«Lavsesongsvisitt» til Store Austanbotntinden (06.11.2010)  

Map

© Sondre Kvambekk

---

Turdeltakere:
Sondre Kvambekk
Øyvind Mathiassen

Turdata:
12 timer
21 km
1770 høydemeter

Etter å ha fått fjorårets slitertur til Store Midtmaradalstinden litt på avstand har lysten på en ny tur med kulde, mørke, nervepirring og blodslit vendt tilbake. Hurrungane er noe for seg selv på vinteren. Det er mye mer fascinerende og voldsomt der det ligger like vest for vannskillet, langt fra nærmeste by, tårner høyt over alt annet og er ikledt kritthvite kapper av sne og is. Øyvind og jeg hadde bestemt oss for å utføre en vinterbestigning av kanskje Norges mest imponerende 2000-metring – Store Austanbotntinden. Denne toppen er av de mer utilgjengelige på denne årstiden da Tindevegen mellom Turtagrø og Øvre Årdal er stengt for vinteren. Det gjorde turen ekstra spennende!

Stress og banning under forberedelsene

© Sondre Kvambekk

Øyvind på vei opp det teknisk vanskeligste partiet mot Store Austanbotntinden.

Vi hadde planlagt å møte hverandre i Aurdal, fredag kl. 19.00. Øyvind kom fra Moelv og jeg fra Asker. Øyvind er en realist når det gjelder tid, så han bare fnøs da jeg fortalte at jeg sluttet på jobb kl. 16.00. Ikke sjanse i havet at JEG ville rekke til Aurdal innen 19.00 mente han. Og ja, for jeg har en tendens til at ting baller på seg. Først kom jeg meg ikke ut av huset før 16.45 pga diverse grunner (les: sjekke fjellforum, facebook, pakke tinga inn i bilen som jeg selvsagt ikke hadde gjort dagen i forvegen etc.). Deretter måtte jeg inn til Sportsnett i Oslo for å betale noe utstyr jeg hadde handlet dagen før, men som jeg ikke fikk betalt siden jeg hadde brukt opp Visa Electron sin makskvote på 7500,- fordelt på 4 dager (nå skal jeg kjøpe meg et ordnentlig Visakort). Det var kø inn til Oslo, derfor valgte jeg å parkere ved stasjonen i Sandvika og ta toget t/r Nationaltheateret. Da jeg var ferdig med handlinga lo jeg godt for meg selv da ekspeditrisen hadde glemt å slå inn slyngebånd til 400,- (yes, der sparte jeg 400,-!). Men da jeg skulle tilbake til Sandvika (med lokaltog som stopper på alle stasjoner) klarte jeg å feilberegne hvilke stasjoner toget stoppet ved. Plutselig var jeg på Slependen! På ren refleks hoppet jeg ut av toget og stod på perrongen som et stort spørsmålstegn. Neste tog til Sandvika gikk om en halvtime. Det hadde jeg ikke tid til, Øyvind klarer ikke vente så lenge tenkte jeg. Så jeg løp alt jeg kunne de 2-3 km til bilen i Sandvika med bæreposer og boblejakke. Svett og anpusten kom jeg fram, og det hele toppet seg da jeg fikk se en gul lapp pent plassert under vindusviskerne. Dermed var det bare å rope HELVETE, og innse de sure fakta at hadde jeg kommet 5 minutter tidligere ville jeg vært 700,- rikere!

Men nå tilbake til det rapporten egentlig handler om, nemlig turen til St. Austanbotntinden...

