Vestpillaren på Presten – Lofotens fineste klatring? (24.06.2013)
| Startpunkt | Festvåg |
|---|---|
| Tourcharakter | Alpinklettern |
| Tourlänge | 14h 55min |
| Entfernung | 5,0km |
| Höhenmeter | 600m |
| GPS |
|
| Besteigungen | Festvågtinden (541m) | 24.06.2013 |
|---|---|---|
| Presten (400m) | 24.06.2013 |
Allerede på dag 2 på min og Daniel sin Lofotentur slo godværet til og vi kunne gi et av turens hovedmål «Vestpillaren» (grad 6, 12 taulengder) på Presten et forsøk. Rundt kl. 08.30 spankulerte vi langsmed veien fra teltet ved Festvåg mot den imponerende storveggen Presten. Fjellet var skyggebelagt siden den ligger vestvendt, men over oss ruvet en knallblå himmel og sola regnet vi med ville dukke opp rundt kl. 11. Etter en liten stigning fra veien var vi oppe ved innsteget. Overraskende nok var vi først i køen opp ruta med unntak av et taulag som snart toppet ut helt øverst i veggen. De har nok klatret helt siden i natt. I dag klatret vi med kun en sekk slik at lederen i den skarpe tauenden kunne klatre lettest mulig. Det var nok et godt valg. Vi var skikkelig gira på å komme i gang!
Rundt kl. 09.15 var vi i gang med første taulengde (5+). Daniel var førstemann i ilden. Allerede fra starten forstod vi at denne ruta er populær, klatringa var fin, fast og velsikret stort sett hele veien. Oppover lang et riss som skrår mot høyre, deretter til venstre langs en hylle før det gikk oppover igjen. Han valgte å lage egen standplass i bunnen av et dieder fremfor det boltede ankerfestet på høyre side. Grunnen var at det var lite plass å stå der dette festet lå. Jeg fulgte etter og var glad for å komme igang. Første taulengde er alltid litt skummel synes jeg, men etter hvert blir man varmere i klatretrøya. Vi fant ut at det hadde vært mer lurt å satt standplass på det boltede festet siden det var vanskelig for meg å fortsette i andre taulengde (6-) opp forbi standplassen nå. Klarte likevel å lure meg ut til høyre og inn igjen i diederet. Denne pitchen var hardere og jeg var fortsatt litt nedpsyka, men klarte heldigvis å stramme meg opp og komme helt opp til neste boltede standplass. Etter at Daniel kom opp hit ble vi tatt igjen av et par eliteklatrere fra Slovakia som var meget effektive. Vi lot dem gå foran oss, men de tilbød seg å klatre en hardere og paralell linje opp til neste standplass slik at vi kunne fortsette vår ferd på normalt vis.
Daniel skulle nå lede en av de tre hardeste taulengdene gradert til 6. Først relativt enkelt opp et fingerriss før et vanskelig opptak. Han ble stående en stund å prøve, men kom ikke opp tross hviling i sikringen flere ganger. Til slutt fant vi ut at jeg skulle forsøke. Litt styr å bytte om slik, men det må til. Som Daniel sa så har jeg kanskje en liten fordel av å være høy, med det klarte jeg cruxet og like etter kom nok et crux som heller ikke var så lett. Deretter opp et litt vått sva med minimalt med sikringspunkter opp til nok en boltet standplass. Sto her og pratet med en av slovakerne før de fortsatte videre opp veggen. Daniel kom seg opp med litt hjelp av tauet. Neste taulengde (5-) var kort og enkel opp til en fin hylle, og den ledet Daniel lett. På den hylla tok vi lunsj og slappet av en stund før vi fortsatte.
Neste og femte taulengde var også enkel (4) opp til høyre før den svingte til venstre til toppen av en blokk. Nå begynte det vi fryktet ville skje, vi kjente drypp av regn..! Daniel likte ikke dette helt, men vi ble enige om å fortsette til det ble for glatt. Sjette taulengde (6-) ledet Daniel opp. Litt ekkelt med et parti med runout hvor Daniel holdt på å falle. Hadde visst aldri vært så redd før, men han tok seg inn igjen og kom fram til en standplass. Da jeg kom opp dit viste det seg at dette ikke var riktig standplass. Den lå ti meter lenger mot venstre, så jeg ledet kjapt bort dit til en fin hylle. Slovakerne som nettopp var ferdig med sjuende taulengde besluttet å snu og rappellere ned igjen. Daniel var ikke helt motivert, og etter at jeg gjorde et forsøk på sjuende taulengde (6) men måtte snu på grunn av dårlig friksjon var ikke stemningen særlig god. Jeg tok flere telefoner til fattern for oppdateringer om værmeldinga, og ifølge ham skulle det bli fint vær fra og med klokka sju, i tillegg skulle det verste regnet gi seg innen en time. Vi satt nå her på hylla og skravlet en stund. Plutselig tittet sola fram og tørket fjellet en del før nok en liten byge kom inn fra Vestfjorden og gjorde fjellet vått igjen. Etter å ha sittet her over en time hadde solgløttene gjort fjellet så og si helt tørt, motivasjonen steg atter en gang og vi gjorde et nytt forsøk!
