Mislykket forsøk på Skagastølstraversen (23.08.2009)
| Startsted | Turtagrø (884moh) |
|---|---|
| Turtype | Fjelltur |
| Turlengde | 10t 19min |
| Distanse | 15,0km |
| Høydemeter | 1630m |
| Kart |
|
| Bestigninger | Skagastølsnebbet (2222moh) | 23.08.2009 |
|---|---|---|
| Nørdre Skagastølstinden (2167moh) | 23.08.2009 |
Denne turen hadde jeg egentlig ventet på i hele sommer. Men det høytrykket vi også ville ha med kom aldri! Søndag 23. august ble siste sjanse sa Morten, og siden været i grunn var meldt veldig bra pakket vi sekkene og dro fra Skrautvål mot Turtagrø kl. 01.00. Med på laget var Bjørn-Even. Sekkene var fulle av tur- og klatreutstyr og spesielt jeg og B-E gledet oss til å lede seriøse klatreruter som opp V-skar og Patchells sva. Turen skulle gå opp Nordre Skagastølstind og så returnere via rappell ned Storen og Bandet.
Ved Skrautvål var det stjerneklart, vi storgledet oss selv om det ble tilnærmet null søvn i natt, i alle fall på meg. Jeg håpet å snike til meg litt søvn mens Morten kjørte bil, men i stedet ble det prating. Over Tyinfjellet skjedde det noe skremmende og oppsiktsvekkende! Fra klar himmel kom det en kraftig regnskur som gjorde vegbanen kliss våt. Vi stanset bilen for å kikke opp på himmelen. Regnet hadde gitt seg og i retning Hurrungane lå det en mørk sky, sortere enn sortest. På siste værmelding stod det at godværet skulle bli forskjøvet til rundt kl. 10.00 på dagen, så vi var stadig optimister. Det ble vandring med hodelykt fra Turtagrø til Tindeklubbhytta. Tåka hang rundt toppene, og det var regn i lufta. Vi håpet inderlig at det ikke lå snø på toppene, i så fall ville det bli en litt for spennende travers. Bakken opp til Nordre Skagastølstind gikk stort sett på sti i ura, men på 1800 moh ble steinene hvite av sne.
Det ble ganske stille, og inne i hodene gikk det nok en sur f... Bjørn-Even holdt humøret oppe med å si at «snøen kan jo smelte når sola kommer», eller «uansett så har vi stegjern». Jeg liker optimistiske personer, men akkurat nå så det veldig mørkt ut. Skagastølsryggen er definitivt ikke «a walk in the park» på supersleip nysnø. Det betyr mye sikring, eller å snu uten skam. Vi tok en «ny» variant opp til Nordre Skagastølstind ved å følge et markert tråkk rett vest for toppen under et stup. Skyene begynte å drive forbi og med ett så vi den fryktinngytende ryggen videre mot Skagastølsnebbet og Midtre Skagastølstind. Jeg følte meg liten, og samtidig fikk jeg enda dypere respekt for dette fjellmassivet enn hva jeg har hatt tidligere. Vi tok en «timeout» for å diskutere situasjonen. Jeg ville at vi skulle legge igjen de tunge sekkene på Nordre Skagastølstind og rusle bort til Skagastølsnebbet og V-skar bare for å ha gått litt til.
Morten ville så veldig gjerne komme opp på Midtre Skagastølstind. Hans mål for turen var å få et fint bilde av Halls hammer som han manglet til toppboka. Så vi tok med sekkene opp til Skagastølsnebbet, sleipt og ekkelt, spesielt et klyvepunkt like før toppen. Alt blir vanskeligere med snø, noe jeg og Bjørn-Even i og for seg erfarte på de Søre Uranostindene i fjor. Det tjuknet til igjen oppe på Skagastølsnebbet, og alle sammen forstod at denne snøen ikke kom til å smelte før om lenge. Det fristet heller lite å sikre opp V-skaret på dette føret. Hammeren var diger når man stod nede i skaret! Et forfrossent tau som var festet i veggen hang igjen der. Lurer på hvem det tilfører. Jeg ringte Jørn som koste seg på verandaen i Gjøvik i øyeblikket. Han syntes det var synd med bomtur når vi hadde kjørt så langt, men ble gjerne med på hevnforsøket neste år, da skal vi klare det! Vi har allerede bestilt sol og knusktørt fjell.
Det ble en nokså trist retur. Morten jamret seg veldig over bomturen, og at det ikke ble noen bilder av Halls Hammer. I tillegg til at det kom uventet nysnø, stemte heller ikke værmeldingen. Ikke noe klarvær i Hurrungane denne dagen. Da er det bare en siste ting å si «we`ll be back»!
Kommentarer