Magisk tur til Großglockner (16.09.2011)
| Start point | Margaritzenstausee (2,000m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine trip |
| Vertical meters | 2,270m |
| Map |
|
| Ascents | Großglockner (3,798m) | 17.09.2011 |
|---|
Map
Turdata (til Salmhütte):
2t 10min
720 hm
Turdata (toppdagen):
14t 20min
1500 hm
Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Nils Hermann Wiggen
Morten Kjærnet Hagen
Arne Mæhlen
Øyvind Mathiassen
Forord
I sommer kontaktet Nils Hermann meg i anledning en konferanse han skulle delta på i Salzburg i september. Han spurte om jeg ville bli med ned for en langhelg og bestige Grossglockner (3798), Østerrikes høyeste fjell. Først var jeg skeptisk siden dette var helgen like etter jobbstart, og det ville være flaut å be om fri for en langhelg like etter en 5 mnd ferie. Men etter å ha sett litt på bilder fra fjellet ble jeg mer og mer tent på å ta turen likevel, jeg signaliserte at jeg var interessert og etter å ha blitt noenlunde belest vedrørende turen og bestemt rute var vi til slutt fem mann som skulle på tur til «the black mountain».
Flyreise til München og biltur til Glocknerhaus
Stod opp grytidlig på fredagen for å rekke flyet som gikk fra Gardermoen til München 07.40. Møtte Øyvind, Morten og Arne på flyplassen og praten gikk lett hele flyturen ned til Tyskland. Nils Hermann hadde tatt et fly kvelden før og skulle møte oss når vi ankom. Vel framme var det bare å finne leiebilen vi hadde bestilt og få minutter senere lå vi i godt over hundre på autobahnen med nesa rettet mot de østerrikske alper. Bil-GPSen var ikke helt oppdatert så vi holdt på å ta noen tullete snarveier i ny og ne. Stoppet undervegs for å spise en saftig middag på en tysk veikro samt handle litt brød og pålegg til turen. Terrenget langs bilveien ble sakte men sikkert mer og mer dramatisk jo lenger inn i Alpene vi kom. Langs med veien var det også en del dyreliv til Arne og Mortens store begeistring. De er utrolig observante og har et falkeblikk når det kommer til fugletitting! Vi var glad for at vi hadde beregnet oss god tid, for plutselig havnet vi midt oppi VM i traktorkjøring. Måtte passere flere hundre tøffete traktorer, noe som tok sin tid. Rakk heldigvis bommen til Großglockner Hochalpenstraße som nattestengte allerede 16.30. Været var suverent i dag og vi fikk god sikt mot toppen vårt fra bilvinduet, dæven for noen fjell som finnes her nede! Siden normalruta via breen Hofmannskees ifølge hyttevakta på Erzherzog-Johann-Hütte var uframkommelig pga bresprekker valgte vi å gå ruta via Salmhütte og overnatte på denne. Parkerte ved innsjøen nedenfor Glocknerhaus og begynte å gå kl. 17.15.