Jeg bet tennene sammen og stemmet meg opp diederet i neste taulengde opp til et flak og deretter opp et nytt og langt riss. Standplassen satt jeg i en blokk som føltes litt løs ut. Jeg stusset på dette og klatret lenger opp for å finne noe bedre. Problemet her var taudrag med tanke på neste taulengde så jeg klatret ned igjen til normalstandplassen ved blokka og tauet Daniel opp herfra. Daniel var såpass sliten da han kom opp at han ba meg klatre åttende taulengde (5+). Dette var en fin taulengde med lang og vedvarende laybacking opp et dieder før jeg skrådde ut til høyre på noen hyller ved foten av den sagnomsuste taulengden «The Slanting Corner» (6). Da Daniel kom opp hit var humøret og motivasjonen bedre og han så fram til å fullføre ruta. Likevel ønsket han at jeg skulle lede taulengde. The Slanting Corner er et skrått dieder med venstre vegg overhengende. Dermed får du en god del vekt bakover, noe som gjør taulengden tung når du laybacker. Dette var litt av en taulengde, og jeg var meget fornøyd med å klare dette uten å falle! Skjønner at mange prater om denne taulengden, for noe lignende har jeg ikke vært borti. At det er flere hundre meter under føttene ned i havet gjør det hele vanvittig spennende. Lenger oppe satte jeg en standplass på en hylle. Daniel var skikkelig «stoka» da han kom seg opp hit og adrenalinet sprudlet. Neste taulengde (4+) var lett opp til venstre bak noen blokker. Herfra og videre hadde vi oversett noe tekst i føreren og den topoen vi hadde var noe vel grov for beskrivelsen videre. Derfor gikk ikke vi den vanlige ruta videre i ellevte taulengde. Vi klatret fra en tydelig standplasshylle rett ut til venstre på noen hyller og bort til ekkel mosegrodd og dårlig sikret klatring opp til den velkjente exit-gressrenna. Egentlig skulle jeg fulgt skrårisset (5) opp til høyre for denne standplasshylla og deretter gått litt ned og bort til gressrenna. Uansett var vi fornøyd med å ha komme hit. Det stod en del folk på Festvågtinden og skuet ned på oss med spente blikk. Etter å ha ledet opp en lang taulengde (3) opp gressrenna var vi endelig på toppen av Presten kl 21.30, rundt 12 timer etter at vi stod ved innsteget. Nå kunne jubelen slippes løs!:)
Utrolig fornøyd med å ha klatret denne ruta. For noen år siden så jeg på dette som et umulig prosjekt som bare svært rutinerte klatrere utførte, men nå har jeg jammen gjort det sjøl. Returen gikk langs en fin og noe luftig rygg helt til Festvågtinden som forøvrig var en flott utsiktstopp tross lav primærfaktor. :) Kveldssola var nydelig og skapte en fin stemning på tampen av en uforglemmelig dag. Vi kjente at vi var ganske slitne i hodet, og stien ned igjen til Festvåg via Heiavatnet føltes evig lang ut selv om det kun var snakk om drøye 500 høydemeter. Til middag ble det pølser og pasta før vi stupet ned i soveposen og purket hele 14 timer påfølgende natt...
Tusen takk for en flott og spennende tur, Daniel! :)
Flere bilder
Kart
NB: GPS-tracket er helt kaos oppe i veggen, i tillegg gikk den tom for batteri ned fra Festvågtinden
Benutzerkommentare
Kult!
Geschrieben von mortenh 09.07.2013 23:15Har ikke tid til å lese alle rapportene dine Sondre, men denne var bra og ble lest fra start til mål. Må si det har vært gøy å være vitne til din progresjon først på fjellforum og senere her på peakbook (og en og annen gang live også :) ) de siste 5-6 årene. Det har ikke vært mye stagnasjon der nei. Du må vel snart få deg en ekstra null i brukernavnet ditt :)
Fortsatt god sommer. Det blir vel både fjellturer og klatring i rikt monn tipper jeg.