Stetinden og Surtningstinden (11.03.2009)
| Start point | Vegaskjelet (920m) |
|---|---|
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 10h 30min |
| Distance | 41.5km |
| Vertical meters | 1,925m |
| Map |
|
| Ascents | Stehøe (1,885m) | 11.03.2009 |
|---|---|---|
| Stetinden (2,020m) | 11.03.2009 | |
| Søre Stetinden (1,985m) | 11.03.2009 | |
| Surtningstinden (1,997m) | 11.03.2009 |
Fantastisk dag i ”Fritt Vilt-land”!
Kart
Toppturbasillen er ekstra sterk i år merker jeg, så tross at kalenderen viste onsdag midt i uka bare måtte jeg tilbake til fjellet. Før jeg visste ordet av det lå jeg og pappa i bilen i en brøytelomme ved Vegaskjelet (v/Leirdalen, riksveien). Det var meldt OK vær på yr.no, men det skulle vise seg å bli mye bedre enn forventet.
Da vi stod opp 06:15 så vi opp på Loftet hvor det blåste kraftig. Vi var heldigvis godt skodd for vær og vind så et vindpust skulle ikke stoppe oss denne gangen. Det var kjørt opp scooterspor i Leirdalen som gjorde at kilometrene gikk litt raskere enn ellers. Det var ikke brøytet bilvei lenger enn til Vegaskjelet. Ikke veldig mye snø der, asfalten kom til syne flere ganger. Leirdalen er veldig vakker om man ser bort i fra asfaltveien og høyspentledningene. Når vi omsider var fremme ved Sletthamn letnet været drastisk, og foran oss lå Stetindenmassivet stolt og lokkende. Vi tok av scootersporet og peilet oss inn mot snøbakken nord for Stehøe (1885). En rast måtte til før bakkene skulle bli unnagjort.
Bakkene var bratte, godt over skredterskelen på 30 graders helning. Derfor holdt jeg og pappa god avstand. Det gikk heldigvis intet skred i dag, og etter en stund var vi allerede kommet opp i skaret mellom Stehøe og 1985-toppen. Sekkene ble lagt igjen i skaret mens vi peiset i vei opp på Stehøe, dagens første opp. Dette er en ytterst lite besøkt topp, og derfor litt spesielt å få med denne også. Da jeg ankom toppvarden ble jeg møtt med noe av de vakreste skuene jeg har hatt. Tross at det blåste på toppene i morges var det nå helt vindstille. Jeg følte meg som et lite barn der jeg så utover de vakre tindene. Spesielt var Visbreatind stilig fra denne vinkelen. Fra Stehøe så vi også ned på Leirvassbu, mon tro om det bor en morder der også…?
Dagen var enda ung, og etter noen fabelaktige pudderrenn ned til skaret og noen høydemetre opp satt vi i solveggen på sørsiden av 1985-toppen. Noen brødskiver og varm saft ble nytt i solsteiken. Det var faktisk tendenser til påske denne dagen, og det skulle bli spennende å se om vi burde hatt med solkrem (ja, det hadde vært lurt). Neste topp som skulle bestiges var Stetinden (2020). Vi hadde med stegjern, men så på avstand at vi ikke kom til å behøve dem. Fra ryggen bort mot toppen gikk vi over en liten fortopp, og derfra så oppstigningen nokså skremmende ut. Er vi blitt lurt spurte vi oss selv om, men da vi kom enda nærmere så det mye mindre avskrekkende ut. Ja, det var så lett at vi nærmest spratt opp med henda i lomma, men vi var litt ekstra på vakt grunnet løs sukkersnø. Fra toppen av Stetinden var det ubeskrivelig fint, nesten en klisjé. Pappa og jeg tok oss et halvt minutt stillhet der vi nøt den vakre naturen for oss selv.
De nødvendige toppbildene ble tatt, og vi sprang tilbake mot sekkene i lykkerus. For en dag! Alle de jeg kjenner sitter på skolebenken eller jobber med sitt, men jeg på det vakreste sted på jord. Litt uggent var rennet ned mot Glupen, skaret mellom 1985-toppen og Surtningstinden, men vi kom oss ned i god behold. Av med sekkene nok en gang, på med fellene og så legge i vei 350 høydemetre til den lite besøkte toppen Surtningstinden (1997). Grunnen til så få visitter er nok fordi den mangler skarve tre metre for å oppfylle 2K-kravet. Bakkene opp virket lange, men det var god utsikt underveis mot Hurrungane og ned i Sandelvbreen. Helt på slutten var de litt ekstra bratt hvor vi måtte være obs på snøskred. Så stod vi på dagens siste toppvarde, fenomenal utsikt til alle kanter. Vi kunne til og med skimte Lodalskåpa langt bak i horisonten. For en fantastisk slutt på dagen! Ikke en sky på himmelen, og under oss lå et hav av tåke. Hodet ble renset for alt stress og irriterende tanker, det var bare å nyte tilværelsen i den uforanderlige, trofaste og vakre fjellheimen.
Returen gikk greit ned i Tverrbytnede. Der nede var det mer løssnø så det tok litt tid å komme seg ned til scootersporet i Leirdalen. Nå var det bare å stake i vei de 12 km mot bilen. På alle kanter lå det fantastiske topper. På venstre side Smørstabbretoppene og på høyre side rundt Illåbreen.
Ved Geitesætre så vi til og med Skardstinden og i horisonten badet Hestbreapiggene i kveldssol.
Vel framme ved bilen satt vi igjen med gode minner fra turen, og kreftene kom tilbake etter en saftig burger på Statoil i Lom.
Hit må jeg bare tilbake!
User comments