Luftig tur over Knutsholstraversen (01.07.2010)
| Start point | Gjendebu (985m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine trip |
| Duration | 13h 30min |
| Distance | 23.0km |
| Vertical meters | 2,660m |
| Map |
|
| Ascents | Burchardts Tind (2,129m) | 01.07.2010 |
|---|---|---|
| Midtre Knutsholstinden (2,170m) | 01.07.2010 | |
| Nørdre Knutsholstinden (2,185m) | 01.07.2010 | |
| Store Knutsholstinden (2,341m) | 01.07.2010 | |
| Søre Knutsholstinden (2,145m) | 01.07.2010 | |
| Vesle Knutsholstinden (2,205m) | 01.07.2010 | |
| Vestre Leirungstinden (2,250m) | 01.07.2010 | |
| Midtre Nål på Knutseggen (2,045m) | 01.07.2010 | |
| Nestnørdre Nål på Knutseggen (2,030m) | 01.07.2010 | |
| Nørdre Nål på Knutseggen (2,031m) | 01.07.2010 | |
| Søre Nål på Knutseggen (2,072m) | 01.07.2010 |
Map
Turdeltakere:
Sondre Kvambekk
Alexander Skogvoll
Bjørn-Even
Turdata:
13,5 timer
23 km
2660 høydemeter
Pictures
Bare for å ha sagt det med en gang – dette var en skikkelig gromtur i et sommervær jeg ikke har opplevd maken siden mitt første Jotunraid i 2005! Tilnærmet skyfri himmel fra vi stod opp til vi køyet, det er ikke ofte en opplever i Jotunheimen sommerstid. Turen bød på artige utfordringer hele tiden, en helmaks dag. Enjoy!
Båttur, spindelvev og harde høydemeter
Jeg og Bjørn-Even våknet litt før kl. 07.00. Vi hadde overnattet i bilen på P-plassen ved Gjendeosen. Alexander, den tredje i vårt turfølge hadde kjørt opp hit i natt fra Tønsberg og hadde ikke fått særlig blund på øyet. Han var i tillegg preget av å ha gjennomført Styrkeprøven, å sykle de 540 km fra Trondheim til Oslo helga før, så dette skulle bli en tøff dag. Dagens plan var hele Knutsholstraversen, da inkludert alt fra Vestre Leirungstind til Burchardts Tind samt Knutseggen. Jeg var litt skeptisk til å ta med Søre Nål da vi måtte drasse med klatreutstyr over hele eggen, men ved å ta med det absolutt nødvendigste og fordele det på tre var problemet ute av verden. Båtturen inn til Gjendebu var en ny opplevelse for meg og Bjørn-Even, jeg hadde en gang tidligere kjørt båten fra Memurubu til Gjendesheim i anledning Besseggen med familien, men inne ved Gjendebu hadde jeg aldri vært før. Merket at det var en del ”besseggere” rundt oss, tøffe, breskete byfolk som skryter hemningsløst om hvor stort det er å forsere Besseggen – Norges tøffeste fjelltur (jf et villmarksblad jeg leste). Vi bare ler av dem, så kan de gjerne le av oss. Uansett så er det alltid kjekt med fjelltur!
Teltet ble slått opp på teltplass nr. 1 ved Gjendebu. Noe vi betalte 25 kr pr pers for, kan ikke klage på det når vi i tillegg får benytte oss av husets fasiliteter. Så bar det mot Svartdalen, få minutter etter å ha tatt farvel med Gjendebu traff vi på et Yoga/Pilates treff, med sikkert 50 deltakere inne i bjørkeskogen. Vi takket nei til noen som bad oss joine, vi ville helst komme oss opp i høyden når været var så strålende som nå. I skogen på sørsiden av Veslåe kranglet vi oss gjennom en mur av spindelvev som grønne åmer hadde stelt i stand. Da vi endelig kom oss over skoggrensa brukte vi en del tid på å riste av oss åmer som hadde gjemt seg i hår, sekk og inne i t-skjorta.
Bakken opp til Svartdalen føltes tung for alle tre, den tok liksom aldri slutt. Det var himmelsk å slurpe i seg iskaldt vann fra en bekk da vi endelig kom oss opp. Her var også utsikten mye bedre og vi fikk etter hvert øye på Søre Nål på Knutseggen, dagens dessert… Det var lite snø i Svartdalen, så for de som lurte på det var det intet problem i dag. Vi spankulerte et godt stykke innover til vi ankom vann 1490, her fylte vi på flaskene og dreide av mot venstre og opp flanken som fører opp til sørryggen på Vestre Leirungstinden. Transportetappen var unnagjort, nå kunne moroa begynne!
