Hellstugutraversen (15.08.2009)
| Start point | Spiterstulen (1,104m) |
|---|---|
| Characteristic | Hillwalk |
| Duration | 10h 45min |
| Distance | 32.5km |
| Vertical meters | 2,455m |
| Map |
|
| Ascents | Hellstuguhøe (2,072m) | 15.08.2009 |
|---|---|---|
| Midtre Hellstugutinden (2,339m) | 15.08.2009 | |
| Midtre Hellstugutinden N1 (2,176m) | 15.08.2009 | |
| Midtre Hellstugutinden N2 (2,153m) | 15.08.2009 | |
| Nestsøre Hellstugutinden (2,255m) | 15.08.2009 | |
| Sør for Nestsøre Hellstugutinden (2,245m) | 15.08.2009 | |
| Nørdre Hellstugutinden (2,218m) | 15.08.2009 | |
| Store Hellstugutinden (2,346m) | 15.08.2009 | |
| Store Hellstugutinden N1 (2,230m) | 15.08.2009 | |
| Store Hellstugutinden N2 (2,215m) | 15.08.2009 | |
| Søre Hellstugutinden (2,189m) | 15.08.2009 | |
| Sørøst for Søre Hellstugutinden (2,090m) | 15.08.2009 | |
| Hinnåtefjellet (2,114m) | 15.08.2009 |
Fra himmel til helvete over Hellstuguryggen+Hinnotefjellet
GPS-track
Det ble ikke særlig mye søvn denne natta i bilen på Spiterstulen på grunn av noen bråkete ungdommer som festet. Men om natta var det klarvær og jeg stod opp klokken 03.00. Det var minusgrader ute og jeg vandret i tussmørket oppover Visdalen med hodelykt. Sommerbrua lenger oppe over Hellstuguåi stod ikke oppe, men i stedet for å gå ned til helårsbruene klarte jeg å krysse elva på noen isglasserte steiner. På vei opp mot Hellstuguhøe ble det så lyst at jeg klarte meg uten hodelykt. Frosten hadde gjort steinene faste og jeg merket ikke en eneste løs stein opp til Hellstuguhøe. Jeg fikk en fantastisk soloppgang på vei mot Nordre Hellstugutind! Det var så godt som ingen skyer på himmelen, lyset var babyrosa og utsikten mot Hurrungane og videre mot Midtre Hellstugutind fikk hjertet til å hamre godt over terskel! Jeg er heldig som får oppleve noe så vakkert tenkte jeg mens jeg vandret over nordtoppene på vei mot Midtre Hellstugutind.
Skal man følge ryggen hele veien bort til Midtre Hellstugutind må man over 1-2 nokså luftige passasjer. Det er mest spennende å gjøre det, men om man ønsker kan man omgå disse stedene ned i vestflanken. Etter litt småklyving på isete steiner var jeg oppe på Midtre Hellstugutinden. Her følte jeg meg virkelig på ”taket”! Utsikten måtte bare nytes ved varden som fascinerende nok er plassert på nærmest et overheng ut mot Hellstugubreen. Langt bak i horisonten rundt Hemsedalsfjellet så jeg en mørk skyfront nærme seg. I følge yr.no skulle ikke snøværet starte før kl. 13.00 så jeg stresset ikke. Videre var det lett og greit ned på sadelen mot Store Hellstugutind. Etter Store Hellstugutind N-2 måtte jeg ned i et nytt skar før jeg klyveklatret opp på Store Hellstugutind N-1. Jeg kom for mye til venstre i hammeren og fikk litt saftigere utfordringer enn hva man får på høyre siden.
Partiet opp mot Store Hellstugutind var den delen av turen jeg var mest bekymret for. Den første hammeren gikk greit, og var egentlig lettere enn partiet opp mot N-1. Deretter fulgte jeg ryggen opp til andre hammer som jeg aldri i livet ville prøvd på usikret. Hammeren var isglassert og et frossent tau hang ned fra et rappellfeste over. Jeg trakk ned mot høyre og klyveklatret opp noen hyller før jeg enkelt kunne klyve til toppen av hammeren. Hammeren var ikke helt slutt her oppe, og jeg måtte klatre litt til for å komme på toppen. Likte meg ikke her, og holdt svakt i det isete tauet i tilfelle glissade. Siste stykket opp til toppen gikk greit sett bort i fra en kort hammer som jeg klatret, eller man kan omgå den til høyre.
Endelig stod jeg på toppen av selveste Store Hellstugutinden. Toppen så mange jeg kjenner har skrytt av. Jeg forstår dem veldig godt, for herfra kan man jo nesten se til verdens ende. Skyene begynte å trekke inn fra sør, og himmelen var ikke like krystallklar som tidligere. Men dagens crux var unnagjort så snøvær var ikke like farlig nå. På vei ned fra Store Hellstugutind var det merket med røde piler og bokstavene ”SH”. Dette synes jeg som mange andre ikke noe om! Etter Nestsøre Hellstugutinden måtte jeg klyve et par steder for å komme meg ned til sadelen mot Søre Hellstugutind. Jeg holdt tempoet oppe, og håpet jeg ville nå Hinnotefjellet før snøværet dundret i gang. Det gjorde jeg dessverre ikke. Rett etter Søre Hellstugutind begynte det å blåse og snø tett i tett. Utsikten fra Hinnotefjellet var ikke akkurat turens beste minne nei.
Jeg var usikker på hvilken vei jeg skulle velge tilbake, valget stod mellom retur om Semelholet og Søre Hellstugutind. Jeg tok førstnevnte. Ned til Semelholet måtte jeg forsere og omgå en del ekle sva for å komme meg helt ned til Semelbreatjønne. Opp til 1799-skaret var det også en del sva, men heldigvis var dem fri for glatt lav så friksjonen var god. Nå var været skikkelig surt, og etter en nistepause i Uradalen ble det rask gangen ned til Visdalen og Spiterstulen. Litt før Spiterstulen møtte jeg på et hyggelig ektepar som måtte snu på Hellstuguhøe. De hadde sett sporene mine, men på grunn av snøværet fortsatte de ikke. Så dem angret på at de ikke stod opp litt tidligere. :)
User comments