Eventyrtur til Tindefjell og Skåla (24.03.2013)
| Start point | Fosnes (30m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 22h 15min |
| Distance | 22.0km |
| Vertical meters | 2,500m |
| Map |
|
| Ascents | Skåla (1,843m) | 24.03.2013 |
|---|---|---|
| Stryneskåla (1,848m) | 24.03.2013 | |
| Havaldetreet (1,759m) | 25.03.2013 | |
| Tindefjell (1,776m) | 25.03.2013 |
Forord – Drømmen om Tindefjell
Helt siden jeg var liten har jeg visst om Tindefjell. Denne kvasse fjellryggen med et hull gjennom som reiser seg opp når man kommer kjørende fra Strynefjellet og ned mot Hjelle. Toppen er et velbrukt motiv på nasjonalromantiske 17. mai-fotografier med det norske flagget vaiende i forgrunnen. I tillegg til at toppen ser imponerende ut er dette også det eneste fjellet i Nordfjord som krever klatring for å komme opp. På nettet fantes det ikke mye informasjon om ruta, men jeg fikk god hjelp av en turrapport jeg fant samt en beskrivelse på den nedlagte nettsida etojm.com. Det er åpenbart at toppen er lite besøkt på grunn av lang innmarsj og nokså kompleks og løs klatring, likevel er det i Nordfjord et statussymbol om man har satt sin fot der oppe. Drømmen om å gjøre et forsøk ble vekket til live da boven (Ove Lotsberg) fra Peakbook på entusiastisk vis spurte om jeg ville føre ham og samboeren ligroenb (Lise Grønbukt) opp til dette fjellet de hadde siklet på lenge. Det var jeg veldig lysten på, og Garm (Gal Krokfot) (Geir Arne) ble også med. «Dette kan verkeleg bli ein høydare, Sondre!», sa Ove dagen før dagen da meteorologen lovte et kjempehøytrykk over Sør-Norge...
Utradisjonell rute fra Fosnes til Skåla
Planen ble som følger; å starte fra Jostedalsbreen Nasjonalparksenter i Fosnes for så å gå opp Fosdalen og videre opp til Skålatårnet der vi skulle overnatte. Dagen etter skulle vi med uthvilt kropp seile bort til innsteget ved fortoppen på Tindefjell og starte klatringa før vi returnerte ned til bilene. Siden vi ikke hadde noe hastverk på dag 1 ble det sen start. Jeg og Geir Arne møtte Ove og Lise i Fosnes på palmesøndag med skyfri himmel og kritthvite tinder og nibber over oss. Vi gjorde en siste finpuss på utstyret vi skulle ha med oss før vi la i vei og eventyret var i gang.
Vi fulgte en traktorvei oppover mot Fosdalssætra et stykke før en sti tok av mot venstre. Stien så tørr og isete ut så vi valgte å følge veien et lite stykke til. Det viste seg at denne bare førte oss lenger mot høyre før den dreide til venstre og skrånet nedover igjen. Etter litt knot kom vi innpå stien igjen. Lise førte av i front og satte i gang et forrykende tempo. Jeg var nødt til å roe ned, i tillegg til at jeg hadde litt felleproblemer siden disse ikke dekker hele skiens bredde. Irriterende! Omsider nådde vi Fosdalssætra som er et yndet mål for lokale mosjonister. Vi tok en god pause i solveggen og praten gikk lett som bare det. Ove og Lise peket ut topper som de hadde vært på før. De har vært så og si på alle fjell i Nordfjord med unntak av Tindefjell som var denne turens mål!