Innmarsj til Salmhütte
Turen til Salmhütte gikk langs en god sti (typisk alpestandard) over en demning før det bar opp en seig motbakke på snaut 500 høydemeter. Nils og Øyvind var veldig spente i forkant av denne turen. Nils hadde omtrent ikke trent i hele sommer på grunn av en kneskade og en vond ankel og Øyvind var spent på hvordan ryggen ville takle turen etter prolapsen han pådro seg i Afrika. Det ble tid til en god pause på toppen av bakken før vi fortsatte i skråningen inn dalen mot Salmhütte. Veldig fint landskap. I grunn minner toppene her inne mye om Jotunheimen på grunn av bergart og formasjon, bare i en mer massiv utgave. Etter hvert fikk vi øye på hytta og da var det ikke lange biten igjen. Nils var en periode litt eplekjekk og mente at vi bare kunne fortsette til Erzherzog-Johann-Hütte, men etter hvert innså han at det var greit å stoppe mens leken var god. Inne på hytta var stemningen god og vi ble servert nydelig mat; Nuddelsuppe, en slags kjøttpudding med poteter og frisk salat og til dessert fikk vi fruktsalat. Slo av en prat med en annen kar som også skulle opp til toppen neste dag. Det ble ingen sen kveld på oss til Arnes store skuffelse, han hadde håpet på et lystig lag til langt ut på natta. Men vi skulle opp allerede kl. 03.00 og søvn er viktig før en slik tur. Personlig sov jeg som en stein denne natta, men hørte i ettertid at det var noen som sleit med både snorkelyder og spørsmål om astma... :-)
Toppstøt i magisk vær
Da mobilvekkerklokka ringte med kvinnestemmen; «på tide å stå opp, klokken er 03.00» hadde vi ikke mye lyst til å stå opp. Men sekken var ferdigpakka og frokosten stod framme til oss. Ute var det stjerneklart og måneskinn, det hjalp på motivasjonen til å ikke lukke øynene på nytt. Frokosten var ikke mye å skryte av med tørre brødskiver, lunket tevann og kjedelig pålegg, men vi fikk nå maten i oss, skal ikke være for kresen. Vi så silhuetten av Grossglockner i måneskinnet og vi rakk å ta noen bilder med stor blenderåpning og lang lukkertid før vi begynte å marsjere litt over 04.00. Det var ingen problem å følge stien før vi kom til en liten isbre (dekt med mye løs stein). Her forsvant den bort i intet. Brukte lang tid på å lete. Jeg valgte å følge breen opp et stykke og prøve å klyve meg opp noen sva til sadelen over breen. Plutselig så jeg at stien gikk opp svastupene, men langs noen tau og boltede trinn lengst mot høyre, jeg prøvde å klyve meg bortover dit, men det var bratt, løst og negative tak hele veien. Til slutt hadde jeg klatret så langt at det var like farlig å snu som å klatre seg lenger oppover veggen. Det ble en farefull og skummel solering oppover med hjertet i halsen. Øyvind ropte at jeg ikke måtte ta noen unødvendige sjanser, men jeg visste at jeg ikke hadde andre valg enn å fortsette. Godt å komme opp på trygg grunn og kunne puste lettet ut.
Nå hadde det så smått begynt å lysne og vi kunne snart se de første solstrålene treffe toppen med hytta 300 høydemeter under. Først måtte vi over en isbre før vi kom på fast grunn. Det var minusgrader og isete så stegjern var helt nødvendig. Soloppgangen vi opplevde på vei opp var virkelig magisk. Kontrastene og fargene var helt spesielle, kanskje på grunn av de mørke skyene som nærmet seg faretruende fra øst. Plutselig før vi visste ordet av det begynte det å snø og sakte men sikkert var toppen forsvunnet i tåka. Forferdelig surt, vi hadde håpet at værfronten ikke skulle ankomme før minst fire timer senere, men vi levde i troen på at det er von i eit hengande snøre. Tok oss en god matpause på hytta og ga doen et besøk (lite hyggelig) mens vi gjorde klar utstyret for det avgjørende toppstøtet. Overraskende nok begynte det å lette litt da vi bestemte oss for å gå mot toppen.
