Veobreahesten nordøstveggen++ (28.05.2010)
| Start point | Spiterstulen (1,104m) |
|---|---|
| Characteristic | Alpine climbing |
| Map |
|
| Ascents | Store Memurutinden Vesttoppen (2,365m) | 29.05.2010 |
|---|---|---|
| Veobreahesten (2,185m) | 29.05.2010 | |
| Veobreahesten Pinakkelen (2,150m) | 29.05.2010 | |
| Veobreahesten Østtoppen (2,148m) | 29.05.2010 | |
| Veobrean 1964-toppen (1,964m) | 29.05.2010 | |
| Nørdre Hellstugubreahesten (2,139m) | 30.05.2010 | |
| Søre Hellstugubreahesten (2,111m) | 30.05.2010 | |
| Hellstugupiggen (2,095m) | 30.05.2010 | |
| Vest for Store Memurutinden Vesttoppen (2,290m) | 30.05.2010 | |
| Memurutinden V0 (2,255m) | 30.05.2010 | |
| Memurutinden V2 (2,238m) | 30.05.2010 | |
| Memurutinden Sørøst for V3 (2,203m) | 30.05.2010 | |
| Memurutinden V4 (2,230m) | 30.05.2010 | |
| Memurutinden V4.5 (2,080m) | 30.05.2010 | |
| Memurutinden V5 (2,140m) | 30.05.2010 | |
| Nord for Memurutinden V5 (2,090m) | 30.05.2010 | |
| Memurutinden V6 (2,049m) | 30.05.2010 |
Veobreahesten via nordøstveggen og årets teltplass på 2365moh ++
Skrevet av Øyvind Mathiassen
En leken helg i Jotunheimen
På lørdag våkner vi opp, temperaturen er ”kjølig”, stemningen er spent og vi har nok en gang trosset yr.no sine trasige varsler med hell!
Åstedet er Veobrean, høyden er røfli 2000moh og stemningen er fortsatt spent.
Jeg har et håp om at vi skal klatre opp Nordøst-veggen på Veobreahesten, noe jeg har delvis overtalt Sondre om at vi skal klare.
Jeg tygger forsiktig på brødskiva mens jeg lytter etter usikkerheter i tyggene til Sondre,
men jeg hører ikke noe, dette lover bra - Sørøst-ruta har enda ikke blitt nevnt – puh!
Været er lovende, Sondre er ved godt mot og vi setter kursen mot vindgryta under Nordøst’en,
da var vi på vei, snart i gang – vår første vegg i Jotunheimen!
Ruta opp
Vi startet nesten helt nede i gryta ved et tydelig dieder som er gradert til 5 i føreren, men det meste av lengden er nok mot 4’er-graden.
Taulengden er lang (50m) og det ble en del taudrag.
På toppen av denne taulengden kommer man til et horisontalt grått bånd med løs stein,
ikke helt lett å finne sikker standplass her og faren for steinsprang er særdeles stor!
Vi raste ut noen store blokker samt masse småstein, så noe bedre er det nok til nestemann..
Her oppe er det en hylle hvor man traverserer et kort stykke til venstre, stadig meget løst, hvor man setter en ny standplass.
Nå begynner man en meget fin taulengde som ligger på 5 og 4+ jevnt oppover i vertikal vegg.
Toppen kan være litt kronglete med sekk på da man skal inn og over en liten hule, eller nisje som det også heter på fagspråket.
Hittil hadde jeg ledet, men nå skulle Sondre endelig ta over føringen, neste lengde er gradert til 3.
Dette er et sva på et fjell som er så fullt av friksjon at Sondre liksågodt gikk opp hele greia uten å sette en eneste sikring!
Siden det ikke var så utsatt og at friksjonen var så god ble vi enige om at føreren hadde gradert den litt for høyt, 2+ er nok mer riktig.
Uansett så var det neste taulengde som vi begge hele tiden hadde våre tanker om, det er her cruxet og taulengden på 5+ kommer.
Det var moro opp her! Varmt fjell, fast fjell og utsatt så det holder – vi begge gliste og konstaterte suksessen med en high-five.
