Legendarisk travers i Kebnekaisefjellene (03.07.2013)  

Forord

© Sondre Kvambekk

Majesteten - Kebnekaise Sydtoppen sett fra nord.

Turen som er beskrevet her har jeg hatt i tankene helt siden jeg for tre år siden ble ferdig med 2K-lista i Norge. Den skulle være siste ledd i kompletteringen av 2000-meterstoppene i Norden (Norge, Island og Sverige). Under min og Øyvind Br sin Sverigetur i fjor hadde vi i utgangspunktet tenkt å gjennomføre denne turen, men på grunn av vær og utkjørt kropp ble den utsatt til i år. Etter mye hjelp fra medlemmer på det svenske nettstedet www.utsidan.no fikk jeg et innblikk i hvordan denne lange turen kom til å bli. De første som gikk traversen brukte hele 24 timer, vi håpet å klare det på 10-15 timer.

Turen som går mellom Tarfalastugan og Kebnekaise Fjellstation går over toppene Kaskasatjåkkå, Kaskasapakte, Kebnepakte og Kebnekaise er på 25 km og 2400 høydemeter og inneholder i tillegg flere spenstige klyve- og klatrepassasjer. At man også må bruke en dag på innmarsj og utmarsj gjør dette området ekstra eksklusivt. I en periode med mye uvær i Nord-Sverige fant vi endelig et lite værvindu torsdag 4. juli, vi ga det et forsøk!

Innmarsj fra Nikkaluokta til Tarfalastugan 3. juli

Jeg og Daniel som nettopp kom fra en halvannen ukes klatretur i Lofoten og Ofoten tok tirsdag toget fra Narvik til Kiruna der vi møtte Øyvind Br og Øyvind M som hadde kjørt i bil hele veien opp hit fra Østlandet. Vi gjorde siste innkjøp av mat her siden dette som kjent er billigst i Sverige. Øyvind hadde kun tre sitteplasser i Transporter'n sin, så jeg valgte å ta bussen fra Kiruna til Nikkaluokta som var utgangspunktet for turen vår. Bussen tok ikke kort, men heldigvis var det en hyggelig kar som hjalp meg ut av knipa med å spandere turen for meg. Ga ham godt med norske cash til gjengjeld. Tunge skyer lå over svenske Lappland i dag og serverte oss noen kraftige regnbyger innimellom. Fikk heldigvis opp teltet mens det var opphold og tok en tidlig kveld. Myggen var plagsom og klarte å lure seg inn et smutthull i lufteluka iløpet av natta. Jeg er heldig som ikke reagerer så voldsomt på mygg, men Daniel var ganske så oppsvulmet dagen derpå.

Kort tid etter vi våknet neste dag begynte vi å rusle innover leden mellom Nikkaluokta og Kebnekaise Fjellstation. I dette mygghelvetet drøyet vi frokosten til vi ankom en plass med forhåpentligvis mindre aktivitet. Vi hadde med oss lett pakning på rundt 10 kg som blant annet inkluderte litt mat, klær, isøks og lett klatreutstyr. Kokeutstyr og soveplass fikset vi ved hjelp av hyttebesøk. Etter en times vandring og 5,6 km på god sti var vi fremme ved Láddjujávri der man kan få båtskyss over vannet og spare rundt 5 km vandring på sti. Siden båtturen kostet hele 300,- pr person så vi på dette som uaktuelt, etter drøyt 50 minutter til med gåing hadde vi spart inn disse pengene. Fant oss en liten lunsjplass ved en myr der vi tok frokosten. Vi måtte innse at hele denne dalen er et mygghøl, så vi slapp ikke unna med det første.

