Bjørneggen og Smørstabbtinder (22.04.2010)
| Start point | Geitsætre (1,000m) |
|---|---|
| Endpoint | Leirdalen (1,330m) |
| Characteristic | Alpine climbing |
| Duration | 14h 00min |
| Distance | 20.0km |
| Vertical meters | 2,000m |
| Map |
|
| Ascents | Hurrbreatinden (2,060m) | 22.04.2010 |
|---|---|---|
| Skeie (2,118m) | 22.04.2010 | |
| Vestre Skeie (2,113m) | 22.04.2010 | |
| Veslbreatinden (2,092m) | 22.04.2010 | |
| Veslebjørn (2,150m) | 22.04.2010 | |
| Veslebjørn Nord (2,110m) | 22.04.2010 | |
| Veslebjørn Vest (2,090m) | 22.04.2010 | |
| Veslfjelltinden (2,157m) | 22.04.2010 |
"Det ordner seg!" - Bjørneggen/Smørstabbtinder
Medietentamen er unnagjort, yr.no melder SOL i Jotunheimen i morgen! Yes, da blir det tur til Smørstabbtindan med Øyvind (Mayhassen) neste dag. Men før jeg skal til å skru om bilnøkkelen ringer jeg Øyvind for å fortelle at jeg henter ham på Gjøvik om drøye to timer. Når han tar telefonen sier han plutselig at han ikke vil på tur dersom det ikke blir noen spenstige innslag undervegs!! Hva? Det sier du først nå!? Uten å tenke meg helt om detter ordet ut av munnen min: Bjørneggen da? Etter å ha fundert på det en liten stund blir han med på den planen, så vi gasser på oppover den nikjipe Gudbrandsdalen og overnatter i telt/bil ved Geitsætre i Leirdalen. Om natten får jeg nesten ikke sove på grunn av diverse mareritt med tilknytning til Bjørneggen, og feil som kan skje undervegs.
Våkner til en iskald bil kl 07.00. Brr… -10grader ute samt en sur vind. Klarvær er det heldigvis, bortsett fra noen faretruende skyer som driver innover fra vest. Jeg skrur på bilen som hoster ut en mengde eksos, nesten verre enn Eyjafjallajökull sitt utbrudd for en uke siden. Det jeg ikke tenkte på var at Øyvind sov i teltet sitt rett foran eksospotta, en frisk morgen for ham! Fikk i meg noen skiver mens vi lyttet til motiverende Manowar-musikk. Så lempet jeg sekken på ryggen og la i vei oppover Hurrbrean mot Veslfjelltinden (2157). Late-Øyvind orket ikke å gå så langt så han dro først opp til Leirvassbu, spiste frokost og labbet i vei opp til Bjørnungen der jeg møtte ham senere på dagen.
Det har kommet rimelig mye snø forrige helg, og det var ganske tungt å ta seg fremover på dette føret, mye pudder! På Hurrbrean hadde det gått et monsterskred fra armen opp mot skaret sør for Loftet. Jeg så godt hvor det hadde løsnet, og skredet hadde forplantet seg langt ned på Hurrbrean. Bra jeg ikke gikk på ski her når dette braket løs! Fortsatte opp til sadelen sør for Veslfjelltinden. Holdt meg på høyre side av breen for å unngå å stifte for godt kjennskap til de grove sprekkene som dominerte venstre side. Ved sadelen kom tåka sigende fra vest, og plutselig var sikten redusert betraktelig. Likevel satte jeg fra meg sekken og stakk oppom Veslfjelltinden. Her kom jeg over tåka, og utsikten var fenomal! Vestover lå tåkehavet over hele Sogn, kun Hurrungane og noen andre topper stakk opp av skyene. Resten av Jotunheimens tinder lå der de alltid ligger, og slikket sol fra klar himmel. Sendte sms til Øyvind og sa at jeg stod på toppen kl. 10.50. Overraskende nok hadde han nesten samtidig nådd Bjørnungen! Jeg ble litt stresset og småskyndte meg videre over Hurrbreatinden og Veslbreatinden for å la ham slippe å vente lenge.