Turen fra Erzherzog-Johann-Hütte til Grossglockner er ikke lang, men noe krevende (gradert til PD). Først følger man sporene opp Hofmannskees breen mot sørøstryggen. Etter hvert blir breen brattere og på slutten går man langs en 40 grader bratt flanke (Glocknerleitl). For oss var det bedre å klyve på steinene på høyre side. Det hadde kommet en god del nysnø, så stegjern samt isøks var ikke å forakte. Klyvingen gikk greit og til slutt var vi oppe på toppryggen. Nils hadde IKKE dagen og brukte lang tid etter at vi passerte siste hytta. Dårlig form, lite søvn, klyving og høyde over havet var nok faktorer som spilte inn... Jeg og Morten gikk sammen med ham mens Øyvind og Arne sprang i forveien til toppen. Vi hadde ikke dårlig tid og målet var at alle fem skulle komme seg til topps. Det siste opptaket før toppryggen sikret jeg Nils opp. Snøen som hadde kommet på toppryggen hadde begynt å smelte nå som sola plutselig dukket opp igjen. Vi valgte derfor å ta av stegjern og isøks, men gå på løpende sikringer bort til toppen. Møtte snart Øyvind og Arne som allerede hadde vært på toppen, men med vanskeligere forhold enn det vi ville få pga snøen. De ruslet ned igjen mot hytta, mens vi fortsatte ufortrødent videre. Langs eggen er det satt opp flere boltede jernstenger som man enkelt kan surre ei slynge rundt med karabiner og bruke det til mellomforankringer. På denne måten gikk det relativt radig bortetter ryggen som var deilig luftig enkelte steder. Før høyeste punkt kommer man til en liten topp som heter Kleiner Glockner, herfra må man ned rundt 10 meter før den siste motbakken gjenstår. Grei klyving hele veien, kan kanskje sammenliknes med en bestigning av Store Austanbotntinden fra vest. Da vi så krusifikset på toppen boblet alle kroppene av lykke, spesielt Nils var nesten på gråten av glede!
Dessverre fikk vi ikke utsikt akkurat da vi var på toppen, men vi var fornøyde med det vi hadde sett tidligere denne dagen. Vi fikk i oss noe mat før vi returnerte, også nå med løpende forankringer som vi begynte å få en god rutine på. Da vi kom ned til breen hadde overflaten så vidt begynt å mykne av varmen, så vi slapp å bruke stegjern noe mer i dag. Møtte en gjeng som ga oss budskapet om at Øyvind og Arne hadde gått til bilen. Først tenkte vi at da skulle vi ta en snarvei tilbake via Meletzkigrat mot Franz-Josefs-Höhe, men du vet aldri med de to, kanskje de bare lurer oss sa Morten... Dermed stakk vi først ned til Erzherzog-Johann-Hütte hvor de ikke var. Nils var helt tom for krefter og var direkte svimmel og uvel. Han ba oss om å gå videre uten ham. Han valgte å overnatte her på hytta og gå videre neste dag, selv om han ikke eide en eneste euro igjen i lommeboka. Vi fant ut at det var den smarteste løsningen og dermed tok vi avskjed med Nils som har brutt en del barrierer denne dagen! Jeg og Morten holdt et høyt tempo ned mot Salmhütte. Undervegs møtte vi på en steinbock oppi fjellsida. Øyvind og Arne hadde prøvd å gå nærme den for å ta bilde, men da tok bukkene tak i steiner mellom klovene og kastet dem ned mot dem! De hadde flaks at de ikke ble truffet. Omsider nådde vi Salmhütte, og tror du ikke at både Øyvind og Arne satt der med hver sin utepils og koset seg i sola? :-)
Denne turrapporten nærmer seg nå slutten, resten av turen gikk fint. Vi hadde griseflaks og kom til bilen akkurat idet det begynte å pøsregne. Dette regnet varte resten av helgen noe som ikke var i Nils sin favør. Han fikk en tuuung tur i mye nysnø neste dag, og han ble nødt til å ta den enkleste ruta via Stuedlhütte tilbake der han endte opp på motsatt side av fjellet. Dumt pga at sekken hans lå igjen på Glocknerhaus... Vi andre koste oss med middag på et utested og overnattet på et hyggelig pensjonat ved italiagrensa. Neste dag hadde vi planlagt å gå på Zugspitze (2962), høyeste topp i Tyskland. Men vi fant ut at været og tiden var for dårlig. Ei heller var sportsbutikken Globetrotter søndagsåpen i München, så søndagen ble ganske kjedelig med venting på flyet som gikk på kvelden. Likevel angret ingen av oss på at vi tok turen til Østerrike denne langhelga. Tusen takk til Nils som foreslo turmål og takk til resten av gutta for et hyggelig lag til et spennende fjell! :-)
Video
Laget av Mayhassen (Øyvind Mathiassen)
User comments