Fortsatte innover i friskt tempo til vi kom til en bro ved et kryss snaut to kilometer før fjellstationen. Her tok vi til høyre oppover Tarfaladalen, og nå var det kun seks kilometer igjen til dagens endestasjon – Tarfalastugan. Av en eller annen grunn endte vi opp med en skikkelig hardøkt et par kilometer til vi skjønte at vi ikke kunne holde på slik dersom vi skulle ha krefter til den noe lengre turen neste dag. Høydemeterne gikk raskt oppover dalen med den jevne stigningen som var, og plutselig var vi oppe i grovere terreng med steinur og isbreer som hang nedover dalsida. Etter å ha passert den vitenskaplige forskningsstasjonen begynte det så smått å regne. Nå var det bare en snau kilometer igjen til hytta så nå gjaldt det å kjappe seg skulle en unngå å bli gjennomvåt. Vi rakk det med knappest mulig margin før et voldsomt regnvær satte igang!

© Sondre Kvambekk

Hvordan blir været imorgen tro?

Tarfalastugan var en hyggelig selvbetjeningshytte som driftes av den svenske turistforeningen. Hyttevakten ønsket oss velkommen og ga oss en kjapp innføring i svenske hytterutiner, som at rent vann alltid skal stå oppe på benken og skittent vann («slaskvatn») skal stå på gulvet. Utetoalettet var en av de mer koseligere utedoene jeg har besøkt, dette var visst et økologisk og luktfritt toalett, og jammen stemte dette. Siden vi ankom hytta så tidlig som kvart over to ble det god tid til å slappe av og forberede seg til neste dag. Kokte oss vann til medbragte Real Turmat siden det ikke er noe proviantlager på denne hytta. Etter å ha gjort opp for hytteoppholdet gikk vi og la oss for å være mest mulig opplagt til dagen som kommer. Hyttevakten hadde fått oppdatering fra yr.no om at det skulle bli bra vær.

‹

›

© Sondre Kvambekk Øyvind inntar meditasjonsmodus

© Sondre Kvambekk Trasking oppover Tarfaladalen.

Travers over sju fjell og fullført 2K-liste i Norden – 4. juli

© Sondre Kvambekk

På vei mot Kaskasatjåkkå en tidlig torsdags morgen.

Stod opp kl. 05.30 til brukbart vær. Skydotter rundt de høyeste toppene og knallblå himmel ellers. Overraskende var det at det danske turfølget som også overnattet her allerede var på vei oppover mot Kaskasatjåkkå, morgenfugler! Tok en kjapp frokost før vi gjorde oss klar for tur vi også. Det var en kjølig morgen med en kald fjellvind som blåste rett i marg og bein. For å få igang lokomotivet ble det litt tempo allerede fra starten. Jeg bestemte meg for å følge en morenerygg oppover mot venstre side av Sydøstra Kaskasatjåkkåglaciären mens de andre valgte å gå opp dalsøkket som førte opp mot høyre side av breen. Fylte opp camelbaken før stigningen tok til. Moreneryggen var veldig fin å følge og etter kort tid var jeg oppe på breen. Måtte traversere litt ut til høyre for å unngå blåis. Her tok jeg igjen danskene som begynte å bli mer optimistiske til at de ville nå toppen i forhold til hva de tenkte kvelden før. Satte meg på en stein for å ta en matbit og vente på de andre i følget mitt. Etter hvert så var vi samlet igjen og duret på opp til skaret mellom Kaskasatjåkkå og Tarfalatjåkkå. Østryggen opp til dagens første topp – Kaskasatjåkkå var grei å følge. Lettere klyving enkelte plasser, men ikke noen større utfordringer. På slutten flater det ut mot en snøfonn man bestiger like før toppen.

