Hoka Hey på Kjerag – Storveggsdrømmen lever (22.06.2016)  

Å klatre opp selveste Kjerag, et av landets mest kjente fjellformasjoner med sitt omtrent 1000 meter loddrette stup, har jeg hatt en drøm om å gjøre i flere år. Tenk deg den følelsen, å komme klatrende opp på topplatået der alle turistene så vidt tørr å titte utfor! Det går flere klatreruter i Kjeragmassivet (sjekk klatrefører: http://brv.no/uteklatring/tradklatring/ ), men den ruta som blir mest klatret heter ”Hoka Hey” (7+, 20 taulengder). En lang klatrerute med jevnt over mye hard klatring. Henning Wang var gira og ble med som klatrepartner. Han hadde selv forsøkt seg på denne ruta for 7-8 år siden, men bailet den gangen etter kun noen få taulengder.

Allerede dagen etter jeg kom hjem fra Lofoten kjørte jeg direkte fra Asker til Lysebotn. En seks timer lang biltur med mye svingete veier. Her var det bare å psyke seg opp. Henning hadde vært uheldig og havnet oppi mye veiarbeid og stengninger på vei fra Sogndal, så idet jeg møtte ham i ei gratis parkeringslomme nedenfor Øygardsstølen hadde vi bare tiden av veien siden vi hadde hørt at siste båt ut til Geitaneset gikk kl. 16.15. Jeg kastet tingene mine inn i bilen hans, og deretter hoppet han baki bagasjerommet og pakket for harde livet mens jeg tok rattet nedover hårnålssvingene.

Idet vi ankom fergekaia i Lysebotn viste det seg at det gikk båtskyss ut til Geitaneset jevnlig hele dagen så lenge det var interesse for det. Det er Stavanger Base (tlf. 90117115) som arrangerer båtskyss, først og fremst for å plukke opp basehoppere da landingsområdet ligger på Geitaneset. De tar både kort og kontant på kontoret ved kaia nede i Lysebotn (100,- pr pers). Dermed kunne vi roe oss ned en del hakk, pakke ferdig og ta en rolig pils på brygga før vi ble skysset ut til Geitaneset. Fy f… for en vegg, tenkte jeg da den dukket opp på vei ut fjorden. Tenk at vi skal helt opp der…

På Geitaneset slo vi opp teltet i utkanten av landingsområdet. God underholdning å se på basehopperne som kom flyvende ned fra himmelen mens vi spiste middag. Det ble en riktig fin kveld, og vi var skikkelig gira på å bare komme i gang med klatringen. For øvrig mange flotte buldresteiner her nede på Geitaneset, men fjellet er skarpt så det gjaldt å holde seg i skinnet og ikke slite ut huden på forhånd. Idet knotten dukket opp på kvelden var vi begge glade for at vi hadde tatt med telt. Det ble såpass mørkt på natten at vi heller ikke angret på at vi tok med hodelykter, selv om vi skriver en av de lyseste dagene i året.

Neste morgen pakket vi sammen teltet og tingene vi ikke skulle ha med oss opp veggen og plasserte de pent nede på båtkaia. Her ble de plukket opp av Stavanger Base, veldig fint samarbeid. Med oss av utstyr hadde vi blant annet:

• Et Tendon Master (hel-/halvtau) til å lede på og et tynt halvtau til heising av sekk
• En sekker 35 L (for heising) og en liten sekk til å klatre med
• 3 liter vann hver, Henning hadde 1,5… (man passerer en elv på vei til innsteget)
• Dobbelt opp med kamkiler fra størrelsene grønn C3 til strl 2 C4, i tillegg en strl 3 C4.
• Et kileknippe (opp til strl 8 og de største offsetmikrokilene)
• Fire quick draws, fire alpine draws og seks 60 cm slynger med en karabiner (til å forlenge kamkiler)
• To micro traxions (for heising, sikring av andremann og vandremetode)
• Tibloc (for å lettere jumarere med grigri som andremann i den siste 7ern)
• En grigri (kjekt å sikre med, kameratredning blir enklere og lettere når man skal fotografere, og lett å jumarere med tibloc som andremann i den siste 7ern)
• Dunjakke, fleece, lue og stillongs (kaldt om natta)
• Hodelykter
• Topo (print ut topo og beta fra http://brv.no/uteklatring/tradklatring/ , http://hannavirrpanna.blogspot.no/2010/07/fargglatt-pa-kjerag.html og gjerne denne turrapporten du leser her. Greit med 4G dekning oppover i veggen.)

Litt over kl. 05.30 begynte vi å gå fra Geitaneset. Vi var spente på anmarsjen. Sist gang hadde Henning rotet seg bort og endt opp i den svenske anmarsjen som går lenger mot høyre for der den enkleste anmarsjen går. Vi ble litt i tvil om hvor den letteste veien gikk (se tegnet rute), men vi konkluderte med at der vi gikk må være bedre i forhold til den ruta som er tegnet inn på Hanna Melin sin blogg. I grunn veldig greit terreng med noen enkle klyvepassasjer.

