Matterhorn – enhver klatrers drøm (02.08.2013)  

Forord

© Sondre Kvambekk

Mektige Matterhorn sett fra den klassiske Zermatt-vinkelen.

Helt siden første gang jeg besøkte Alpene sommeren 2005 har jeg hatt øynene åpne for et av verdens mest kjente og fremtredende fjell – Matterhorn. Toppen som pryder forsida på Toblerone-sjokoladene har lokket mang en klatrer til personlig suksess, men også til døden. Fjellet har krevd mange liv på grunn av stor trafikk, løs stein og sitt vedvarende eksponerte terreng. Selv om fjellet ikke er spesielt teknisk krevende er det avgjørende å ha en viss erfaring og kunnskap om man skal ferdes opp hit uten guide. Etter flere mislykkede muligheter tidligere var endelig dagen kommet for et ordentlig forsøk for meg og Øyvind.

Hektisk start og innmarsj til Hörnlihütte

Det kriblet i magen idet vi satte kursen fra Chamonix mot Zermatt. Vi trodde at vi hadde god tid til å rekke heisen fra Zermatt til Schwarzsee hvor vi skulle begynne innmarsjen opp til utgangspunktet Hörnlihütte. Det viste seg at vi ikke hadde så god tid likevel. Etter altfor mye somling satt vi omsider på toget fra Täsch til Zermatt og hadde kun tjue minutter til siste heisen skulle gå. Amatører! Jeg trodde vi hadde lært at man alltid skal beregne god tid til slike ting. Vi fikk bare gjøre det beste ut av det hele. Da toget stoppet i Zermatt ble det springmarsj gjennom folkemassene, opp hovedgata og i retning av det vi håpet ville føre oss til Klein Matterhorn ekspressen. Dæven så langt det var da? Husket ikke at vi måtte krysse hele byen for å komme fram til kabelbanen. Sikkert fordi folk skal bli fristet til å titte innom alle butikkene som finnes her. Det var i alle fall uaktuelt nå...! Av og til har man bare flaks. Vi fikk kjøpt billetter opp til Schwarzsee ett (1!) minutt før de stengte kl. 16.30...

Hostet og harket da vi omsider fikk gått ombord i heisen. Øyvind var redd han var blitt sjuk, ikke på grunn av utmattelseshosten, det var noe rusk i brystet han var mer bekymret for. Jeg trøstet med at han av erfaring bruker å bli frisk så fort han kommer opp i tynnere luft. Jeg fikk heldigvis rett! På stasjonen Schwarzsee som ligger rundt 2600 moh spiste vi middag i form av en nylig innkjøpt grillkylling. Vi hadde rett og slett ikke tid til å koke opp tilbehør nede i dalen på grunn av tidsklemma med heisen. Øyvind kom også på at han sannsynligvis hadde glemt solbrillene i bilen. Han har jo «klart» seg uten solbriller under en vårskitur over Folgefonna, men det svei i øynene flere dager etterpå, og han mistenker at dette har ødelagt noe av nattsynet. Han vurderte å tilby noen japanske turister 50-100 euro for solbriller, men han slo det heller fra seg. Godt var det, for etterpå fant han solbrillene i topplokket på sekken!

© Øyvind Mathiassen

Monte Rosa massivet fanger dagens siste lys.

Matterhorn ser bare rå og magnifikk ut fra Zermatt-vinkelen. Den er flott fra de aller fleste kanter, men den ser penest ut herfra synes jeg. Man kan jo spørre seg hvordan man skal klare å komme opp der, tiden vil vel vise. Idet vi begynte på innmarsjen opp mot Hörnlihütte traff vi kjentfolk allerede i første kneik. Signar og Martine hadde nettopp kommet ned fra en vellykket bestigning og var i fyr og flamme. Ble advart mot mye folk og gærne lokale guider som visstnok blant annet hadde koblet dem ut av mellomforankringer til fordel for å sikre sine egne gjester. Det var et sirkus, og Martine var glad for å fortsatt være i live. Etter en trivelig prat og mange gode tips sa vi på gjensyn før vi fortsatte videre oppover bakkene.

© Sondre Kvambekk

Øyvind skuer opp mot mektige Matterhorn fra Hörnlihütte.