Terrenget åpnet seg mer innover i dalen så nå var det greit å finne en god linje. Forserte en del gamle ras som hadde gått, men i dag var det ikke noen fare for slike selvutløste skred. Etter hvert kom nådde vi bakken som førte opp til Skålabreen. På sommeren er det omtrent bare sva her siden breen som var her har smeltet mye bort. I nedre del forserte vi et parti som var potensielt rasfarlig, så her holdt vi god avlastningsavstand. Snøen virket stort sett stabil, men noen steder var det ganske hardt og ekkelt å gå sidelengs med skiene. Lenger oppe var det herlig pudderføre som vi kunne glede oss til når vi skulle tilbake. Jeg følte meg piggere nå og kunne brøyte litt i front opp til breplatået på Skålabreen. Vi hadde brukt lang tid med tunge sekker og i grunn en avslappende fart, uansett var vi glade for at vi delte denne turen i to dagsetapper.
Så brynet vi oss på den siste bakken opp til Stryneskåla, for denne måtte vi naturligvis oppå. Det er jo denne som er 1848 moh, ikke Skålatårnet. Ove begynte å gå tom for næring, så vi tok en god matpause før toppen. Utsikten fra Stryneskåla var ekstremt flott, kanskje spesielt på grunn av det klare været og den fargerike kveldssola. Herfra kunne vi se langt! Alt fra kysttopper til Smørstabbtindene i Jotunheimen. Dette var en magisk øyeblikk! Det ble litt tid til fotografering og utdeling av Geir Arnes seigmenn før vi ruslet bortover ryggen mot Skålatårnet. Brukte 6t 45min på turen i dag.
Overnatting i Skålatårnet
Heldigvis lå det en stor vindgryte på den sida hvor døra lå så vi slapp å grave oss ned til den. Det er når man halvvegs utslitt ankommer slike steder at jeg virkelig får sansen for DNT. Klart, det er ikke alt jeg har sansen for med denne organisasjonen. Men arbeidet de har gjort med disse hyttene er virkelig prisverdig og et flott tilbud for turfolk og ikke minst for ungdommer og studenter. Her fantes det et stort vedlager, gassovn, proviantlager, senger og tepper. Alt vi trengte for å ha en behagelig natt på Nordfjords tak. Det er et historisk sus over Skålatårnet som også kalles for Kloumannstårnet. Det var Dr. Kloumann som fant på å bygge dette tårnet på 1800-tallet. Det skulle være et tilholdssted for folk som ville kurere tuberkulose. Han hadde nemlig en teori om at den tynne lufta her oppe skulle hjelpe for å kurere denne sykdommen. Kanskje min lille forkjølelse hadde godt av en natt her oppe? Vi ble sittende til litt utpå kvelden før vi la oss. På natta kjente Geir Arne noe som krabbet oppå panna hans. Han kvakk til da han skjønte at det måtte være en mus, og den ville han ikke ha inn i soveposen.
 Nordfjord er vakkert! |
 Stryneskåla sett fra vest. |
 Det kveldes utenfor Skålatårnet... |
 Hyttekos i tårnet. |
Vinterbestigning av Tindefjell/Storhavalden 1776 moh
Mandagen opprant med minst like fint vær som dagen før. Vindstille og klart! Ove fortalte at han hadde fått øye på Tindefjell borti lia og at de hadde hatt «en god dialog», det tyder på at dette er en god besøksdag. Vi tok oss tid på morgenen til å få i oss en god frokost i tillegg til at vi pakket alt utstyr som ikke skulle brukes på klatringa opp i Ove sin sekk slik at vi kunne legge denne igjen nede på Skålabreen. Etter å ha ryddet oss ut av hytta begynte vi å tusle de 4-5 km bort mot fortoppen på Tindefjell (Havaldetreet?) kl 08.30. Jeg var den eneste som valgte å ta av fellene i bakken ned mot Skålabreen og fikk dermed et forsprang på resten av gruppa. Da jeg ankom fortoppen og fikk se hva som ventet meg videre fikk jeg nesten bakoversveis. Fytti katta, for et terreng! De jeg har lest om har klatret to taulengder langs ryggen for å komme ned i skaret mot hovedtoppen. Nå var det vinterlige forhold og en stor, skummel skavl ut mot nordstupet. I og med at det var mye snø var det heller ikke enkelt å finne noen god standplass for å begynne å klatre nedover ryggen, i tillegg var det kun jeg som var av kategorien klatrekyndig og kunne sette sikringer, så jeg var ikke veldig komfortabel med at det da måtte bli de andre som kom ovenfra mens jeg sikret nedenfor. Derfor falt vi på et annet alternativ, å rappellere oss ned på en snøflanke i sørveggen for så å traversere oss inn på ryggen. Alle hadde fått på seg klatreutstyr og stegjern og var klare for action!