Vi konkluderte med å ha funnet rett innsteg nede på ei hylle ved noen baileslynger like før man runder rundt et hjørne. Fulgte noen diederformasjoner oppover, men etter hvert ble det vått, så jeg valgte å trekke ut til høyre rundt hjørnet. Her fant jeg et gammelt baileanker der jeg valgte å lage standplass. Vi skjønte vel i grunn at dette ikke var riktig rute, men valgte å fortsette opp mot høyre i retning et tydelig dieder. Mye gress, busker og baksing, og alle rissene var våte. Klatret meg til slutt fast og forstod at jeg egentlig burde vært mye mer mot venstre. Det endte med at jeg satt igjen en slynge rundt en solid blokk og firte meg ned igjen til Henning.

Denne gangen klatret jeg opp et tydelig fingeriss like på høyre siden av hjørnet som går oppover. Gressete og kjipt i nedre del, men lenger oppe ble det noe bedre. Bare synd at det var såpass greasy og sleip for god fingerjamming. Grad 6+/7- kanskje? Omsider kom jeg inn igjen på venstre side av hjørnet og var trolig inne på normalruta, satte standplass ved en liten hylle. Hadde brukt mye ekstra tid på roting, men vi fikk bare legge det bak og nullstille oss. Videre ledet jeg ytterligere en taulengde på femmertallet før jeg kom opp til bunnen av et svært tydelig dieder. Satte standplass under risset innerst i diederet.

Nå ble det en del brattere, men dessverre hadde vi allerede registrert at forholdene ikke akkurat var de beste. Fjerde taulengde (6+) var svært våt og slimete på den venstre veggen av diederet. Jeg gjorde et forsøk på å lede, men føttene sklei av på samme plassen tre-fire ganger. Til slutt ga jeg opp å gå det i fri, og ga stafettpinnen over til Henning. Dette hadde jo vært lett dersom det var tørt fjell og god friksjon. Også Henning tok et fall på denne taulengden før han virkelig strammet opp og gikk taulengden i fri. På grunn av forholdene måtte han ut på svaet til venstre flere steder, og her var det gjerne langt mellom sikringene. Standplass i toppen av diederet der terrenget blir slakere. Klarte heldigvis å følge i fri, men med søkkvåte fingre og sko. Fortsetter det slik kan dette bli en lang tur!

Femte taulengde var ikke like krevende, i grunn bare en transportetappe videre opp til høyre på hyller og opp et par diederopptak. Står i grad 6, men denne er meget soft. Satte standplass i bunnen av et tydelig riss før man kommer inn i det S-formede diederet. Man kan også, med litt taudrag, fortsette opp risset noen meter til man kommer til en hylle og baileanker. Dette gjør at neste taulengde ikke blir så lang.

Sjette taulengde er et langt sekserriss (delvis fuktig) opp en svaplate som etter hvert kommer inn igjen i det s-formede diederet. Rakk ikke helt opp til der diederet svinger mot høyre (hadde gått om jeg hadde startet ved hylla med baileanker), så måtte sette en ukomfortabel og halvvegs hengende standplass 10 meter lenger nede. De siste ti meterne var våte og sleipe, og Henning ledet de siste meterne opp dit. Videre følger syvende taulengde (7-) diederet opp til høyre helt opp til en gresshylle med standplass i diger blokk. Flott og lang taulengde, men ble en del taudrag på slutten. Dessverre også vått og utfordrende, men fornøyd med å klatre lengden i fri. På slutten av taulengden holder man ut til høyre opp ved et tynt riss, ikke håndjammerisset til venstre.

Fra hylla ventet en transportlengde langs hylla til venstre til man kommer i bunn av et tydelig og dieder. Niende taulengde som går opp diederet (6+) var en av de få tørre taulengdene vi hadde gått så langt i dag. Veldig fin og morsom klatring. Fra toppen av diederet gikk vi slakt opp mot venstre før vi etter hvert traverserte til høyre på hyllesystemene som går fra fossen i venstrehånd og ut til høyre, dette kalles for Lysebotn Camping. Tok oss tid til en bedre lunsjpause her oppe. Vi hadde brukt mer tid enn forventet, hele åtte timer fra innsteget, og vi hadde håpet å klare det på seks. Må nesten skylde en del på forholdene, i tillegg til at vi rotet en del med rutefinning.