Fin sti hele veien opp til hytta. Det er rundt 3 km og snaut 800 høydemeter. Husker ikke eksakt, men tror vi brukte snaut to timer på dette. Var litt sur i beina, og håpet at jeg ville være sprekere i morgen. Da vil vi heldigvis ha lettere sekk på grunn av at vi nettopp hadde bært med oss bivuakkutstyr opp hit. Det var nok smart, for Hörnlihütte er en travel hytte med stive priser. Heldigvis er det lagt til rette for camping hundre meter bak hytta. Vi fant oss en hylle hver og la oss godt til rette. Traff på et par andre amerikanere som hadde samme løsning. Ellers var det ikke mange telt å se. Tok meg en rekognoseringstur et lite stykke oppover ruta vi skulle gå neste dag – Matterhorn ad Hörnligrat. Den er viden kjent for å være vanskelig å orientere seg langs i mørket, derfor er det anbefalt å reknognosere litt på forhånd. Idet vi skulle legge oss for å sove ble vi vekket av et rabalder av fyrverkerier som ble skutt opp. I ettertid har jeg skjønt at dette ble gjort for å feire Sveits sin nasjonaldag. Gratulerer!

Toppstøtet

Våknet av meg selv like før vekkerklokka ringte kl. 04.30. Vi hadde bevisst stått opp «sent» for å unngå alt kaoset som utspiller seg mellom kl. 03.50 og 04.30, i tillegg er det jo lettere å finne ruta i dagslyset som begynner rundt kl. 05.15. Kastet et blikk oppover mot mektige Matterhorn som voktet snaut 1300 meter over oss. Det var et hav av hodelykter som snirklet seg oppover langs eggen. Vanskelig å vite hvor mange det kan ha vært... Alt mellom 20-70 personer er sannsynlig. Etter en rask frokost var vi klare for toppstøt. Det som overrasket oss var temperaturen. Etter fem minutter måtte begge kaste stillongsen og jakka. Stort sett gikk jeg kun i en soft-shell bukse og ull-t-skjorte (jeg hadde glemt ulltrøye og måtte tørke den svette t-skjorta i soveposen). Klatresele, hjelm og hansker var på hele veien opp. Tauet fikk bli i sekken til vi behøvet det, det endte også opp med å bli i sekken under hele turen.

© Sondre Kvambekk

Nærmer oss Solvay Hut og sola har nylig stått opp.

Forholdene i dag var meget gode. Stort sett tørt fjell helt opp til de siste 300 høydemeterne hvor vi benyttet stegjern og isøks. Turen fra Hörnlihütte startet med å gå langs en rygg et par hundre meter før du krysser en snøfonn og klatrer deg opp og til venstre langs noen faste tau. Deretter holder du i flanken på venstre side av ryggen rundt 300 meter til du kommer inn i en renne. Fram til hit er det greit med varder. Herfra bratner det til og det kan være vanskelig å finne enkleste rute opp her i mørket. «Stien(e)» slynger seg i alle fall oppover mot et toppspir et godt stykke før du enten holder ryggen noen meter eller går på venstre side. Herfra og opp til Solvay Hut på drøyt 4000 moh går stien stort sett i flanken på venstre side av ryggen. Klyvingen er vedvarende, men det er ikke særlig vanskelig. Vær obs på å ikke løse ut stein på den som går under og vær hele tiden oppmerksom på at du ikke havner off-route. Fjellet er såpass «fast» og slitt der ruta går at du vil forstå når du er off-route. Gå etter tråkk eller bolter som det finnes en del av.

© Sondre Kvambekk

Vedvarende eksponert klyving var standarden opp denne ruta.

Like før Solvay Hut kommer et lite klatreparti som er litt mer utfordrende (3+?). Her vil nok mange føle behov for tausikring. Vi hadde tatt igjen to taulag og vært temmelig effektive opp hit. Nådde hytta etter 1t 45min fra Hörnlihütte. Dersom det er fare for tordenvær på ettermiddagen er det anbefalt å snu ved Solvay dersom du har brukt mer enn 3 timer hit. Fart er essensielt på denne turen, og det er altfor mange som har undervurdert hvor lang tid man bruker. Returen tar enda lenger tid og er i grunn et kapittel for seg selv. Sola hadde nettopp stått opp og fargela hele fjellsida i rødt, vakkert! Tok en matbit ved hytta som forøvrig kun skal brukes i nød. Videre herfra går ruta mer eller mindre langsmed ryggen til den markante «skulderen» 200 høydemeter under toppen. Ikke noe spesielt å bemerke seg på dette partiet annet enn eksponert klyving.

