Store Lenangstinden – Norge på sitt beste! (19.05.2013)  

© Sondre Kvambekk

Hannah jubler over å ha beseiret Store Lenangstinden. Et av Lyngens mest krevende fjell og en av Norges fire ultratopper!

Store Lenangstinden har jeg hatt i tankene i flere år. Fjellet er en av Lyngsalpenes mest krevende topper og ikke minst er den en av de fire ultratoppene som finnes i Norge (topper med primærfaktor > 1500 meter). Sist, men ikke minst ligger den flott til sentralt på den nordre delen av Lyngenhalvøya med spektakulær utsikt til alle kanter. På forhånd hadde vi belest oss på turrapporten til Petter og Kent Hugo. Vårt rutevalg falt på en hybridvariant av rutene disse to hadde valgt. Å følge den markante sørrenna hele veien opp til østegga og deretter gå resten av egga til topps. Dette krevde gode snøforhold, så vi krysset fingrene for at 1. Pinsedag ville bli dagen dette fjellet fikk selskap helt til topps.

Klokka 9 står turfølget klart ved Koppangen. Vi er meg, aask (Ånund Sigurd Kvambekk) (pappa), Mayhassen (Øyvind Mathiassen), Ole Fredrik og hmsv1 (Hannah Vickers) som lunter innover dalen mot Koppangsbreen. Været er overskyet med tåke på toppene, men yr.no lovte stekende sol mot ettermiddagen. I grunn behagelig å slippe svettende solsteking under den noe kjedelige innmarsjen. I tillegg var det bare gunstig at sørrenna ikke ble varmet opp for mye slik at skredfaren ikke ble for ille. Etter noen hundre meter kunne vi ta på oss skiene. Jeg kom på at jeg hadde glemt igjen solbrillene i bilen og måtte springe strafferunde tilbake igjen for å hente dem. Hannah var på Tafeltinden for tre uker siden og kunne nesten ikke kjenne seg igjen, mye snø var smeltet vekk på den tida. For eksempel var ikke elva synlig da hun gikk her sist. Måtte litt av og på med skiene og opp en bratt bakke før vi kunne entre selve Koppangsdalen.

© Sondre Kvambekk

På vei oppover fra Koppangen.

© Sondre Kvambekk

Store Lenangstinden dukker opp fra tåkehavet med sørrenna sentralt.

Det gikk jamt og trutt innover dalen. Store deler var flatt terreng avbrutt av enkelte små brattheng. Hannah var litt bekymret for at ikke sola ville dukke opp, men slike værforandringer fra tåke til sol på kort tid har jeg opplevd før, også i Lyngsalpene, så jeg følte meg sikker på at været kom til å bli bra utover dagen. Idet vi rundet nordøst for Tafeltinden bestemte vi oss for å skille lag. Pappa hadde på forhånd bestemt seg for å nøye seg med den noe enklere Tafeltinden og vente på oss andre som skulle bestige Store Lenangstinden. Jeg gikk kun på GPS-navigasjon mot sørrenna gjennom tåkeheimen og rundt 500 meter fra renna sprakk skylaget opp og vi skuet opp mot de mektige Lenangstindene, for et landskap!

© Sondre Kvambekk

Hannah og Øyvind like før uttoppingen av sørrenna.

Jeg fikk litt toppfeber og sprang litt i forvegen fra de andre før jeg ventet på dem. De andre var litt skeptiske siden de hadde registrert en diger skavl helt øverst i renna. Den hadde ikke jeg sett siden den fra mitt nåværende ståsted ikke var synlig. Vi tok en vurdering og bestemte oss for å gjøre et hederlig forsøk. Første sketsjy passasje var å komme seg opp i renna. Da måtte vi forsere et par snøbruer over noen digre bresprekker (bergschrund) der vi forøvrig fikk gjennomslag med stavene. Ikke helt bra, så tau anbefales her. Hannah og jeg bestemte meg for å sette fra meg skiutstyret ganske langt nede i renna mens Ole Fredrik og Øyvind pushet litt lenger før de måtte gi seg. Herfra var det omtrent drøye 300 høydemeter opp til toppen. Idet jeg hadde fått på meg stegjern, hjelm og isøks gikk det første våte løssnøskredet i renna. «Vi tar ikke dette som noe faretegn eller?», sa Øyvind galgenhumoristisk. Heldigvis ble de største skredmassene sluset ned en av de to store «skredbekkene» som var dannet av tidligere ras. Dog var det mye lettere å bevege seg nedi disse bekkene, så dersom vi gjorde det måtte vi være meget oppmerksom for ras fra oven og ha en plan for hvor vi skulle flytte oss om det skjedde. Ole Fredrik var i slaget og tråkket spor så og si opp hele renna og vi fulgte etter. Renna er ikke brattere enn drøyt 40 grader jevnt over hele veien, så at denne toppen ikke er nevnt i toppturføreren var for oss et lite mysterium. Mye bedre plass enn feks ned fra Store Lakselvtinden. Ved gode snøforhold er det sikkert gøy å kjøre ned her. Renna Kent Hugo gikk på sin bestigning av Store Lenangstinden virket så og si avsmeltet nå, så hovedrenna vi gikk er nok det sikreste alternativet om man skal gå den nå utpå våren.