Fra den fine gresshylla et stykke til høyre på Lysebotn camping gikk vi feil. Her skal man fortsette å traversere mot høyre til man finner loddlinja opp sprekksystemene som går opp, helt i venstrekant av skjoldet (den lyse flekken i Kjeragveggen). I stedet rotet vi oss opp et dieder bak en diger blokk, og to taulengder til vi havnet i et diedersystem som ligger 30 meter til venstre for sprekksystemet vi egentlig skulle klatre i toppveggen. Etter å ha forhørt meg med Eivind Hugaas som har klatret her tidligere fant vi ut at vi hadde klatret feil. Faen! Henning vurderte at vi skulle fortsette opp diedersystemet og klatre oss inn i Nordøstpassasjen, som er naboruta til Hoka Hey. Etter litt om og men valgte vi å ta en 40 meter lang skrårappell, og heldigvis havnet vi på den fine lille bivyhylla i bunnen av 12. taulengde (7+). Now we can’t miss!

Herfra og oppover begynte den virkelig bratte og eksponerte klatringa i toppveggen. Henning er en av Norges sterkeste sportsklatrere (pers på 8c+), så for å være trygg på en mest mulig clean fribestigning uten fall fikk han lov til å lede de neste to taulengdene som er gradert 7+. 7+ på led med naturlige sikringer er helt på min limit å gjøre onsight, så jeg følte meg ikke helt trygg på å klare det uten å måtte henge i sikringene undervegs. 12. taulengde er hele 50 meter lang med flere ulike cruxpassasjer undervegs. Først en pumpende seksjon i starten med vedvarende laybacker på slappe tak før en skikkelig awkward seksjon med stemming/kaminklatring hvor man egentlig ikke helt forstod hva man skulle gjøre. Den siste tunge delen var en svatravers mot venstre ved et trekantet takoverheng. Taulengden ble ikke lettere av at fjellet var temmelig greasy og fuktig.

Henning klarte å lede lengden uten fall, men ifølge ham selv var det helt på nippet. Standplass på ei lita og luftig hylle. Jeg fulgte etter og klarte nesten å gå alt uten å henge, men sklei av på den ekle svatraversen ved takoverhenget, faen! Skylder litt på forholdene der, men klarte å gå flyttet ved andre forsøk. Skjønner godt at Hanna og Hilde sleit her, for her er det fordel med lange armer.

13. taulengde (7+) var ikke like tung etter min mening. Jevn og fin fingersprekklatring, men med et markert crux 10 meter oppunder standplasshylla. Gjør man flyttet riktig er det ikke så ille, det kommer an på klatrestilen. Begge gikk lengden i fri. Nå begynte det virkelig å bli luftig og fint, men begge merket at klatreturen hadde tært på kreftene. Vi trøstet oss selv med at det ikke var så langt igjen. Bare en liten ”Via Lara” eller ”Hægar”, så var vi på toppen… 14. taulengde (7-) var lenger enn hva det stod i føreren, minst 50 meter fra der vi hadde satt standplass. Ruta fulgte stort sett et langt dieder med jevn klatring, så her gjaldt det å være smart med å fordele sikringene undervegs. Vått og jævlig i øvre del, så med forholdene tatt i betraktning var jeg godt fornøyd med å klare å lede dette i fri. Standplass på stor og fin hylle.

Siden lengden var så lang trodde jeg kanskje at jeg hadde linket både 14. og 15. taulengde, men det merket jeg kjapt at jeg ikke hadde gjort da jeg fortsatte ut på den 15de (7-). Først tøff rissklatring på sva før det bratnet til før standplasshylla. Diederet og sprekken i toppen var våt, og jeg endte opp med å måtte klatre meg ut av diederet til høyre på noen slappe tak. Friksjonen for føttene her var ikke god nok og jeg endte opp med å ta fall her. Hele fire ganger forsøkte jeg meg på å komme forbi her, men kreftene var ikke lenger like sterke, og i tillegg begynte det å bli mørkt. Jeg og Henning begynte å gi litt faen i stilen, nå var det toppen som var målet. Dermed endte jeg opp med å forsere partiet teknisk før jeg basket meg opp på en gressete standplasshylle. Stor blokk fungerte utmerket til å legge 120 slynger rundt. Henning klarte å følge i fri ved hjelp av en frekk heelhook ifølge ham selv. Godt gjort!

