Liskammtraversen – living on the edge (26.07.2013)  

© Sondre Kvambekk

Living on the edge! Like før vesttoppen på Liskamm med hovedtoppen i bakgrunnen.

Etter en vellykket akklimatiseringstur til Gran Paradiso gikk turen videre mot sveitsergrensa, nærmere bestemt Stafal som ligger øverst i Valle del Lys. Målet var en akklimatiseringsdag til Piramide Vincent med overnatting på Rifugi Gnifetti, deretter opp til Signalkuppe (4554) med overnatting på Rifugi Margherita før selve kremturen med travers over Liskammryggen og videre ned til Bettaforca hvor det går taubane ned til bilen i Stafal.

Innmarsj til Rifugi Gnifetti og akklimatiseringstur til Piramide Vincent

Våknet til klart og kjølig vær i bilen på parkeringsplassen i Stafal. Høyt over dalen ruvet Liskamm med den mektige Lysgletscher glefsende nedover med alle sine sprekker og istårn. Dette bare måtte bli bra! Siden vi skulle overnatte på hytter denne gangen kunne vi spare litt vekt som ekstra mat, sovepose etc. Tok kabelbanen fra Stafal via Gabiet og Salati opp til Punta Indren på 3284 moh noe som kostet 31 euro pr person, en god del billigere enn de sveitsiske heisene som i feks Zermatt. Lettjente høydemetre i alle fall! Vel oppe på Punta Indren var det bare å starte i meget rolig tempo oppover mot Gnifetti hytta. Vi valgte å gå den slakeste veien oppover ved å traversere over den første breen og videre inn på en rygg som førte oss opp til hytta Citta di Mantova. Herfra over nok en bre opp til Gnifetti som vi nådde etter 1t 30min fra Punta Indren. Denne hytta er visstnok en av de største hyttene i de vestlige Alpene med sengeplass til rundt 280 personer. Vi hadde bestilt plass på forhånd og selv da var det såvidt vi fikk booket. Sitter igjen med et godt inntrykk av denne hytta, hyggelig resepsjonist grei pris (70 euro for losji, middag og frokost), god mat og ikke minst at vi fikk et rom med kun én annen fremmed romkamerat.

© Sondre Kvambekk

Øyvind nyter den tynne lufta på vei mot Piramide Vincent fra Gnifetti.

© Sondre Kvambekk

På toppen av Piramide Vincent med Liskamm i bakgrunnen.

La fra oss de tingene vi ikke behøvde før vi ruslet videre med lett pakning opp mot toppen Piramide Vincent som er en enkel 4000-metring. Fra Gnifetti var det kun drøye 600 høydemeter på isbre opp til toppen. Ruslet i et rolig tempo og nøt den fine dagen. Spredte cumulusskyer, men her oppe i høyden var vi faktisk i stor grad over disse skyene. Vel oppe på toppen, 2 timer fra hytta, møtte vi på et sprekt eldre ektepar som hadde gått opp hit med randoski, spreke folk. Mannen i forholdet hadde visstnok tittelen «Snøleopard», altså er han en av få som har besteget alle fjell over 7000 moh i det gamle Sovjetunionen. Etter en liten stund var det på tide å komme oss ned igjen til Gnifetti. Første bakken ned fra Piramide Vincent var fin til å ake på, deretter lett småløping nedover. Etter en liten halvtime var vi nede igjen. Resten av dagen ble brukt til å slappe av i senga, spise middag og sove mer. Under middagen kom vi i prat med nok et eldre ektepar som var pensjonister. De hadde planer om å gå Liskammtraversen neste dag. Ble litt overrasket over å høre dette, visste ikke helt om dette sier mest om at traversen er oppskrytt, eller at dette er et svært rutinert ektepar. Kanskje en blanding? De opplyste også om at det skulle være ekstremt gode forhold over ryggen, i tillegg var det meldt tordenvær på søndag, men bedre vær lørdag. Dette fikk oss til å revurdere planene. I og med at vi følte oss spreke og greit akklimatiserte bestemte vi oss for å droppe hytteturen til Margherita og i stedet gjøre Liskammtraversen allerede i morgen (lørdag). Da var det bare å sette klokka på 04.25 siden frokosten startet 04.30.

Liskammtraversen, Castor og endeløse bakker ned mot bilen

Undertegnede sov dårlig denne natten. Hadde altfor mange tanker i hodet til å få sove. Plutselig var klokka 02.30 og allerede nå kunne jeg se hodelykter oppover breen. Dæven så tidlig folk står opp her! To timer senere var det vår tur til å komme oss opp. Frokosten var som forventet i overkant søt og kvalmende med tørr loff, syltetøy, nutella, honning, sydhavsnektar og corn flakes. Rask og dårlig energi for en fjellfant... Etter hvert var vi avgårde kl. 05.15. Grålysninga hadde begynt så hodelykter var nesten ikke vits. Vandret i et rolig tempo oppover mot Lisjoch ved foten av Liskammtraversen. Været var meget bra, ikke en eneste sky bortsett fra én som lå ertende rundt hovedtoppen på Liskamm. Den hadde å dra dit peppern gror umiddelbart! Da vi kom opp i Lisjoch dukket sola opp over Parrotspitze og varmet småkalde føtter. Tok en tidlig lunsj og kledde på oss klatresele, stegjern og isøkser. Tauet fikk bli i sekken til vi følte for å bruke det.

