Perfekt tur til Brattefjell (12.12.2010)  

Kart

© Sondre Kvambekk

---

Turdata
9 timer
26 km
1120 høydemeter

Turdeltakere
Øyvind Br.
Alexander
Sondre

© Sondre Kvambekk

Alexander og Øyvind på vei mot Svain med Svafjell ruvende bak. Rene Mt. McKinley mente Øyvind!

Både jeg og Øyvind fikk oss en god dose etterlengtet søvn natt til søndag, dagen etter turen til Knurrlinatten. Vi var litt bekymret siden det snødde da vi la oss, men nå var det stjerneklart ute og ikke en sky å skimte fra hyttas rimete ruter! Ingenting er bedre enn å våkne til godvær. Etter å ha fyrt i peisen og kost oss med frokost så vi noe som lyste på myra utenfor hytta, det var Alexander som kom. Han hadde kjørt helt fra Tønsberg (2 ½ timer) og gått 45 minutter inn til hytta allerede denne morgenen, friskt gjort! Ikke lenge etter var alle klare for tur, målet var Brattefjell. Jeg har ikke vært på denne toppen siden sommeren 1999, så det skulle bli kjekt med et gjensyn. I bakken ned mot Kasleroi, eller ”Castle Roy” som vi ofte kaller staulen fikk turen en dramatisk start. På grunn av en en lang kuldeperiode helt siden første snøfall har det ikke blitt dannet noen såle i snøbunnen, dermed mistet jeg balansen da skiene skar borti noen røtter og jeg ramlet rett på noen steiner. Resultatet ble en brekt stav samt en hovent kne som traff en hard stein. Heldigvis hadde jeg teleskopstaver som jeg kunne forlenge enda mer, og dermed kunne den brukes selv om trinsa var borte. Trinsa hadde uansett liten effekt da staven skjærer ned i bakken likevel. Vi fortsatte med motet i behold. Det ble lysere og lysere på vei innover Svartdalsheiane og da vi entret scootertraséen ved Krakkset traff de første solstrålene Svafjell, Brattefjell og Vindeggen. Utrolig vakkert, desemberlyset er noe helt spesielt.

Vi holdt tempoet oppe langs Heiåi sine elvebredder helt til første lunsjpause i solveggen på staulen Svain. Alexander hadde ikke tatt med dunjakke i motsetning til meg, så han var litt rastløs av seg. Tipper tempen lå rundt -15 grader. Omsider da lunsjen var over tok vi feller på skiene og dristet oss på de 700 høydemeterne opp mot Brattefjell. Allerede i første kneika løsnet den ene fellen til Alexander. Heldigvis gjorde sportsteip jobben resten av bakken. Vi holdt et jamt sig oppover og utsikten tiltok for hver meter vi kom videre, jeg tror alle var innom tanken – hvorfor drar vi ikke på tur i Telemark oftere? Det tar jo ikke stort mer enn 2-3 timer å kjøre, i tillegg byr fylket på stor variasjon når det gjelder natur. Her finner du alt fra dype daler, digre fjell, små nuter, trolsk skau og mye mer, og hver årstid har sine spesielle fordeler og ulemper. Øyvind syntes til og med at flere av toppene her fra enkelte vinkler ikke står tilbake for kjemper som Skagastølsryggen og Lhotse! Det sier litt… :-)

© Sondre Kvambekk

Øyvind på vei oppover mot Brattefjell fra Svain.

Snøen ble fastere da vi kom over tregrensa, men noe mer snø ble det ikke. Det var ganske avblåst her oppe samt en tydelig lagdeling der snøen hadde hopet seg opp (det braket skikkelig da vi gikk over slike partier). Like før vi var på toppen fikk vi øye på en hare som sprang for livet. Den hadde Frigg veldig lyst til å løpe etter, men hun ga fort opp den jakta. På toppen var det utrolig flott utsikt i alle retninger, en virkelig kremtopp! Selv om den noe mer famøse Gaustatoppen er en nær nabo synes jeg at utsikten sør- og sørvestover er enda finere herfra. Ikke minst er utsikten mot Gausta i seg selv et plusspoeng i Brattefjells favør. Været var fortsatt fint selv om skysystemer i nordvest ødela litt av utsiktens totalinntrykk.

© Sondre Kvambekk

Glede på toppen av Brattefjell.

Etter et snaut kvarter begynte vi å tenke på returen. Egentlig burde vi hatt med soveposer og tatt en toppovernatting her, men lite dagslys og en frisk nordavind tvang oss til å forlate dette topparadiset. Rennet ned mot Grotvassdalen opplevde jeg som både slitsomt, irriterende og morsomt. Vi fant en grei rute ned igjen med nok snø til å renne, men det ble preget av mye ploging og skrensing. Et sted måtte vi skrense oss ned en temmelig bratt flanke, det var i grenseland til at isøksa som Alexander utrolig nok hadde båret på kunne kommet til sin rett. I det siste partiet før dalen bar vi skiene. På vei nedover Grotvassdalen prøvde vi å følge Krakksetåi for å spare krefter. Det endte med at isen brast så mange ganger at vi heller gikk i lyngen. Like før Dalastaul gjorde vi en liten tabbe ved å følge østsida av elva fremfor vestsiden. Dermed ble det noen ekstra høydemeter opp samt krangling gjennom bjørkeskogen.

© Sondre Kvambekk

Brattefjell og Svafjell i kveldslys sett fra Grotvassdalen.

Siste matpause tok vi ved Lysthus. Nå stod siste ordentlige motbakke for tur. Vi valgte å ikke ta på fellene, og det ble et blodslit med glepping og tull. Snøen hadde fått et skarelag øverst som akkurat ikke bar, slik at skiene skled under skarelaget og var vanskelige å få opp igjen. Kveldssola over Svafjell var nesten det eneste som holdt humøret oppe. Utrolig fint lys nå, og det sammen med omgivelsene gjør det hele til en vakker opplevelse, nesten til å få tårer i øynene av. Øyvind nevnte til gagns at han syntes jeg var heldig som hadde hytte på en så fin plass. Håper at vi kan få til flere turer hit! Til slutt kom vi opp i Snofonnskaret og kunne renne ned til hytta. Alexander gikk strake veien ned til bilen mens jeg og Øyvind pakket kjapt ut av hytta før vi rant ned til bilen vi også. Litt strevsomt for Øyvind som ikke hadde med hodelykt, men vi kom oss ned uskadd.

Burgeren på Shell i Notodden ble prikken over i`en på en ellers meget vellykket tur.

Tusen takk for turen Alexander og Øyvind! :-)

Flere bilder