Da jeg begynte å grave for å finne noe å lage snufeste i fant jeg ut at snødybden her var over to meter! Jeg kom på en bedre idé, å bruke skiene som snøanker til rappellfestet. Dermed gravde vi to par ski to forskjellige steder på tvers av dragretningen og fylte deretter på med snø over disse. Jeg hadde festet slynger til skiene og lagde dermed et utlignet punkt der vi satte en karabiner som vi brukte til rappellfestet. Jeg var først ut i ilden og firte meg nedover. I sørveggen var det vårlige tendenser, råtne steiner som hadde løsnet fra telen og mjuk snø. Da jeg var nede i snøflanken traverserte jeg 30 meter mot høyre der jeg fant et egnet sted for neste standplass. Lise følte seg ikke helt komfortabel med å gå dette partiet usikret, så jeg fant fram tauet og sikret henne bort til standplassen. Å være fire personer i et taulag er krevende når det gjelder tid og logistikk, men jeg synes vi løste det veldig greit.
Første taulengden ble kort gikk bort på ryggen igjen. Vi klatret opp et parti med veldig løs stein, så jeg måtte presisere at her måtte ingen andre stå under mens den ene klatret. Vel oppe på ryggen hadde jeg et håp om at vi skulle kunne klatre oss helt ned i skaret. Dette likte jeg som sagt lite siden det var jeg som måtte sette sikringer og dermed fikk ikke de andre noe «topptau» og falt langt dersom de falt. Ganske sketsjy å gå nedover denne ryggen siden jeg stadig vekk var faretruende nærme snøskavlen ut mot det høye nordstupet. Plutselig kom jeg til et 5-10 meter høyt bratt parti ned til skaret. Her var det bratt og ordentlig klatring, så jeg valgte å taue inn de andre hit for så å ta en kort rappell ned i skaret. Satte igjen en 240 slynge i en blokk og to karabinere som vi regnet med å hente på returen dersom vi fulgte ryggen tilbake.
Endelig var vi kommet ned i skaret, en spektakulær plass! Selv om det var nå den virkelige klatringen startet følte jeg likevel at det verste var over siden jeg føler meg mer komfortabel med å taue inn gjester på topptau ovenfra. Vi hadde brukt lang tid og Ove var litt engstelig for at vi ikke ville rekke toppen i dag. Jeg ledet an neste taulengde opp et bredt dieder. Klatringen ligger her på rundt 4 sommerstid og kanskje M4/5 vinterstid som i dag, spesielt krevende var det fordi det var få steder å sette sikringer. Jeg brukte lang tid siden jeg måtte klatre langt før jeg fant et sted å sette en sikring, ikke helt bra... Etter diederet traverserte jeg ut til høyre på meget bratt og løs snø før klatringen ble enklere oppover. Jeg klatret til det kun var fire meter igjen på 60-meterstauene, akkurat nok til at jeg kom til en fin blokk oppunder veggen før topplatået. Vanligvis går man opp hit i to taulengder. Kommunikasjonen gikk greit ved å benytte ekkoeffekten i fjellsidene. De andre kom seg overraskende greit opp ved å bruke litt tid. Jeg hadde med tre 60 meterstau siden vi var fire stykket i taulaget.