© Sondre Kvambekk

Alpin start oppover fra Gnifetti.

© Sondre Kvambekk

Liskamm hovedtoppen ligger og venter på oss!

Så var traversen igang. Øyvind var ivrig og fikk et forsprang som han holdt hele veien opp til hovedtoppen/østtoppen på Liskamm. Først en noe bratt bakke opp til der ryggen flater ut en liten kilometer. Flere ganske smale og luftige partier, men vi fikk meget god hjelp av at folk før oss hadde tråkket ut rene stien her. Deretter bratnet det til opp mot hovedtoppen. Måtte fokusere for å holde pulsen nede, hadde ikke lyst på overdreven hodepine, noe vi regnet med å få. Oppe på toppen tok vi en pause og koste oss med utsikten og det fantastiske været. Heldigvis hadde den ertende skyen forsvunnet innen vi kom hit. En herlig plass å være tidlig på morgenen!

© Sondre Kvambekk

Bortetter egga mot hovedtoppen på Liskamm.

© Sondre Kvambekk

Tilbakeblikk langs egga over Liskamm.

© Sondre Kvambekk

Panorama 1 fra Liskamm mot bla. Dom og Dufoursptitze.

© Sondre Kvambekk

Panorama 2 fra Liskamm mot bla. Piramide Vincent og Valle del Lys.

© Sondre Kvambekk

Øyvind chiller'n på toppen av Liskamm.

Videre gikk turen slakt nedover ryggen i retning vesttoppen på Liskamm. Nede i skaret mot vesttoppen smalnet det til igjen før det bar over en liten topp. Her var det litt bart fjell og vi måtte klyve oss ut i sørsida en plass. Neste vanskelige punkt som ble dagens crux var et klyveopptak rundt grad 3+. Opplevde dette som uproblematisk, i alle fall siden det lå en tauslynge man kunne holde i som ekstra sikkerhet. Videre kun en smal rygg bort til vesttoppen. Traversen var et faktum! En drøm jeg har hatt i to år er med det realisert.

© Sondre Kvambekk

Mot vesttoppen på Liskamm.

Med dagens forhold holdt nok ikke graden AD, var nok nærmere PD nå. Fra vesttoppen gikk vi bratt ned mot Felikjoch hvor vi tok nok en lunsjpause. Sola begynte å ta for alvor og vi merket at snøen begynte å bli mer og mer råtten. Siden vi følte oss relativt spreke med kun en svak grad av hodepine bestemte vi oss for å stikke bortom Castor også. La fra oss sekkene i Felikjoch og ruslet bort og tilbake ryggen. En fin topp dette også med god utsikt mot neste mål – Matterhorn!

© Sondre Kvambekk

Weisshorn tar seg meget godt ut fra Castor.

© Sondre Kvambekk

Øyvind på toppen av Castor.

Fra Felikjoch begynte vi nedstigninga mot dalen. Først ned til Refugi Quintino Sella. Turen langs breen ned dit var et helvete med pill råtten snø. Ikke moro, spesielt ikke for Øyvind som i tillegg hadde gått tom for vann. Han kjøpte seg derfor en flaske nede på hytta. Skyene begynte å kladde rundt toppene igjen, en god følelse når en nettopp har vært der i knallvær. Ned fra Sella fulgte vi en god sti langs 9-ruta til kabelbanestasjonen Bettaforca. En opplevelse å gå langs denne stien i seg selv. Spesielt i øvre deler hvor den følger en noe luftig rygg, dog med flust av tau og vaiere å holde seg i. De vet å legge til rette fjellet her nede, men glad det ikke er sånn i Norge. I nedre deler fikk vi god hjelp av å surfe på snøflekker. Fastere snø her nede heldigvis. Endelig var vi kommet ned til Bettaforca. Selvfølgelig ankom vi midt i siestaen så vi måtte vente en liten stund til de åpnet kabelbanen kl. 14.00. Greit å spare knærne for ytterligere 900 høydemeter ned til Stafal, i alle fall når det kostet kun 11 euro per person. Turen i dag ble på 8t 15min.

© Sondre Kvambekk

Rusling ned mot Quintino Sella hytta i råtten snø.

© Sondre Kvambekk

Stilig og tilrettelagt sti langs denne ryggen nedenfor Quintino Sella hytta.

Vel nede i dalen var begge trøtte og slitne. Kjørte rett ned til en park med benker og bord der vi kokte oss middag, hengte klær til tørk på et gjerde og deretter var det bare å få seg litt søvn. Var altfor varmt inne i bilen for min smak, så jeg ga blaffen i alt som heter normalitet og hentet et liggeunderlag, dyne og pute og sovnet i skyggen under et tre med flere barnefamilier som tilskuere...

© Øyvind Mathiassen

Livet som uteligger er i blant helt alright ;)

Tusen takk for turen Øyvind!:)

Flere bilder

Kart