Forsøk på Mugnetinden (15.03.2009)

Start point	Hensrauddalen (760m)
Characteristic	Backcountry skiing
Duration	3h 00min
Distance	11.5km
Vertical meters	1,125m
Map

Ascents	Mugnetinden (1,737m)	15.03.2009

Mugnetinden (1737) sett fra hytta på Beitostølen. Fint vær, dette ser lovende ut.

Tåke til sol

Søndagsmorgenen startet med tåke på Beitostølen. Æsj, det er jo ingen vits å begi seg ut på tur til Mugnetinden i slikt vær. Jeg sov et par timer til i stedet, og været ble fortsatt ikke bedre. Nå orket jeg uansett ikke å dra meg i senga lenger. Men etter en bedre frokost skimtet jeg sol i alpinbakken. Var det fortsatt håp? Ja, været ble bare bedre og bedre og det endte med at jeg, pappa, onkel og bikkja kjørte til Hensrauddalen vinterparkering for å prøve oss på Mugnetinden (1737). Mugnetinden hadde jeg lest om at hadde en fabelaktig utsikt, og det var en fyr som sa at sørryggen så ut som et puppestell fra Beitostølen. En ting er å elske fjellet, men det får nå være grenser. (-: Etter å ha betalt noen kroner i bompenger fulgte vi en hjelpsom scootertrasé opp til Fleinsendindammen. Lengre oppi lia så vi et turfølge som satt og rastet. De tar vi igjen lett tenkte vi mens fellene ble lagt på skia.

Scooterløypa opp mot Fleinsendin.

Her snudde vi, til høyre er ryggen mot Mugnetinden og i bakgrunnen ses Skræmetindane.

Så kom ”stormen”

Vi tittet opp på toppene, det så ut som at det blåste! Nei, det er nok bare tåke sa vi for oss selv, men innerst inne visste jeg at det var snøfokk. Skikkelig kuling var det. Jo høyere vi kom jo sterkere var vinden. Det var nesten ikke en sky, og ikke særlig kaldt, men vinden var sterk. Turlaget ble tatt igjen som var en gjeng randonneekjørere på jakt etter puddersnøen som ei fantes her. Da vi kom til 1460-vannet var vinden så sterk at vi ikke kunne se særlig mye uten briller, og vi måtte holde balansen bedre. Jeg er som alltid optimist, men innså at det ikke er morsomt å stå på Mugnetinden i over stiv kuling og snøfokk. Valget var å snu uten skam! Returen ble nokså komisk med mye fall og velting. Snøen var elendig å renne på siden det varierte mellom skaresnø og gjennomslagssnø, i tillegg kom det enkelte vindkast som dyttet meg over ende. Etter mye knall og fall var jeg nede ved Fleinsendin og søkte ly i en åpen utedo. Jeg ventet i nesten 20 minutter på pappa og onkel. Sistnevnte brukte spesielt lang tid siden han kjørte med markaski uten stålkanter. Jeg utnyttet anledningen til å skifte klær i sterk vind som kan være nyttig erfaring til senere.

Bare for å gi et motiv av hvordan det blåste denne dagen. Mugnetindmassivet sett fra veien mellom Beito og Lykkja.

Når mitt turfølge kom rapporterte de om at randonneegjengen hadde gravd seg ned i snøen for natten, og de virket nokså urutinerte en del av dem. Det irriterte meg at de to andre rant fra meg ned til bilen, så nå har jeg glidet skiene mine nøye til neste tur.

Takk for en fin week-end i Jotunheimens forgård!