Tåken var heldigvis letnet idet vi nådde toppen på Kaskasatjåkkå. Noen dotter hang fortsatt igjen rundt Kaskasapakte og Kebnekaise, men ellers var vi vitne til et imponerende panoramaskue mot et flust av svenske kjempetopper, kvasse norske fjell i vest og evige skogflater mot øst. Ble sittende en liten stund for å spise niste før vi ruslet videre langs ryggen mot Kaskasapakte. Ned mot Lillietoppen var det kun en lang steinrøys. Hadde håpet det skulle ligge en snøfonn her som vi kunne surfe oss ned på, men den gang ei. Opp til Lillietoppen måtte vi 60 høydemeter opp igjen og forsere en snøfonn som lå på tvers. Vi valgte å klyve oss rundt ved stupkanten mot høyre, men det går an å ta en enklere vei lenger mot venstre. Videre mot Kaskasapakte måtte vi ned langs en snøfonn der det var kjekt med isøks, deretter et par småluftige partier langs med ryggen før vi måtte hoppe over et par hakk i fjellet, spesielt det ene kan sammenliknes med å hoppe mellom hornene på Svolværgeita. Et artig krydder på turen!

© Sondre Kvambekk

Gutta henger i oppover ryggen til Kaskasatjåkkå.

© Sondre Kvambekk

Øyvind Br nyter utsikten fra Kaskasatjåkkå.

© Sondre Kvambekk

Ferden fortsetter mot Kaskasapakte.

Neste utfordring var fem meter med bratt vertikal klatring opp fra nok et hakk i fjellet. Det var ikke spesielt eksponert klatring, men såpass bratt at det kan føles skummelt for mange uten tau. Videre oppover var det mye klyving oppover ryggen. Vi prøvde å holde oss så nærme ryggen som mulig, og ved å gå her kom vi til en passasje med litt mer teknisk klatring rundt grad 3. Siden det var litt småvått og glatt her valgte vi å klatre en og en opp. Siden Øyvind Br ikke har like mye erfaring med klatring som resten av oss valgte vi å sikre ham på topptau opp denne passasjen. Hadde med en lite 30-meterstau som var veldig kjekt til slike passasjer. Etter dette fulgte et litt slakere parti før det bratnet til igjen opp mot toppen. Her valgte vi å traversere litt ut til venstre på en snøfonn før vi klatret oss opp på ryggen igjen. Passerte et par punkt med litt luftig klyving før det ble lettere opp til toppen av Kaskasapakte. Artig å ha besteget dette sagnomsuste fjellet som er et av få fjell i Sverige som krever såkalt klatring for å komme til topps!

© Sondre Kvambekk

Øyvind Br i et bukkesprang over et av hakkene i ryggen mot Kaskasapakte fra Lillietoppen.

© Sondre Kvambekk

Klyveklatring opp mot Kaskasapakte.

Tåka kom og gikk, men vi fikk litt sikt innimellom. Ifølge lokale fjellfanter skal visst utsikten herfra være betydelig finere enn fra Kebnekaise, så vi ville ikke gå glipp av den. Vi var litt usikre på hvor vi ville gå ned igjen i og med at planen var å komme seg ned til skaret mot Kebnepakte. Ifølge hyttevakten på Tarfalastugan skulle det være greiest å følge sydvästkammen ned igjen, derfor prøvde vi dette. Først stakk vi bortom punkt 2015 som visstnok skulle ha primærfaktor 10m, dette er nå avkreftet ved hjelp av gps som målte den til 6 meter. Dermed er det nå kun 12 topper i Sverige over 2000 moh med pf > 10 m. Første del ned mot sørvestkammen var bratt så for å omgå dette partiet må man trekke ned i vestflanken like nord for pkt 2015 og deretter traversere bort igjen til kammen. Meget løst og ekkelt her, så vær forsiktig med å løse ut stein mot hverandre! Sørvestkammen var stort sett grei å følge med enkelte klyvepunkter, men det var to-tre partier som var markant brattere enn resten. Såpass bratt og løst at her valgte vi å rappellere.

© Sondre Kvambekk

Opp mot pkt 2015 på Kaskasapakte som kun hadde pf 6m.

© Sondre Kvambekk

Ned mot sydvästkammen på Kaskasapakte.