Videre opp kom nok en kjempefin lengde på 4+, jeg bestemte meg for å dele opp lengden i forhold til føreren slik at Sondre kunne ta avslutningen på hele herligheten. Neste 20-30m så flotte ut og graden lå rundt 4. Sondre kom seg opp til standplass og tok utfordringen!
Han ledet videre oppover, men så kom han til et parti med ganske solid fjell, ikke noe å sette sikringer i!
Etter noe betenkning og konstatering at det ikke var så mye å slå seg på ved et fall (les: luft) klatret han bare på.
Ikke lenge etter fikk jeg beskjed nedentil at eggen var nådd – dæven, vi hadde faktisk klart det!
Sondre innrømte på Østtoppen at han ”aldri i verden hadde trodd vi skulle klare det til morran i dag”. Nå sto vi på toppen!
Resten av Hesten
Videre til hovedtoppen ble en sjarmøretappe og Sondre fortsatte ganske kjapt mot Vesttoppen, undertegnede somlet litt for foto-mulighetene.
Sondre kom seg lekende lett bort på Vesttoppen, rimelig avklimatisert for høydeskrekk antar jeg.
Ned på breen igjen var litt klønete pga lite snø.
På breen bestemte vi oss for å spandere 5min for å ta på oss sele og tau, bare sånn i tilfelle rottefelle!
Knøt en del åtterløkker i mellom oss og gikk mot teltet.
Vi hadde planlagt en vei for å unngå sprekkene ovenfra, men synet kan bedra gitt!
På breflata, oppi bassenget, før det oppsprukne brefallet travet vi muntert nedover så – svusj – der forsvant beinet,
og kroppen kom etter, men det stoppet heldigvis i skrittet – dobbel PUH!
Vi fortsatte med lettere skritt, og med noe strammere tau på resten av nedfarten…
Ny topp og ny teltplass – kongeplass!
Før vi stakk videre med teltet betemte jeg meg for at jeg ville ha en ny topp på turen, tok beina fatt og kjørte et drag opp til topp 1964m lenger nede på breen.
Her var det så flott utsikt at jeg tilkalte Sondre som lå og slappet av med teltet.
Han tok utfordringen og kom løpende etter – med betingelsen at jeg bar kamera tilbake!
Men, nå var det tid for dagens andre høydare – teltplass på toppen av Store Memurutind.
Vi dro oss opp med all møkka vi hadde pakka med oss. Her måtte vi frem med slynger og kamkiler for å bardunere og feste fast teltet.
Vi hadde ikke særlig lyst til å skli utenfor det imponerende nord-stupet.
Teltplassen var så rå at jeg spanderte noen ekstra høydemeter på beina (heldige bein altså!) for å få knipset noen bilder i kveldssola.
Vi sov sånn halvgodt den natta, til dels høyden og helningen - og til dels pga et hull i det oppblåsbare (!) underlaget mitt.
Ny dag og listetull
Dagen startet med en flott soloppgang og en frokost oppe i høyden i nydelig vær. For en plass.
Dagen fortsatte så ut over V0 så ned til fonna i vest. Vi pakket om sekkene,
jeg tok litt mer vekt så Sondre kunne fly litt lettere over noen dustetopper og tullete kandidattopper (V2, V3.1, V4, V4.1, N for V5, V6 og V5 - at han gidder…).
Vi slo følge igjen på toppen av Hellstugubreen hvor vi sammen gikk opp på Søre Hellstuguhest,
jeg somlet igjen litt med kamera slik at Sondre fortsatte uten meg bort til Nordre hest.
SÅ var det klart for siste motbakke, Hellstugupiggen. Jeg spanderte å bli med opp, av en eller annen grunn angret jeg til tider når vi sto til livet i råtten snø i bratta! Endelig på toppen var det litt vanskelig å få prat i en sliten gutt ved siden av meg, og plutselig lå han i fosterstilling mens han mumlet noe om lite mat denne dagen.
Uten mat og drikke duger Sondre ikke – men etter noen skiver kom han til hektende igjen og vi returnerte til bilen på Spiterstulen –
og selvfølgelig videre mot neste turmål: Lom-burger’n.
Takk for kongeturen!
User comments