Luftig rygg og luftig mage på vei til ”Store Knut”
På forhånd hadde vi hørt mye rart om sørryggen på Vestre Leirungstind, så vi var ganske spente da vi tok fatt på denne. I starten var det stort sett en litt luftig egg som lett kunne omgås i vest. Etter hvert dreier ryggen mot høyre og inn mot toppens sørøststup, det var nå det vanskelige begynte. Det var ganske lett å se hvor folk før oss hadde gått, så vi slapp å gå oss fast. Først kom noen korte klatreopptak, her var laven våt, noe som gjorde det til en ganske så spennende affære. Men vi kom oss opp her også. Nå møtte vi på en snørenna som kom opp fra venstre. Her måtte vi traversere litt ut mot venstre og klyveklatre opp en renne som stedvis hadde noen spensige partier. Like før renna tok slutt var det lettest å gå ut til venstre og opp på eggen som førte opp til Vestre Leirungstind sin slake vestrygg. På toppen var i alle fall jeg enig med meg selv at klyvingen opp hit var ganske så ”oransje” sett ifht Morten Helgesen sine trekanter i boka ”Norges Fjelltopper over 2000 meter”.
Etter en pust i bakken ruslet vi greit ned mot Søre Knutsholstinden, det eneste drittet var noen pill råtne snøfonner som måtte forseres. Det var ikke særlig moro å gå her i shorts… Grei klyving opp på Søre, og litt vanskeligere ned i skaret mot Vesle. Så kom dagens crux! Klyveklatringa opp til Vesle Knutsholstinden. Bjørn-Even var i fyr og flamme og sprang i forvegen for å begynne. Finnes det noen bedre lekegrind? På avstand så klatringa utilnærmelig ut, men det løste seg greit opp når vi kom nærmere, og med veloverveide flytt kom vi oss opp her også uten å føle behov for sikring. Vi fulgte draget til høyre, og her var det rimelig luftig, det vanskeligste var helt i starten, etter dette fikser man resten. ”Svaet” sør for toppen som så kjempebratt ut på avstand var jo fullt gangbart i virkeligheten.
Store Knutsholstinden var et mektig syn fra Vesle. Jeg forstår godt de to jeg og B-E gikk på klatrekurs med som snudde momentant da de så denne sørryggen på avstand. De hadde for øvrig gått feil, den letteste atkomsten er en direktevariant fra Svartdalen. Ned til bandet kjente jeg at det murret litt i kneet, pokker heller, dette er det siste jeg ønsker, å få belastningsskader. Men slike smerter må man venne seg til om en skal være aktiv fjellrangler, og kneet var fort glemt da adrenalinet tok over i bakkene opp mot Store Knut. Eggen opp mot toppen så jo helt rå ut! Vi visste at det går en enklere vei om man omgår øvre eggen til venstre, men vi tok sjansen og gikk direktevarianten. Først opp en hellende og utsatt renne, deretter opp på eggen som var rimelig luftig med enkelte klatreopptak opp til toppen. Skjønner godt hvorfor denne toppen er så populær og utsikten er sagnomsust, dette var virkelig en kremtopp!
Å bestige Store Knutsholstind på en så perfekt dag værmessig er ikke feil, det var vi enige om alle tre. Vi hev av oss skjortene og solte oss på de varme steinene noen minutter, den svale brisen som passerte av og til var bare behagelig. På denne toppen ble vi ekstra lenge, men så måtte vi til slutt hive på de kalde og svettvåte sekkene på våre bare rygger.
Artig klyving og den forbannede Burchardts tind
Nordryggen var tidkrevende, konstant utsatthet og ekle omgåelser gjorde at vi kronglet en del. Den hadde flere forhøyninger som jeg og Alexander fanatisk nok stakk oppom. Bjørn-Even skjønner ikke vitsen med pf10 og dro heller på smilebåndet og senket skuldrene. Da vi ankom den steile sørhammeren på Midtre Knutsholstinden var B-E nok en gang rask på pletten og begynte klyvinga momentant. Den ene føreren på klatrekurset vårt i fjor sommer mente at det var galskap om man går her usikret, og trodde aldri i verden at vi ville prøve på noe sånt. Det viste seg at han tok helt feil, vår opplevelse av hammeren var at her var det gode tak hele veien, og jeg hadde trodd den skulle være luftigere da vi så den på avstand. Alle kom seg greit opp på Midtre Knutsholstind.