Jeg var spent på den siste taulengden. Ut i fra beskrivelsen jeg hadde fått gikk ruta ganske langt ut til høyre. Men på grunn av standplassblokkas plassering og egenstudier på avstand valgte jeg å klatre opp veggen en god del lenger mot venstre. Klatringen her var nok av samme vanskelighetsgrad, men mye dårligere sikret. Starten var mest tricky med et opptak rundt 4+ hvor fronttaggene på stegjerna kom til rette. Deretter ble det mer mixklatring med litt frossen mose og is oppover en diederformasjon rundt 30-40 meter. Jeg klatret et langt parti der jeg ikke fikk satt noen sikringer, så det gjaldt å holde hodet kaldt og bruke tida. Da jeg plutselig så varden som markerte at jeg var oppe på topplatået oste hele kroppen av lykkerus! Hurra!!! For en topp, for et terreng, for et vær og for en dag!
Jeg fant en blokk som flere andre hadde brukt til rappellfeste. Denne fungerte fint også til standplass. En etter en kom dem opp selv om alle måtte få litt hjelp med tauet. Da alle var oppe ble high five, klemmer, seigmenn og whisky delt ut og vi var glade for å kunne dele denne fantastiske opplevelsen sammen! Dette var til å få tårer i øynene av... Men selv om begeistringen var himmelhøy nå måtte vi slå på bryteren en liten stund til, man er som kjent ikke ferdig med turen før man er trygt nede igjen, og det var kun et par timer til det mørknet i åttetiden.
Vi rappellerte ned til blokka vi hadde den forrige standplassen i. Mens vi ventet på at alle kom seg ned måtte vi holde oss tett inntil veggen for å passe oss for snø og isblokker fra oven. Neste rappell var jeg temmelig spent på siden vi nå hadde planlagt en lang rappell på skrå helt ned til skaret. Alle kom seg med tid og stunder ned i skaret og heldigvis var ikke draget større enn at vi klarte å hale inn tauet. Men plutselig så hang det fast i noe, antakeligvis var det skjøten/fiskeknute som hadde kilt seg fast i et eller annet. Nei, NEI!!! Vi forsøkte å lage bølgete bevegelser, men det rikket seg ikke. Akkurat dette som jeg fryktet. Jeg koblet meg ut av standplassen og klatret meg litt oppover mot fortoppen og fortsatte å lage bølger i tauet, og plutselig så klarte jeg å dra inn tauet igjen. Yes, YES!!! En stor lettelse at vi fikk halt inn tauet. I verste fall hadde vi et ekstra tau i sekken som vi kunne bruke, men dette hadde ikke holdt til den neste rappellen.
Vi hadde bestemt oss for å droppe å klatre opp ryggen til fortoppen der skiene stod. Siden mørket kom sigende fant vi ut at det ville ta kortere tid å rappellere oss ned mot snørenna i sørsida ned mot breen. Dette var ukjent terreng for oss, men vi hadde sett på et bilde at det skulle være en snørenne der. Jeg var som vanlig førstemann ut i rappellen. Etter noen meter ble det brattere, og plutselig hang jeg i løse lufta! Jeg var nå midt i hullet som går gjennom Tindefjell, det sagnomsuste hullet. Og under meg var det 40 meter med luft ned i en snørenne som førte ut mot Tindefjellbreen i nord, og langt nede i dalen glitret lysene fra hus nede ved Strynevatnet. Dette satte en virkelig spiss på denne turen som virkelig begynte å rykke høyt opp på lista mi over favoritturer. Da jeg kom ned i snørenna måtte jeg klatre meg opp igjen for å komme over kanten og videre ned i renna mot sør. Skikkelig løs og tørr snø i denne nordrenna, ikke veldig enkelt å komme opp her, men det gikk. Etter å ha rappellert ned nok en bratt klippe kom jeg ned i den søndre snørenna som heldigvis ikke var brattere enn at jeg kunne knyte meg ut av tauet og «spasere» ned på breflata. Det var en herlig stemning her nede med hvite brevidder som lyste opp under fullmånen. Temperaturen var også behagelig, så det gjorde ingenting å vente på de andre som brukte litt tid på å rappellere seg ned, blant annet på grunn av noe trøbbel med prusiken. Min siste lettelse var da Ove fikk dratt med seg tauet uten at det kilte seg. Nå var klatrebiten over og vi kunne senke skuldrene flere hakk! Ove var overlykkelig over det han hadde vært med på og sa til meg at dersom læringskurven han hadde hatt i dag hadde vært den samme i det norske skolevesenet hadde det jammen tatt helt av!