Tung kropp oppover bakkene

© Sondre Kvambekk

Øyvind er igang med turen

Møtte omsider Øyvind i Aurdal kl. 20.45 og vi grisekjørte videre til Fardalen ovenfor Øvre Årdal. Vi var spente på hvor langt vi kom siden denne veien ikke har noen vinterbom. Noen store «sjanser» ville vi ikke ta, snør bilen inne der oppe er det ikke sikkert vi får den hjem igjen før til våren... På rundt 700 moh møtte vi den første snøen, det var egentlig beleilig å komme hit siden asfalten var fryktelig glatt i sonen like under. Vi kjørte og kjørte, og jublet for hver meter vi kom videre, dette kortet jo innmarsjen neste dag. Vi fulgte noen spor av en bil som hadde kjørt før oss, litt betryggende det. Etter hvert måtte vi over på 4-hjulstrekken, og akkurat slik vi håpet på spant vi oss helt opp til der de første hårnålsvingene starter på 880 moh. Ute var det mørkt, men stjerneklart og jeg fikk assosiasjoner til min og Alex sin førjulstur til Store Midtmaradalstinden. Nå gjaldt det å få oss litt søvn før vekkerklokka pep kl. 05.30 neste morgen. Søvn har det vært altfor lite av foregående uke, og dette fikk jeg svi for på denne turen, kroppen føltes helt død ut!

Tidlig neste morgen i mørket gikk startskuddet. Sekken var tung slik den bruker å være på vinterturer og vi valgte truger fremfor ski. I ettertid ser jeg at ski hadde vært det beste fremkomstmiddelet helt opp til ca. 1400 moh, men etter det ble det for mye stein og skavler. Været var kaldt og klart, og merkelig nok så det ut som det snødde da vi lyste rundt med hodelyktene. Snø fra klar himmel! Nå har vi opplevd det også... men vi ante noen skyer i nordvest som skapte skepsis. Jeg hadde lært mye av turen til Midtmaradalstinden i fjor, så pakninga så noe annerledes ut, og ikke minst bekledningen. På føttene hadde jeg to par sokker inkl fuktsperre inne i Hanwag Eclipse GTX plastic boots. Utenpå der igjen fulgte Berghaus Yeti heldekkende gamasjer. Egentlig hadde jeg også kjøpt tovede ullkartanker med syntetisk yttertrekk, men disse hadde jeg ikke sjanse til å få oppi skoa. Temperaturen gikk helt til under -15c samt frisk vind og fuktig tåke, og selv med en del stilleståing frøs jeg ikke én gang på tærne! Vi fulgte den nedsnødde bilveien helt opp til den lange sletta før Lovardalsvatnet. Det tok oss 1,5 timer og snøforholdene var veldig vekslende. Enkelte steder kunne en spare masse krefter ved å følge bar veg ved siden av autovernet som har skjermet for horisontalt snødrev.

© Sondre Kvambekk

Høyspentmaster langs Tindevegen mellom Øvre Årdal og Turtagrø.

Så bar det ut i terrenget og bakkene opp Austanbotnryggen. Det så rimelig værhardt ut rundt toppen der den lå inne i tåka. Vi hadde bevisst dratt på litt dårlig varsel for å kjenne ekstra på elementene, så vi felte ingen tårer for uværet. Etter hvert kom vi inn i tåkeheimen. Vind og snø tiltok, og da vi passerte 1700-1900 moh. lå det mye mer snø. Skikkelig vinter her oppe, skulle trodd vi skrev mars måned. Jeg hadde absolutt ikke dagen. Svært lite futt i kroppen, og det er garantert mangel på søvn de siste dagene som har skylda. Man skal ikke kimse av søvn! Noen korte kinkige partier ble forsert, og så stod vi endelig på Vestre Austanbotntinden. Godt å få av sekken, spise godt og skifte til stegjern og isøks. Vi nådde toppen etter 5,5 timer fra bilen, omtrent slik vi hadde estimert. Det ble ikke lange pausen før vi måtte videre. Klokken 17 blir det mørkt, og vi ville helst være tilbake på vesttoppen før den tid.

Spenstig toppstøt

© Sondre Kvambekk

Lykke over å ha nådd Store Austanbotntinden vinterstid! Her tilbake på Vestre Austanbotntinden.