På grunn av mørket og at vi begge begynte å bli temmelig slitne valgte vi å ta et par timer på hylla her og vente på at det ble lysere. Henning fant seg ei lita hule bak blokka, mens jeg lå i fosterstilling på en skrå gresshylle lenger nede og holdt hele tiden på å skli utfor stupet i søvne. Greit å være sikret her... Fikk nok en liten time med søvn på øyet før vi begge begynte å småhutre de neste 1,5-2 timene. Like før klokka var 03.00 var det såpass lyst at vi valgte å gønne på videre. Vi begynte begge å gå tom for vann, så det var begrenset hvor lenge det hjalp å bli værende her. Kun fem taulengder igjen nå…

Idet jeg fortsatte opp 16. taulengde (5) som jeg hadde håpet skulle være grei skuring ut i fra graden å bedømme var det virkelig tungt å komme i gang igjen. Hender og hud verket, kroppen var stiv og hodet var ikke helt skrudd på. Måtte virkelig gå inn i militærmodus og være streng med seg selv. Dette er ikke plassen man skal rote med sikkerheten. Ifølge føreren står taulengden som løs. Vil ikke akkurat si at det var så løst, men litt rotete terreng, og jeg vil også kanskje påstå at den føltes tyngre enn grad fem. Jeg satte standplass på ei svaplate oppunder et pent riss/liggende dieder som går opp i en kamin med klemblokker.

Da Henning kom opp til standplass var det blitt lysere. Han fikk fortsette opp 17. taulengde (6+) selv om han trodde at jeg ikke hadde klatret ut hele 16de taulengde, i så fall syntes han nok at neste taulengde ville være en svært hard femmer. Vått og slimete var det i alle fall opp kaminen før han karret seg opp til en skråhylle under det som utvilsomt var den konstant våte 7ern i 18. taulengde. Litt av en start på morgenen! Skjønte også at vi hadde vært lenge nok ute på tur når vekkerklokka til Henning begynte å synge idet han heiste sekken opp mot standplass. 24 timer er passert!

De aller færreste går 18. taulengde i fri. Har kun hørt om et par-tre personer som har klart det, og det er virkelig imponerende! Henning ga det et lite forsøk, men etter kun 3-4 meter gadd han ikke mer og gikk nesten 20 meter videre opp i ren teknisk stil før det ble så tørt at han klarte å friklatre resten. Jeg fulgte etter på grigri og tibloc mens jeg renset ut sikringene.

Sola hadde rukket å stå høyt på himmelen allerede og det begynte å bli nokså varmt her oppe i veggen. Basehopperne hadde nå begynt dagen, og det var skikkelig tøft å se de fly forbi oss. Kunne nesten gi noen av dem en high five… Men noen av dem føler jeg drøyer vel lenge med å trekke i skjermen. Ser ut som de skal kollidere i steinura… 19. taulengde (6) ledet jeg med en Henning som holdt på å sovne på standplass. Først ut til høyre og opp 10 meter med nærmest usikret klatring til en ny gresshylla. Videre rundet jeg rundt til høyre og opp på ei ny hylle (ligger en bladbolt her som jeg sikret i med ei 120 forlengningsslynge). Deretter mot venstre og opp i et dieder som var vått i øvre del. Vær obs på taudrag. Kom meg over kanten og heiste opp sekken før jeg fortsatte bak på hylla og satte standplass ved noen digre blokker og et sva oppunder den tydelige renna som fører opp til toppen. Siste taulengden (4) til topps klatret jeg meg opp mellom to blokker og ut til høyre, og opp renna helt til jeg utvilsomt var oppe på toppen. Herregud så deilig!

Etter 28 timer fra teltet, og med 27 timer i veggen var vi omsider kommet til toppen av Kjerag. En guttedrøm hadde gått i oppfyllelse, for oss begge to! Herlig å kunne pakke sammen klatreutstyret og få på seg anmarsjskoene, og ikke minst - finne en bekk og drikke av hjertens lyst! Turen krevde sitt, men veldig fornøyd med å komme opp etter mye rot og generelt ganske ugunstige forhold. Kommer gjerne tilbake en annen gang under tørrere forhold nå som jeg kjenner ruta.

Omsider labbet vi tilbake igjen mot Øygardsstølen. Henning hadde beta på utmarsjen siden han hadde gått her tidligere med langt tyngre oppakning under en fotosession av Martin og Sindre på ruta ”Tsunami”. Vi holdt oss stort sett i nærheten av stupkanten bort mot Kjeragbolten. Derfra visste vi at det gikk merket tursti videre ut. Plutselig fikk Henning en idé om at vi kunne jo høre om vi kunne få skyss ned med et av helikoptrene som gikk jevnlig shuttle mellom Lysebotn og Kjeragplatået. Det tok oss kun 5-10 minutter fra uttoppinga og bort til landingsplassen, og ja det gikk helt fint, kun 200,- hver. Jeg er egentlig prinsipielt imot helikoptertjenester i utmark, men siden dette arrangementet "Heliboggie" tilfeldigvis kun pågikk 2-3 dager denne sesongen så tok jeg det som en opplevelse og ga for en gangs skyld blaffen i egne prinsipper og moral. Så dermed, fire minutter senere var vi tilbake i Lysebotn og kunne feire turen med deilig pizza nede på brygga. Nesten litt uvirkelig…

Tusen takk til Henning for en uforglemmelig tur! :)