© Sondre Kvambekk

I det bratteste partiet 150 høydemeter under toppen. Tilbakeblikk ned Hörnligrat.

Fra «skulderen» og opp til toppen kommer muligens det mest utfordrende partiet. Etter kort tid kommer et langt parti med faste tau som du følger langs en del bratte partier. Det var her vi møtte på flokken med guider som var på vei ned igjen. Vi ble bare nødt til å vente tålmodig på at de hadde passert oss, kun for vår egen sikkerhet. Såfremt du er forberedt og har akseptert trafikken som er på dette fjellet blir turen mye bedre for deg selv og andre. Vi brukte en slynge fra selen til å hekte oss innpå tauene som en ekstra sikkerhet. Dermed ble det nesten via ferrata et lite stykke. Fra der de faste tauene slutter går du ut i flanken i nordveggen. Herfra og opp er det et 45-50 grader bratt snøfelt til topps. Her er stegjern og isøks nødvendig. Det var her ulykken inntraff førstebestigerne på tur ned igjen der fire av sju falt i døden. Merket at jeg ikke hadde spist nok i dag og var temmelig matt i hele kroppen, høyden gjør heller ikke ting lettere. De siste meterne til toppen føltes som en evighet, men for en lykke det var å komme opp! Følte meg som en gud som stod på toppen av verden, utrolig nok var ingen andre her på dette tidspunktet. Brukte rundt 3,5 timer opp hit fra start. Øyvind hadde gått i forvegen og ventet på meg på den noe lavere italienske toppen 70-80 meter lenger borte langs toppeggen. Ruslet bort dit der vi tok en velfortjent pause.

© Øyvind Mathiassen

Endelig ble du vår Matterhorn!

© Sondre Kvambekk

Panorama nordover fra Matterhorn.

© Sondre Kvambekk

Panorama sørover fra Matterhorn.

Været var fortsatt perfekt bortsett fra litt sur vind på toppen. Vi ble ikke for lenge her oppe før vi startet på returen. Tok det meget forsiktig ned snøflanken før vi kom til de faste tauene. Øyvind begynte å gå tom for vann og økte farten for å redusere tida til vanninnkjøp på Hörnlihütte. Jeg tok det mer bedagelig nedover. Ryggen ned til hytta føltes endeløs, jeg kom liksom aldri nærmere. Selv om jeg følte meg sliten var det fortsatt viktig å ikke bli for passiv. Hvert eneste steg måtte være overveiende, litt slurv her kan være fatalt. Det er vel så mye slitsomt mentalt å være «på» over så lang tid. For å gjøre en lang historie kort kom jeg meg ned til hytta etter 6t 45min fra jeg forlot plassen tidligere i dag. Humøret toppet seg da Øyvind ventet på meg på platningen med nyinnkjøpt cola og vann. Konge!

© Øyvind Mathiassen

Been there - done that!:)

Fortærte kjapt verdens dyreste cola (56 NOK) som ga krefter til den resterende biten ned til Schwarzsee. Møtte på mange folk som var på rusletur opp til hytta. Alle slags rare folk for å si det slik... Bragden ble feiret med en hjemmelagd tunfiskgryte på en shabby rasteplass ved Randa. Nå kunne vi senke skuldrene og se mot nye fremtidige mål. Vi hadde nemlig bestemt at Transporter'n ikke kjører hjem til Norge før Matterhorn er i boks. Startsperra var herved brutt!

Tusen takk for en fantastisk tur, Øyvind!:)

Flere bilder

Kart

Start date	02.08.2013 04:59 (UTC+01:00 DST)
End date	02.08.2013 13:13 (UTC+01:00 DST)
Total Time	8h 14min
Moving Time	5h 23min
Stopped Time	2h 51min
Overall Average	1.1km/h
Moving Average	1.6km/h
Distance	8.8km
Vertical meters	1,314m