Austanbotntraversen (09.08.2009)

Map

© Statens kartverk

---

Turdata
8 timer
10 km

---

Turdeltakere
Sondre Kvambekk
Øyvind Mathiassen

Denne dagen skulle jeg egentlig hvile nede i Lom, men den gang ei. Værmeldingene var gode og Øyvind var keen på å klatre. Den sjansen lot jeg ikke løpe fra meg og målet for dagen ble Austanbotntraversen. Da vi startet fra Berdalsbandet lå det dystre skyer rundt toppene, men vi fortsatte i håp om at det skulle sprekke opp. Steinene var glatte på vei opp mot Austanbotntind S-2 etter nattens regnvær. Jeg hadde en dårlig følelse inne i meg om at tåken ikke ville forsvinne og at det glatte fjellet ville gjøre turen videre VELDIG spennende. Det siste stykket opp mot S-2 var nokså utsatt da man ble tvunget ut på en hylle ut mot veststupet. Jeg tok ingen sjanser og dyttet sekken min foran meg før jeg kløv opp. Øyvind trengte ingen hjelp med sekken selvsagt.

© Øyvind Mathiassen

På vei opp mot Austanbotntinden S-2 fra sør. Gravdalen bak.

Plutselig drev skyene forbi og vi fikk utsikt framover. Det var pinakkelen vi så! Den hadde jeg hørt veldig mye om, og det var nesten uvirkelig å endelig se den i virkeligheten. Men det så ikke direkte lett ut å komme opp til den, spesielt ikke med utstyrslessede sekker. Vi tok 30 minutter pause for å vente på solen og at fjellet skulle tørke mer. Jeg tok på meg svaskoene som jeg uansett skulle bruke etter pinakkelen. Øyvind spurte om han fikk lov til å gå opp til pinakkelen usikret. Selvsagt OK for meg, bare jeg fikk topptausikring. :) Det var en lettelse å klatre sikret opp hit. Klatringen lå nok rundt grad 3, og det vanskeligste var et 2-3 meter langt riss med kun håndfeste. Deretter måtte man traversere litt til høyre på en list i fjellet før en var så godt som oppe. Vi hev en 120 cm slynge over pinakkelen, og sammen med de mange andre slyngene utgjorde det vårt rappellfeste ned nordsiden. Rappellen var ikke lang, max 5-6 meter. Mens jeg kveilet sammen tauet hadde Øyvind laget en standplass lenger oppe.

© Sondre Kvambekk

Gledesutbrudd på Austanbotntinden S-2 med pinakkelen og søre bak.

Når en går med Mayhassen i taulag blir det selvsagt ikke letteste rutevalg. I stedet for å gå svaene til høyre gikk vi direkte opp til Austanbotntind S-1, nesten ved kanten av veststupet. Standplassen var en stor og fast blokk i fjellet, og Øyvind ledet opp mens jeg sikret. Etter noen meter kom første utfordring, et 4-er opptak med dårlige sikringsmuligheter. Løsningen ble at Øyvind satt to såkalte ”psykiske sikringer” som absolutt ikke var noen bomber, men bedre enn ingenting ved et eventuelt fall. Resten av ruta var utsatt og luftig, men ikke vanskeligere enn grad 3. Etter kort tid hadde han laget en standplass i rappellfestet på S-1 og jeg kunne starte klatringen. Jeg følte det var kjekt med klatresko, og jeg kom meg opp uten store problemer. På toppen ble det ”give me five” og gledesjubel før vi fortsatte bort den luftige eggen til bratta opp mot Austanbotntind V-0.

Nå var det sol og fint vær så vi kunne ikke dy oss med å sende en MMS til Jørn. Du gikk glipp av nok en kremtur dessverre, hehe. :D Vi fulgte ryggen direkte opp til V-0 i stedet for å holde mer til høyre som man vanligvis gjør. Øyvind ledet uten å sette mer enn 1 kile, og den kilen løsnet så fort han skulle dra inn tauet etter å ha satt siste standplass på V-0. Klatringen var nok ikke vanskeligere enn 3+ antok vi, men dog både luftig og utsatt. Et sted måtte jeg klemme meg inn mellom to steiner, og sammen med sekken satt jeg meg nesten fast. Det gikk på hengende håret. Sekkene ble satt igjen på V-0 og vi sprang bort til St. Austanbotntinden. At det er så fryktelig luftig på toppen synes jeg absolutt er oppskrytt, her er det god plass og det er nok flere punkter man møter om man kommer fra vest som er luftigere. Etter hvert returnerte vi til sekkene og spaserte ned den inngraverte stien i svaene før vi ruslet over en egg. Tidligere på sommeren kan det nok være verre å gå her på grunn av en snøfonn som nå var bortsmeltet.

© Sondre Kvambekk

Det kanskje mest luftige punktet om en kommer vestfra. Muligens kan det omgås til høyre.

Ned til sadelen mot V-1 måtte vi over et luftig nedtak før vi kløv opp til toppen. For litt over en uke siden var vi her med klatrekurset i regnvær og ble sikret (påbudt). Det følte jeg absolutt ikke behov for i dag. Fra V-1 var det kun en parktur bort til V-2, undervegs tittet vi ned den bratte renna der noen skikjører suser ned. Det kaller jeg ekstremt! Mot bilen økte temperaturen og vi tok noen avslappende pauser før vi var nede. Turen ble feiret med en bedre middag på Fossberg Hotell i Lom, no burger today!

Flere bilder