppleve overskudd til det. Etter rappellen fortsetter man over en liten knaus og bratt klyving (grad 3) ned i et skar. Herfra går man ned mot sør 10-20 meter for man traverserer i retning Vågakallen. Videre skal man i grunn bare skrå oppover, ikke nedover. Et viktig punkt man må passere er en veldig tydelig kløft (se bilde). Treffer man gjennom denne sier resten seg i grunn selv om man er oppmerksom på hvor det er spor i vegetasjonen. Bare husk at det er bedre å gå for mye opp enn ned.

Omsider kom vi innpå normalveien til Vågakallen, cirka 70-80 høydemeter under toppen. Det kan anbefales å ha gått turen opp hit en gang på forhånd for å vite hvor veien går ned igjen. Vi satte fra oss sekkene og tok turen opp til toppen for å oppleve det som omtrent var midnattssol, samt en fantastisk utsikt over Vestfjorden og Lofotrekka. Ble sittende her i 20 minutter før vi la i vei på returen mot Djupfjorden som i dag føltes noe langdryg.

• https://peakbook.org/tour/336/V%C3%A5gakallen.html
• https://peakbook.org/tour/169023/Lofotsommer+-+fjell+og+sprell.html

Det lå noe snø på normalveien ned rennene mot ”Hustaket” som er det markante svaet man passerer på vei mot Vågakallen. Greit med isøks her også. Like før skaret ned mot Durmålsdalen møtte vi et svensk par som hadde klatret nordryggen på Vågakallen. De var nok minst like slitne som oss, og resten av utmarsjen gikk i grunn jeg og Eivind kun i vårt eget tempo helt ut til bilveien ytterst i Djupfjorden. Var framme ved vegen kl. 01.30, 13,5 timer fra vi forlot bilen ved Kalle.

Håkon hadde klatret Himmel og Helvete på Presten denne dagen, og var kommet ned igjen like før oss. Utrolig snilt av ham å plukke oss opp ved Djupfjorden og shuttle oss tilbake igjen til bilen som stod på Kalle. Kort tid senere kunne vi ligge og sove med god samvittighet i teltene våres på Gandalf-campen. Tusen takk, Håkon!

Dette ble utvilsomt den beste turen under mitt Lofotbesøk denne sommeren, og tusen takk til Eivind for svært trivelig, oppmuntrende og effektivt turfølge! :-)