Vågakallen (19.07.2007)  

Sommerens tindebestigning i nord - Vågakallen 943 moh

Forrige sommer, år 2007 var jeg og familien på Nord-Norge tur. Kjørte hjemmefra Asker og helt til Tromsø via Lofoten blant annet. Kjempefin natur i nord også, var innom Heilhornet på Helgelandskysten før pappa ba meg velge ut ETT fjell vi skulle gå på i Lofoten. Jeg fant fram bilatlaset mens jeg lette etter et høyt fjell i campinghytta vår i Leknes. Nærmeste HØYE fjell jeg fant var Vågakallen, like ved Henningsvær og Kabelvåg. Jeg tryglet og ba min far om å dra dit, han sa at vi måtte sjekke om det gikk en sti til topps. På turistkontoret i Svolvær hadde de svært lite info, det eneste de visste var at de anbefalte å dra dit med en guide. Vi ringte Kalle klatreforening som også anbefalte en kjent guide om

vi skulle bestige selveste Vågakallen, kongen av Vestvågøy. Vi så et bilde fra internet og kjøpte et kart over fjellet, bildet så jo verre ut enn Storen, høye stup som egner seg mer for Spiderman. I etterkant skjønte vi at bildet var tatt fra øst der vi ikke skulle gå.

Far og jeg bestemte oss for å forsøke å bestige toppen, vi så på kartet at det kunne fungere å starte fra Djupfjorden. Der traff vi på to jenter som trodde at Vågakallen egnet seg mer for klatrere enn turister fra hovedstaden. Vi lot oss ikke skremme. Det gikk faktisk en sti på nordsiden av Djupfjorden, den var ikke merket, men vi fant ut hvor folk hadde gått før oss. På sørsiden av fjorden, der vi hadde planlagt å gå var det umulig å vandre grunnet stupbratte fjell ned i det kjølige Lofothavet. Etter vi passerte elva fra Djupfjordvatnet startet vi stigningen opp Durmålsdalen som det er spredt trevekst. Her er det vanskelig å vite hvor folk har gått, derfor gikk vi rett på et jordvepsebol, bikkja fikk et par stikk.

Stigningen opp til skaret mellom Kvanndalstinden og Vågakallen blir stadig brattere og før du er oppe i skaret går en gjennom en trang kløft. Pass på å ikke rulle steiner på kameraten bak. I skaret er det flott utsikt ut i Vestfjorden, her tok vi en rast mens vi skuet opp på Kvanndalstinden og Vågakallen, de så simpelt hen umulige ut å bestige! Heller ingen sti så vi derfra. Så fulgte vi et tråkk i skråningen mot fjellet før den gikk bratt opp på kammen vest for selve fjellet. Nå var det det spennende igjen, vi hadde klart oss så langt og ville vi klare toppen? Bikkja bant vi igjen på starten av stigningene, det syntes hun var kjipt! Vi så godt hvor folk før oss hadde gått, det startet med en bratt hellning der det var litt løs jord. Så rundet vi et hjørne og måtte over et sva som var nokså skummelt, men vi klamret oss fast. Resten av veien til toppen var bratte, luftige skråninger og et klatreparti der en måtte huske hvor man satte føttene med tanke på returen.

Endelig var vi oppe, og vi hadde beseiret oss selv, tilfredsstillende! Det var flott utsikt over havet, Ofoten og Lofoten. Vi sto på en av Lofotens høyeste fjell! Turen tilbake gikk nokså greit, men vi måtte passe på når vi klatret ned igjen. Anbefaler alle denne turen hvis dere er i området og har lyst på en utfordring, er dere fjellvante trenger dere ikke å sikre. Men det blir som diskusjonen om sydeggen på Uranostinden, det er helt individuelt hvordan man opplever slike situasjoner. Har hørt om folk som har psyket ut på Knutshøe og Gaustatoppeggen også.

Flere bilder