© Sondre Kvambekk

Siste delen av østegga før toppen av Store Lenangstinden.

Skavlen helt øverst i renna bød heldigvis ikke på noen problemer, og vi kom oss greit opp på ryggen. For en plass! Her var heldigvis snøen mye fastere siden vi kunne gå litt ut i nordsida, perfekt stegjernsnø. Det blåste mer her oppe, så vi måtte kle oss før vi fortsatte. Veien videre så langt vi kunne se så ikke ut til å by på problemer, men siden vi engang hadde drasset med oss klatreutstyr tok jeg nå på meg klatreselen i tilfelle det ble vanskeligere lenger oppe. Toppen lå rundt 100 lengdemeter unna oss. Eggen opp til toppen gikk veldig greit, vi hadde ikke behov for tau, men jeg forstår at dersom snøforholdene er ugunstige så er ikke dette noen kjekk plass å virre rundt på usikret. Tror faktisk at hele egga fra skaret mot østtoppen hadde gått greit i dag, uten at jeg kan si det sikkert. Øyvind sprang i forvegen og da vi hørte et jubelbrøl skjønte vi at nå var han oppe på toppen.

© Sondre Kvambekk

Panoramabilde fra toppen av Store Lenangstinden.

Følelsen av å komme opp på denne stortoppen var ubeskrivelig bra! Dette var en topp vi hadde både gledet og gruet oss til lenge, og at det skulle gå så problemfritt hadde vi aldri trodd. Utsikten herfra er noe av det bedre jeg har vært vitne til, og det tror jeg de fleste andre kan skrive under på. Mer variert og estetisk utsyn skal man lete lenge etter, og det strålende været gjorde det ikke noe verre for å si det slik. Her så man avrundede og spisse tinder, flate vidder, dype daler over alt og i nord voktet det blåe og digre storhavet vakkert plassert. Et stort øyeblikk...

Dessverre måtte vi omsider forlate denne majestetiske plassen, pappa satt nede på Strupbreen og ventet på oss. Alle kom seg greit ned til renna og vi ruslet på strategisk vis ned igjen mot skiene. Jeg var den første som fikk på meg ski og satte utfor ned mot breflata. Sola hadde forsvunnet bak de søre Lenangstindene og gitt oss skygge og ekkelt (!) skareføre ned igjen. Akkurat idet jeg satte utfor gikk det et skred som jeg ikke registrerte og dundret forbi kun noen meter ifra der skiene til meg og Hannah hadde stått. Nesten greit jeg ikke la merke til den noe dramatiske episoden. Det ble litt venting til alle hadde kommet seg vel ned på breflata, føret var virkelig elendig. Til slutt kunne vi sette utfor i full fart (farta gikk fort oppover) over breen og ned til pappa som hadde fulgt med oss fra Tafeltinden.

© Sondre Kvambekk

Nedkjøringa er i gang. Store Lenangstinden ses sentralt med sørrenna.

© Sondre Kvambekk

Øyvind i susende fart ned fra Koppangsbreen.

Nedkjøringa tilbake mot Koppangen gikk greit for noen, mens andre nok syntes det var et rent hat. Uansett imponerende innsats av pappa med fjellski og Hannah som tross alt har sin første sesong med randoski, og med tyngre pakket sekk blir ikke biffen lettere. Selv angret jeg på at jeg ikke tok med avstivningsleddene til skiskoene mine. Selv om føret var elendig fikk vi nydelig kveldslys på tur ned igjen. Jeg og Ole Fredrik fulgte høyre side av elva ut munningen av dalen og klarte å beholde skiene på oss nesten helt ned til Koppangen ved korrekt rutevalg.

Alle var veldig godt fornøyd med turen da vi var fremme ved bilen. Selv om Hannah hatet en del under nedkjøringa klarte hun å huske de fantastiske minnene ellers fra turen, og hun kunne herved fastslå at dette er den beste turen hun har hatt! Himalaya kunne visst bare gå og legge seg, og hun som nesten har vært på blant annet Baruntse (7129) vet hva hun snakker om. :-)

Tusen takk for en uforglemmelig tur alle sammen! :)

Eksterne rapporter:
Hannah sin turrapport

Kart

GPS-track fra start og opp til toppen.