Dufourspitze - eine starke Spitze (22.07.2011)
| Start point | Monte Rosa-Hütte (2,795m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 9h 49min |
| Vertical meters | 1,835m |
| Map |
|
| Ascents | Dufourspitze (4,634m) | 22.07.2011 |
|---|
Så var tiden inne for å prøve seg på en av Alpenes høyeste topper, nemlig Dufourspitze i Monte Rosa massivet! Kvelden før på Monte Rosa-Hütte møtte vi en hyggelig tysker som het Peter. Han hadde prøvd på Dufourspitze to ganger før, men aldri kommet opp. Siden han gikk alene tilbød vi han å bli med oss i taulaget. Alltid hyggelig å være flere på tur! Dermed var planen klar for kommende natt.
Klokka to på natta ringte vekkerklokka. Opp og hoppe og ned for å spise frokost, her i Alpene er det alltid to bordsetninger, en på natta for de med alpin start på turene og en på morgenen for de som vil sove lenger. Frokosten var ikke mye å skryte av; varm melk, lite brød, svett ost og vond pulverkaffe. Men vi fikk nå i oss føden og kort tid senere stod flere lag klare utenfor hytta med hodelykter, klare for å bestige Alpenes nest høyeste fjell (Sveits sin høyeste). Vi sendte Peter først for å vise vei i steinura oppover mot Monte Rosagletscher. Det var sporadisk varding, og et sted mistet vi stien og endte opp i et dieder med litt klyving. Mye løs stein her, så det var viktig å være forsiktig med hva man tråkket på og holdt i. Jeg og Øyvind klatret litt i forvegen, og plutselig skjedde det som VIRKELIG kunne endt med tragedie. Peter holdt rundt en blokk som var løs ved et klyvepunkt, denne løsnet og både han og steinen rullet bakover og ned i «avgrunnen». Jeg hørte dødsskrik og en hodelykt som forsvant. Jeg var helt sikker på at dette hadde gått virkelig ille, så overraskelsen var stor da jeg spurte «Peter, are you okay?», han repliserte «ah, jaja». Han hadde englevakt og klarte så vidt å ikke få steinen på seg, videre hadde han vært heldig med landingen og ikke pådratt seg mer enn en hoven albue og et par skrubbsår. Selv om dette satte en støkk i oss og var en tankevekker for oss alle så valgte han å fortsette!
Omsider nådde vi breen. Det var vakkert å tusle oppover denne og titte opp på den klare stjernehimmelen. Noen ganger slo vi av hodelykta og skuet bort på silhuettene av mektige alpetopper som omringet oss. Dette minnet kommer jeg aldri til å glemme! Etter hvert tok vi på oss tau da det dukket opp vel mange åpne sprekker. Jeg førte an og prøvde å holde et jevnt tempo oppover den lange bakken som ventet oss. Spor fra dagene før gjorde det enkelt å finne veien. Det var temmelig kjølig så å drikke jevnlig fra camelbaken var viktig for å unngå at vannet frøs. Ikke før vi hadde nådd 4100 moh tok vi matpause. Her bestemte vi oss for å legge igjen tauet og noe utstyr. Resten av breen så grei ut og vi satset på å forsere toppeggen uten sikring. Bakken opp til toppeggen var lang og hard, i tillegg skulle man heller ikke komme på glid her. Møtte to karer som var veldig tidlig ute. De hadde snudd da de kom til toppeggen og våget ikke å fortsette. Stegjerna mine begynte å kødde et øyeblikk så Øyvind og Peter gikk i forvegen. Da jeg hadde fikset dem kom et lag foran meg og brukte enormt lang tid over første del av eggen, dermed måtte jeg vente ytterligere ti minutter før jeg fikk passert dem. Toppeggen var herlig luftig med enkelte mix-klatrepartier rundt grad 3. To steder var det satt ut tau som man kunne benytte. Stegjern og isøks er lurt å ha her. Med tiden til hjelp kom jeg opp på toppen der Peter og Øyvind var godt i gang med andre måltid. Peter beskrev dette med ord som «starke», king size og et tysk ord jeg ikke husker hva var. Utsikten herfra kan nesten ikke beskrives med ord. Alpene er jo Hurrungane ganger 10! Her er det nok å boltre seg på i fremtiden! :-)
Etter å ha spist litt begynte vi så smått på returen. Merket en liten slapphet, men det var jeg forberedt på siden vi tross alt bare hadde hatt to turer over 4000 moh før denne toppen på 4634 moh. Eggen føltes overraskende nok enklere på returen, så det gikk fort tilbake. I bakken ned mot tauet begynte jeg å få kraftigere hodepine samt kvalmhet, men jeg hadde ikke lyst til å kaste opp da jeg trodde dette ikke var gunstig å miste så mye væske og næring. Derfor tok jeg det fullstendig med ro ned igjen. Ved bunnen av breen lot jeg Peter og Øyvind gå i forvegen ned til hytta. Været var fortsatt knall, så det var nesten teit å skulle gå å legge seg nå. Sov 5 timer i strekk før middag. Vi feiret turen over et glass øl, det hadde vi fortjent nå! Men feiringen fikk en liten demper da vi fikk høre om bombingen i Oslo og skytingen på Utøya...
Neste dag gikk vi tilbake til Rotenboden og kjørte til vår neste basecamp i Chamonix.
User comments