Følte meg litt råtten med stegjerna på meg, det er jo godt over en måned siden forrige stegjernstur! Lett å glemme teknikken da :-) Vi følte det tryggest å ta en rappell ned fra vesttoppen, og siden vi likevel skulle tilbake hit gjorde det ikke noe å legge igjen en kamkile og kile. Jeg kom meg trygt ned, men da Øyvind skulle ut i rappellen løsnet kilen og han skvatt til! Puh... opp igjen og ordne snufestet, så ned igjen. Vel nede åpenbarte stortoppen seg for oss et øyeblikk. For et syn! Snøeggen videre var jo helt sinnssyk, skikkelig skarp og med mye snø, heldigvis var konsistensen gunstig for stegjern og isøks. Videre gikk vi på løpende mellomforankringer resten av veien til topps. Eller, vi satte vel kun to mellomforankringer på hele strekket. Den ene ved det mest luftige punktet før svaet og den andre på en kinkig plass mellom stortoppen og V0. Der vi ikke satte sikringer hadde vi som regel at dersom en falt utfor eggen måtte den andre hoppe utfor på motsatt side. Ikke etter boka akkurat, men pytt... Det var fine forhold opp snøeggen, men vi måtte skrape en del for å finne isøkstak ved «cruxet» før svaet. Opp svaet gikk det overraskende greit. Her var det bratt og utsatt, men med fin snøkonsistens følte vi oss trygge. Ned igjen gikk vi faktisk forlengs her! Fra V0 til toppen gikk det greit, men midtveis måtte vi litt ut til høyre for å omgå en kort hammer. Så gjenstod kun «broa» ut til toppvarden. Klokka var nå slagen 15.00 og det var kun to timer igjen til det ble mørkt! Dermed tok vi oss ikke tid til å sette noen mellomforankringer ut til toppen, men fikk slengt tauet på høyre side av en stein som ble en naturlig sikring for fall mot venstre. Fantastisk følelse å ha nådd toppen, og vi gratulerte hverandre før vi ufortrødent startet på returen.

Returen gikk raskt. Vi nøt godt av sporene vi tråkket på framvegen og var blitt akklimatisert for de luftige partiene. Men et sted kunne det gått riktig ille... På veien ned cruxet gikk Øyvind i forvegen og jeg kom etter da han var nede. Plutselig glapp høyre fotfeste mot fjellet og jeg skled utfor egga på sørsida. Jeg hadde flaks og falt ikke lenger enn kanskje fire meter før jeg stanset på en snøhylle!! Øyvind var vitne til hendelsen og stod nærmest klar til å jumpe utfor stupet ned i Berdalsbreen. Jeg var sikker på at Øyvind hadde satt en mellomforankring under cruxet og var ikke noe bekymret, men det hadde han IKKE gjort. Uansett, det gikk jo bra!

Amøberetur

© Sondre Kvambekk

Novemberkveld på vei ned fra Store Austanbotntinden.

Opp til vesttoppen gikk vi fortsatt på løpende, og endelig var vi tilbake ved trugene, drøye timen etter at vi forlot stortoppen! Siden det snart ble mørkt gomlet vi i oss raskt en skive og litt vann før vi fortsatte ferden. Tempoet var bra, og jeg merket at jeg hadde kledd meg vel godt siden jeg svettet mye i ryggen. Da vi kom under tåka på rundt 1700 moh. ble vi vitne til vakkert novemberlys i vest med drivende skyer på himmelen og snøfokk over vidda. Vi var begge enige om at dette var fin stemning. Tvangstanker gjorde det til at vi ikke skulle slå på hodelyktene før vi hadde ankommet veien. Det ble kl. 17.45 i tussmørket, men snøen gjorde likevel landskapet lysere. Amøbegåinga ned til bilen føltes myyyee lenger enn på vei opp. Svarte så langt det var da!? Jeg hadde bestemt meg for at det ikke skulle tas en eneste pause før vi var ved bilen, og derfor irriterte jeg meg sterkt over hvor langt det egentlig var. Men vi kom nå fram til syvende og sist. Lykkelige og fornøyde over turen som var. Luksus som tørre klær og burger på MIX i Øvre Årdal gjorde godt for kropp og sjel. Da vi skulle finne et sted å parkere bilen for natta var Øyvind så trøtt at han nesten sovnet foran rattet. Det tok sin tid, men vi fant til slutt en fin plass langs Vangsmjøsa der vi sovnet som to steiner.

Takk for turen!

Video

Flere bilder