Det var stilig å gå over Storbrean. Her føler man seg skikkelig liten når man skuer rett opp på St. Smørstabbtindens og Knivens østvegger! Breen tok lang tid å forsere grunnet all puddersnøen, men jeg kom meg til slutt opp i skaret mellom Kniven og Sauen (holdt litt til venstre før skaret pga en tverrsprekk). Nå var det bare å tråkke seg ned til Leirbrean og stryke bort til Bjørnskardet. Fra breen skimtet jeg Øyvind som en liten prikk på toppen av Bjørnungen. Han ventet utålmodig på at jeg skulle komme meg opp for å starte med klatringa (Bjørneggen), så her var det ingen ferie å få. Når jeg kom opp på Bjørnungen så jeg Bjørneggen, på ordnentlig! Fy flate, dette er enda råere enn de bildene jeg har sett av den på diverse DNT-kalendere gjennom tidene. I tillegg var jo eggen innsprøytet med en halv meter med snø. Snøen var en faktor som ville gi oss nok av utfordringer denne dagen…
Brukte ganske lang tid på å sortere klatreutstyret og få på meg de rette tingene. Øyvind stod og småskalv og var utålmodig med å komme i gang med ”moroa”. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg med skjelven stemme spurte; ”er du sikker på dette da Øyvind”? Men da svarte han bare ”JA! Dette ordner seg vetu”. Jeg hadde med noen stive terrengjoggesko som jeg skulle bruke til klatringen. Stegjernene sitter rett og slett ikke på Alfa Skarvet skisko. Men i dag var det faktisk altfor kaldt til å bruke joggeskoa, så begge måtte ty til skisko som vi raskt fant ut at ikke var laget for klatring… Tok først en rappell ned fra Bjørnungen til sadelen mot Veslebjørn. Jeg hadde nesten glemt hvordan jeg lagde en båndknute til slyngen, men tror jeg fikk det til, hehehe, den holdt i alle fall. På sadelen, som for øvrig er det smaleste punktet etablerte vi en standplass rundt en stor blokk, og Øyvind la i vei med friskt mot og optimisme som alltid.
Første utfordring var en kort hammer som man sommerstid lettere omgår på høyre side. Dette opptaket minner smått om opptaket på Sagieggen. På venstre side stuper eggen ned i Bjørnbrean, og på høyre side er det enda lenger ned til Leirbrean hvor for øvrig Øyvind mistet kompaktkameraet sitt mens han ventet på meg, surt! Etter første hammer stod den mest tekniske hammeren for tur, et kort opptak gradert til 5(-). Det tok uendelig lang tid å finne sikringspunkter undervegs, Øyvind gravde ned i snøen på måfå og hadde heldigvis flaks med å finne sprekker mange ganger. 5(-) hammeren ble en utfordring siden stegjernene ikke funket på myke Alfa Skarvet skisko, dermed måtte Øyvind søke etter noe å feste isøksa til for å komme seg opp. Etter mye tid og slit kom han seg faktisk opp, YES!, da var vel cruxet unnagjort. Øyvind hadde gått denne eggen sommerstid for noen år siden, men husket ingen vanskeligheter undervegs. Han gravde som en bikkje ned i den dype snøen, og fant faktisk tre gode sprekker til å lage standplass med. Jeg nølte allerede ved den første hammeren, men fikk dyttet meg opp. 5(-) opptaket var verre, men med litt tauhjelp kom jeg meg opp her også. Øyvind ”GaleMathiassen” er klin kokos som går her på led uten stegjern, enough said!
Vi forsøkte å være effektive, og ryddet unna standplassen i en fei. Deretter kunne vi fortsette greit bortetter eggen usikret et lite stykke før det bratnet til mot Veslebjørn igjen. Satte en standplass, og Øyvind fikk selvsagt æren av å lede denne taulengden også… Innimellom kom det noen tåkeskyer drivende forbi med sur vind, men stort sett hadde vi perfekte værforhold med sol og vindstille. Temperaturen var fortsatt lav, og det var viktig å ikke fryse av seg fingre og tær. Etter råd fra en klatrefører brukte jeg to pulsvarmere jeg hadde strikket selv, det var gull verd for å holde varmen i hendene. Men jeg begynte å bli bekymret for hva som ventet oss i denne siste taulengden. Passasjen så skremmende bratt ut, og her i nordsiden var det full vinter. Ville vi klare å komme opp her, og om Øyvind kommer seg opp, hva med meg? Riktignok var det rappellmuligheter ned i Bjørnbrean, så på eggen skulle jeg nok slippe å bli sittende altfor lenge. Sola stod fortsatt høyt på himmelen, men nærmet seg nordvest for hvert sekund som tikket.