Vi kjente at det hadde vært en lang tur, men det var den absolutt verd. Jeg begynte å gå tom for mat, må lære av mine feil snart… Det var litt deilig å gå i litt mindre eksponert terreng bort til Nørdre etter å ha fulgt en nærmest konstant luftig rygg fra sør for Vestre Leirungstind. Sekkene ble lagt igjen der bakken ned mot Burchardts Tind begynner. De som hadde det med seg tok på hjelmen, drakk en siste slurk med vann og kravlet seg ned til sadelen mot Burchardts Tind. Her var det mye snø og løs masse, bare irriterende klyving i grunn. Direktevarianten på Burchardts Tind så råbratt ut, men vi visste at det skulle være mulig å komme seg opp. Det viste seg at det var dette som skulle bli dagens crux (usikret). Først var det en ganske løs og utsatt egg før et lite klatreopptak over en blokk. Deretter må man omgå en hammer på venstre side, omgåelsen er svært utsatt og jeg vil taksere klatringen til rundt 3(-). Alex og Bjørn-Even fant noen andre omgåelser lenger ned mot vest, men disse var også rimelig spenstige. Vi var lettet over at alle kom seg på toppen i god behold, der går vi i hvertfall ikke ned. Tilbake rundet vi toppen ved å gå litt nord før ut i vest. Herfra og opp var det løøøøøøøøøøøøøst, og vi bannet rimelig mye på vei opp til sekkene. Møkkafjell!
Klatring opp Søre Nål
Ettermiddagslyset skapte en nydelig oransje farge over fjellheimen, vi ble sittende og nyte dette en liten stund før vi ruslet ned på Knutseggen. Det var temmelig storsteinet ur her nede med mange hauger og pinakler, men det var en som skilte seg spesielt ut, nemlig Søre Nål aka Kjerringa med staven. Nå skulle vi endelig få bruk for klatreutstyret vi hadde drasset med oss over hele Knutsholsryggen. Vi satte en standplass nordvest for toppen, og vi fant fort ut at vi kunne plassert den mye høyere oppe ved å omgå første del ut mot Svartdalsiden litt. Jeg ledet opp til den horisontale eggen, noe som akkurat holdt med 30m tau. Satte en liten kile, en 120cm slynge rundt en nabb og en middels kamkile. Øverste del var vanskeligst, her måtte man litt ut mot høyre og denne bevegelsen gikk mye lettere med svasko (som bare jeg hadde) enn med fjellstøvler. Standplassen satte jeg oppe på eggen der mange rappellslynger ligger.
Bjørn-Even og Alex fulgte etter på topptau, og kom seg greit opp. Siste delen gikk vi usikret, ganske luftig, men det gikk fint. Ikke all verdens plass på toppen, nei… Tok en 10-15m rappell ned mot øst fra standplassen vi hadde. Holdt med en 120cm slynge+gamle slynger som lå igjen.
Rekker vi ølsalget på Gjendebu?
Pakket ned klatreutstyret, stakk oppom de andre nålene før vi akte ned snøbreen i nordsiden (se film: http://www.youtube.com/watch?v=55T35KEDpLY ). Fikk en telefon fra Mayhassen som koste seg i Nord-Norge. Neste dag skulle Stjerntind, Norges vanskeligste kommunetopp til pers. Vi ønsket ham lykke til! Resten av turen ned til Gjendebu ble delvis småspringing for å rekke ølsalget på Gjendebu. Vi tippet det stengte kl. 23.00. Ankom hytta kl. 22.30 og vi ble utrolig nok servert både øl og deilig kyllingfrikassé (kr. 155,-)!!! Sultne karer fikk til og med to serveringer, det er luksus når det egentlig er etter stengetid. Stor takk til Gjendebu sitt vertskap. :-) Jeg presterte å forspise meg til og med, lå og vrei meg i teltet en time og oiet meg før jeg fikk blund på øyet. Så godt smakte maten.
Dagen etter gikk Bjørn-Even til Fondsbu via Slettmarkhøe, mens jeg og Alex tok båten tilbake til Gjendesheim. Han besteg Falketind og Stølsnostind, og jeg nøyde meg med en rolig joggetur til Anaripiggen og Karihaugen. Senere på kvelden fikk jeg feber og reiste hjem i en fart, blir nok noen dager hjemme nå…
Tusen takk for en fantaaaaastisk tur Bjørn-Even og Alex!
User comments