Å rappellere langs ned en rygg er ikke like fint som å rappellere ned en vegg, det merket spesielt Øyvind Br som ikke har gjort dette her så mye. Siden vi kun hadde med et 30 meterstau som ga oss 15 meter med rappell måtte vi ta tre rappeller ned det ene partiet som heldigvis er avbrutt av to hyller. For å spare vekt brukte vi kun en skrukarabiner og HMS-knute til å rappellere med. Dette gikk veldig greit med unntak av at denne knuten skaper mye tvinn på tauet. Ned andre rappell måtte vi klyve oss ned et sva for å komme ned til hylla. Her klarte Øyvind Br å skli. Alle kvakk til, men ifølge ham selv var ikke dette noe fatalt glipptak siden han visste at det var en trygg hylle like nedenfor. Han slapp unna med et par små skrubbsår. Det tok ikke veldig lang tid før vi kom til nok et punkt der det krevdes rappellering. Her kan man nok omgå partiet i nordflanken så vi etterpå, men vi begynte å få inn rappellrutinen på en vel så effektiv måte nå. Det holdt heldigvis med en 15-meters rappell.

© Sondre Kvambekk

Øyvind M ned siste rappell på sydvästkammen.

Litt lenger nede fant vi en renne sør for kammen som førte ned til skaret uten noen stup undervegs. Etter en liten rast ruslet vi ned denne løse ura og var fornøyd med å ha kommet ned fra Kaskasapakte. En relativt kort, men kraftig regnbyge skylte inn over oss idet vi startet på den neste stigningen opp mot Kebnepakte. Dette gjorde steinene glatte, men da sola dukket opp like etterpå tok det ikke lang tid før det ble tørt igjen. Vi fylte på vann under en snøfonn som skulle holde over hele Kebnekaisemassivet. Opp mot Kebnepakte fulgte vi en nordvesthellende ryggformasjon som heldigvis ikke var så løs som vi fryktet. Med et jevnt tempo tok det ikke lang tid før vi var oppe på hovedryggen og vi hadde nå lagt drøyt 500 høydemeter bak oss i en jafs. Unnet oss en liten pause før vi kløv oss videre langsmed ryggen opp til selve toppen på Kebnepakte. Vi var veldig spent på to ting, den ene var hvordan den omtalte klatringen opp fra Halspasset mot Kebnekaise Nordtopp ville være, og den andre var hvor lett det ville bli å forsere fonna nord for denne toppen siden det så ut som denne var dekket med blåis. Tiden skulle få vise.

© Sondre Kvambekk

Endelig oppe på Kebnepakteryggen. De verste høydemeterne er nå tilbakelagt. Kaskasapakte ses bak.

© Sondre Kvambekk

Mot Kebnekaise fra Kebnepakte.

Trasket greit ned til Halspasset med en god del næring innabords. På avstand så det faktisk ikke så ille ut. Vi leste ifølge en fører at dette var en passasje med lettere klatring der man definitivt måtte bruke tau og sikringsutstyr. Første parti opp fra snøfonna i passet var det vanskeligste, men dette var verken langt eller veldig utsatt og luftig. Videre fulgte vi hyllesystemer litt ut mot høyre og herfra og opp var det nærmest en sti med enkelte små klyveopptak som bare var barnematen i forhold til hva vi var borti på Kaskasapakte. En god følelse å vite at dette gikk greit!

© Sondre Kvambekk

Halspasset med "klatringa" opp mot nordtoppen.

Det så også ut til at fonna opp til nordtoppen var grei å forsere, til og med blåisen var såpass slushy at den ga friksjon til fjellskoene. Dessverre hadde det nå pakket seg tunge skyer rundt toppen av Kebnekaise, og da vi stod på nordtoppen kom også regnet igjen. Fikk et stilig skue mot snøkammen opp mot sydtoppen før tåka gjemte den for godt. Satt på nordtoppen en halvtime for å vente på bedre vær, men verken regnet eller tåka ville dra sin vei. Til slutt måtte vi bare fortsette. Var overraskende glatt langs snøryggen bort mot sydtoppen. Selv om vi snakker kun 4. juli har det smeltet mye snø i forhold til hva det bruker å være på dette tidspunktet her. Så vrakrester fra flyhavariet under øvelse Cold Response i mars 2012. Overraskende at dette fortsatt ikke er fjernet, det luktet til og med drivstoff her fortsatt. Det viste seg senere at ryddearbeidet ikke starter før 1. august, så inntil videre ligger det fortsatt vrakrester mellom syd- og nordtoppen samt på Rabots Glaciär.