Siden skiene lå oppe på fortoppen måtte vi gå et stykke rundt for å komme oss opp dit. Heldigvis var snøen relativt fast og fin, så det ble ingen slitetur opp dit. Bena føltes overraskende pigge selv om kroppen var sliten, kanskje mest mentalt sliten siden vi faktisk ikke hadde gått særlig mange høydemeter i dag. Vel oppe på fortoppen gravde vi frem de to parene med ski som ble brukt til rappellanker og etter litt ompakking var samtlige i gruppa klare for å sette utfor 1700 høydemeter ned mot bilen. Først et lite pit-stop ved sekken som Ove hadde plassert nede på breflata, her fikk jeg igjen skredsøker, stang og spade som var det eneste jeg nå trengte av restutstyret mitt. Skikjøringa ned mot Fosdalssætra i pudder og måneskinn var uforglemmelig og magisk. Geir Arne meddelte at vi ikke skulle se bort i fra at denne turen kom øverst på pallen over de fineste turene han har vært med på, og vi andre kunne ikke si oss uenige!
Ved Fosdalssætra valgte vi å ta skiene på sekken og gå til fots ned den opptråkkede stien. Ove hadde ikke hodelykt, så han fikk satt nattsynet på prøve. Nede ved traktorveien tok vi på skiene igjen og rant ned til bilen i full fart med pizza og en myk seng på hytta i Stryn som gulrot. Turen i dag tok 15t 30min! Nå var sirkelen sluttet og eventyret ute.
Tusen, tusen takk for turen alle tre! Ord kan ei beskrive hvor bra denne turen var...
User comments
Irriterende
Written by Mayhassen 01.04.2013 11:24Veldig misunnelig på denne turen! Skjønner hvorfor du har snakket om denne toppen en stund Sondre, kjedelig å ikke kunne få bli med på en slik tur. Må jo være en av de bedre turene norske fjell dette.
Drømmetur
Written by mortenh 31.03.2013 18:57Jeg tar en tur av gangen og har i grunnen ikke så mange turdrømmer, men Tindefjell er en tur jeg har hatt lyst på leeenge. Kanskje det blir lenge til, men lysta er der - men det får bli en sommerdag tror jeg :-) Og da blir det vel trappene opp til tårnet som blir atkomsten tipper jeg.
Men rapporten gjorde i alle fall ikke lysta mindre. Koste meg med den!
Sv: Drømmetur
Written by boven 31.03.2013 19:14Fordelen med Fosdalen var at vi kunne starte nedkjøyringa med ein gong utan å måtte oppom Skåla igjen. Det hadde denne gangen blitt seriøst tungt. Om du vil gå sommarstid er Fosdalen igjen å anbefale. Kan då vidare gå opp Vesledalen og kome opp på Tafsehyrna. Slepp brepassering. Blir gjort på ein dag av dei som er der sommarstid.
Hiver meg på her
Written by otto 29.03.2013 08:47Knallfine bilder og litt av en alpin tur. Må vel si været også var en innetier..
Sv: Hiver meg på her
Written by Øyvindbr 29.03.2013 13:20Jeg hiver meg også på!! For en tur og for et område! Syntes det var ekkelt å lese om selve klatrebiten, det der ligger nok for høyt for meg. Men dere er jo noen tøffinger! :) Sier ikke noe på at det er livets tur til nå for dere som var så heldige å få oppleve og gjennomføre den.
En gang skal jeg jaggu kopiere første halvdel av turen, ja kanskje driste meg bort til foten av Tindefjell.
Må ha vært spesielt for deg dette Sondre, med den tilknytninga du har til Stryn...
Oj, oj - for en tur!
Written by Olepetter 28.03.2013 09:21Gratulerer. Dette var rått! Og så rikt dokumentert med ord og bilder!