Høy solfaktor på Gråhøe (04.04.2009)
| Start point | Billingen (730m) |
|---|---|
| Characteristic | Backcountry skiing |
| Duration | 8h 30min |
| Distance | 36.0km |
| Vertical meters | 1,945m |
| Map |
|
| Ascents | Blåhøe (1,959m) | 04.04.2009 |
|---|---|---|
| Gråhø (1,945m) | 04.04.2009 | |
| Gråhøe i Reinheimen (2,014m) | 04.04.2009 |
Kart
Endelig var påsken kommet, den tiden hvor mange nordmenn drar til fjells for å kose seg i solsteiken. Min familie hadde planer om å tilbringe denne tiden i Stryn, og yr.no hadde lovet en fantastisk dag på førstkommende lørdag. Samme dag var Carl Fredrik på tur rundt Surtningssue som han har skrevet en fin rapport om. Jeg, pappa og søster ankom Stryn sentrum rundt kl. 02.00 natt til lørdag, og fikk ikke veldig mye søvn siden vi stod opp 08.30 neste morgen.
Vi våknet til blå himmel i Stryn på lørdag og ivret etter å legge i vei innover det øde området Reinheimen. Klokken 10.30 gikk startskuddet på Billingen ved Strynefjellet. Fellene ble tatt i bruk oppover skogen langs Store Frøysa. Skaren gjorde til at kilometrene ble slukt særdeles raskt, og Frigg satte stor pris på å kunne springe uten gjennomslag. Svetten silte nedover nakken, og til slutt ble også ulltrøya pakket bort. Det var godt å ta en pust i bakken langs Vesle Frøysa. Her dukket etter hvert Breheimens perler opp, blant annet Tundradalskyrkja, Tverrådalskyrkja, og Skridulaupen. Du verden som jeg gleder meg til å utforske det området også. Det er noe mystisk og forlokkende med dette slake og småalpine landskapet over furuskogen. Jeg vil kalle det en kontrast til Jotunheimens tinder.
Etter hvert dukket den såkalte Skarvedalshytta opp. Den eies av Skjåk kommune og kan leies av folk flest, antakeligvis er den ettertraktet av reinjegere, men også folk som ønsker å dele opp den noe drøye turen til denne enslige 2k-toppen Gråhøe. Toppen ble for øvrig ikke oppdaget før utpå 70-tallet, og i 1985 kom den med i Eivind Røyne sin liste over topper høyere enn 1800 moh. Det sier litt om hvor øde dette området er! Nå begynte terrenget å slake ut så fellene pakket vi sammen. Noen hundre stavtak senere tok vi en rast i østenden av Skarvedalsvatnet (1548). Vi bestemte oss for å angripe toppen fra sør og vurdere en annen rute tilbake. I den siste skråningen før toppvarden fikk vi øye på en annen turgåer som kom fra Lesjasiden. Litt overraskende var det å møte på andre personer så langt til fjells.
Da vi fikk øye på toppvarden så vi faktisk enda en person, og han var like overrasket som oss over å møte andre folk. Mannen hadde gått helt fra Lesjaskog som er en meget drøy distanse. Han hadde vært på toppen en rekke ganger fra før og mente at tre turfølger på en gang her oppe muligens var en rekord. Den andre personen vi møtte hadde kommet fra Lordalen som er en like lang tur som fra Billingen. Utsikten fra toppen var fenomenal! Mange kjente og ukjente topper lå innenfor vår synskrets. Jotunheimen, Breheimen, Jostedalsbreen, Tafjordfjella, Romsdalsalpene, Dovrefjell og Rondane… Vi var alle enige om at denne dagen var Gråhøe ikke grå, men de to fargene var hvit og blå!
Klokka viste 15.30, altså hadde vi brukt nøyaktig 5 timer til toppen, noe som var raskere enn vårt tidsskjema. Derfor bestemte vi oss for å ta med de to toppene på 1945 og 1959 på returen siden været fortsatt var strålende. I rapporten til ”eaa” på Fjellforum ble det anbefalt å ta en titt på Dordiholet, en botn man får øye på om man renner litt nordover fra 2014 punktet. Jeg er enig med ham at det var et flott skue. Deretter stakk vi bortom 1945 punktet og tok en ny rast på vardens solside. Vi nøt hvert eneste sekund av denne dagen siden værmeldingen spådde gråvær resten av påsken.
Nå stod dagens siste bakke for tur, de 190 høydemetrene opp Storbreen til 1959 punktet. Og det var verdt det! Nydelig ettermiddagssol over de flotteste topper, og vi fikk også sett hovedtoppen fra en annen vinkel (selv om det ikke var det mest spektakulære). Nå gjenstod det noen herlige renn ned til Billingen. Vi skled først ned mot 1678 punktet før vi peilet oss ned til jakthytta og videre ned mot Store Frøysa. En måtte litt opp og ned i skråningen før vi passerte Vesle Frøysa. Herfra var snøen nokså råtten, og det ble mildt sagt et helvete å komme seg gjennom skogen mot bilen. Jeg prøvde å følge et scooterspor slik at jeg kunne bære skiene, men det nyttet heller ikke. Løsningen ble å ploge og tryne et tosifret antall ganger før vi omsider kom ned til brua over Torda/Frøysa.
Dette var en knalltur av dimensjoner med knallvær som jeg nok lever på resten av påsken!
Videosnutt
Renn ned Skarvedalen.
User comments