© Sondre Kvambekk

Rusling langs snøfonna opp til Nordtoppen på Kebnekaise.

© Sondre Kvambekk

God stemning på Nordtoppen!;)

Det ble en stusselig seanse på toppen av Sveriges tak med tåke, regn og null sikt. Siden toppfonna her stadig er under smelting er det ikke lenge før nordtoppen som er fast fjell blir Sveriges fremtidige nasjonstopp. Begynte sporenstreks på nedstigninga siden vi skjønte at det ville ta lang tid før godværet kom tilbake. Rusla ned til Gamla stugan hvor vi søkte ly for en liten matpause. Her hadde allerede en gjeng med ungdommer tatt seg til rette og røkt tobakk så det oste i hele rommet. Likevel var dette bedre enn å stå ute i regnet og spise.

© Sondre Kvambekk

Tidenes toppbilde på Kebnekaise Sydtoppen.

© Sondre Kvambekk

Ned mot Gamla stugan sør for toppen. Her kan man velge om man vil gå den lette Västra Leden eller den litt mer utfordrende Östra Leden. For å bagge nok en topp tok vi västra i dag.

Etter hvert fortsatte vi nedover til et skar før vi måtte opp igjen et par hundre høydemeter til toppen av Vierranvárri . Det så ut til å være bedring i været. Sola skinte på noen fjell lenger vest, og i vest nærmet den blå himmelen seg betraktelig. Nå var det bare drøyt 1000 høydemeter ned igjen til Kebnekaise Fjellstation, noe knærne ikke var så veldig glad for. Derimot takket de ja til hundre høydemeter med snøfonnaking ned fra skaret mot Tuolpagorni. Etter hvert måtte vi krysse over på nordsida av Kittelbäcken som renner nedover her. Vi ble advart mot å gå for langt ned siden snøsmeltinga var for alvor igang. Resten av turen dreide seg kun om amøbegange de resterende kilometerne ut til fjellstasjonen. Nådde hytta etter 14 timer på tur, en drøy dag med andre ord.

© Sondre Kvambekk

Snart framme ved fjällstationen.

Vi rakk akkurat middagen, men måtte le da vi betalte hele 265,- for en bitte liten rett med elgstek og noen poteter uten mulighet for gratis påfyll. Dette er ikke nok til en hel rev! Selv om middagen var god var det altfor lite, så vi gledet oss allerede til frokost. Ellers er fasilitetene fine og moderne her på stasjonen med flott dusj og toalett. Dog ltt irriterende at det ikke var varmt på tørkerommet. Deilig å legge seg nydusja i en myk seng etter en slik minneverdig dag!

Utmarsj til Nikkaluokta – 5. juli

Ble relativt tidlig start fra Kebnekaise Fjellstation kl. 08.00 etter en god frokost. Ikke så veldig mye å si om dagens etappe. Tempoet var bra og vi ankom Nikkaluokta etter snaut 3,5 timer på 19 km. Været perfekt for en slik utmarsj, delvis skyet og litt sol innimellom. Kun myggen som var irriterende. Det som stod i hodene på oss nå var en saftig burger på Altagrillen i Kiruna! Tradisjon etter at jeg og Øyvind Br spiste her etter fjorårets Sarektur. Deretter bar det tilbake til Narvik med mange minner på både godt og vondt i bagasjen, heldigvis blir ofte vonde minner omvandlet til gode med tiden til hjelp.

© Sondre Kvambekk

Tilbake ved Nikkaluokta, sirkelen og eventyret er herved sluttet.

Takk for en legendarisk tur Daniel og Øyvind*2 ! :)

Kart