Jada, denne taulengden BLE en utfordring, faktisk den største utfordringen begge to har vært borti når det gjelder fjellklatring, forholdene tatt i betraktning. Etter en noe smal eggpassasje stod et ca. 5-10 meter høyt sva som måtte forseres. Øyvind gravde og gravde etter å finne sikringsmuligheter samt fot- og øksefester. Men her var det faktisk ikke lett å finne noe som helst. Hadde vi hatt med noen større kammiser og kiler ville vi kunnet sikre i et bredt riss, men av sikringsmidler var det kun små størrelser. Til slutt gikk Øyvind helt ut til høyre på svaet og dro seg opp noen meter, her ble han stående i over en time! Lete etter fester, lete etter fester, hvor kan man sikre?? Kald på henda ble han, og kreftene tæret på å stå på det utsatte svaet. Men selv om fingrene hans var stivfrosne og alt metall han berørte klebet seg til hansken så lo han i stedet en gal manns latter. Hahhaa, er dette alt du har å by på! (til fjellet)?? Men det ordner seg dette, Sondre, hehehe! Jeg var nok mer nervøs enn ham. Jeg hadde nok gitt opp for lengst. Han ble nødt til å sette et par forankringer i fjellet med slynge, og bruke disse til å stå på. Dersom en av disse ga etter ville han mest sannsynlig dette noen meter ned og slå seg kraftig, og selvsagt hadde han glemt hjelm!!! Etter å ha bedt en god del bønner inni meg utbrøt Øyvind noe slikt; ”ja, da er det vel bare do or die”. Og dermed satte han en rimelig usikker tricam i sprekken, hogg seg febrilsk oppover på svaet og stolte fullt på at dette ville holde. Heldigvis gikk det denne gangen også…
Resten av eggen gikk greiere. Første måtte man omgå enda en hammer på venstre side, men her var det lite å sikre i. Dessuten, nesten før Øyvind var på trygg grunn, var det 60 meter lange tauet tomt. Heldigvis stoppet ikke det ham, og den siste renna som var full av snø gikk han usikret. Nå skjedde det som ikke skal skje. Den eneste standplassen han kunne sette lå et stykke på ryggen mot Veslebjørn, og dermed var han ute av synet. Det verste var at det var totalt umulig å kommunisere med hverandre! Jeg trasket etter hvert mot svaet, og forsøkte å manne meg opp. Jeg måtte bare håpe at han hadde sikret meg, og det virket slik da jeg kjente på tauet. Svaet var helt umulig å klatre med all den isen og snøen, selv på topptau! Dette er visstnok kun grad 3-4 sommerstid! Jeg ble nødt til å stole fullt på at Øyvinds standplass holdt, og dermed dro jeg meg oppover på klemknuter. Det krevde en del slit og blod, men det gikk til slutt. Det siste stykket klarte tauet å henge seg borti en nabb i det jeg skulle runde siste hammer. Jeg gaulet alt jeg maktet; ”tau ut!”. Strammet han inn nå, så ville jeg bli dratt ned. Heldigvis slakket han tauet, og jeg kom meg opp til standplassen. Begge var overlykkelige av å se hverandre i god behold, og av å ha kommet opp på denne råe eggen under vinterlige forhold. Tror vi brukte godt over fem timer på det.
Vi fikk en fantastisk solnedgang på Veslebjørn, men jeg var fortsatt sulten. Mitt siste mål for turen var å komme meg bort på Skeie. Øyvind hadde brukt opp adrenalinet, og var ikke like keen. Først skulle vi smelte snø med gassapparatet til Øyvind. Jeg hadde nemlig kun tatt med 1,5 liter vann og merket at jeg var noe dehydrert. Men kokeren virket jo omtrent ikke, resultatet ble omtrent 2 dl vann som vi måtte greie oss på resten av turen! Jeg hev i meg en brødskive og litt rosiner og motiverte meg kraftig for å klare Skeie.
Vi passerte først en timetring nordvest for Veslebjørn, deretter ble vi stoppet av en kort hammer ned mot sadelen til Skeie, denne omgikk vi i nordøstflanken. Vi vurderte å følge normalruta via nordflanken på Skeie, men denne så ikke gunstig ut med denne puddersnøen. Dermed var det bare å forsøke seg på eggen til topps. Den var artig tross snø og is flere steder. Til slutt kom 3-er hammeren Morten hadde snakket om. Jeg stod og studerte den og rekognoserte i noen minutter. Øyvind var helt umotivert og ville snu, men jeg ville så gjerne på Skeie. Dersom man faller i denne hammeren vil man nesten garantert rulle utfor sørstupet… Etter å ha gravd vekk en del is og snø gjorde jeg det, dyttet meg opp og kom meg opp på hammeren! Jeg satte en 240-slynge her til returen. Resten av eggen var uproblematisk til topps og nordtoppen. For en herlig utsikt, og for en fantastisk dag vi har hatt!
Øyvind hadde allerede begynt på returen før hammeren så jeg måtte henge i for å nå ham igjen. Hammeren gikk finfint ned igjen, spesielt med slyngen som jeg også fikk med meg hjem. Så bar det ned til sekkene på Leirbrean, nå kunne jeg puste lettet ut, nok luftige godsaker for i dag!
Fulgte fotsporene til Øyvind bort til Bjørnskardet der skiene stod. Rennet ned til bilen ved Sletthamn var noe av det verste begge har opplevd! Et skarelag som akkurat brister når en skal ploge/svinge er rett og slett pyton. Men vi kom oss helskinnet ned til bilen, og jeg la meg flat i snøen når jeg endelig var fremme! Natten ble på hyggelige Leirvassbu, og begge (spesielt jeg) sov som neddopete steiner uten å tenke på noen tur neste dag.
Takk til Øyvind for hyggelig turfølge, tauleder og optimist!
User comments