Weisshorn – sist, men ikke minst (05.08.2013)  

© Signar André Nilsen

Signar skuer spent opp mot Weisshorn.

Da vi hadde kommet oss etter Matterhorn merket både jeg og Øyvind en slags metthetsfølelse på turer og var i grunn klare for å vende snuten nordover. Likevel følte vi oss ikke helt tilfredsstilt før vi hadde kommet oss opp på et av våre største mål på turen – Weisshorn. Signar og Martine var i området, og de var meget interessert i å bli med på forsøket. Etter å ha parkert bilen i et parkeringshus i Randa (umulig å finne gratisparkeringer) var vi endelig i gang med turen. Dag 1 ble innmarsj til Weisshornhütte. Dit var det hele 6 km og 1550 høydemeter, dog på meget god sti. Praten gikk lett oppover, og allerede etter 3 timer var vi fremme ved hytta. Klokka var ikke mer enn 16.00 så vi hadde mye igjen av den deilige dagen. Slappet av i sola og holdt stemninga oppe. Vi var ganske spente på hva som ventet oss på toppstøtet neste dag. Weisshorn er en av de vanskeligste 4000-metringene ad letteste rute (AD/AD+), den er regnet som hardere enn Matterhorn tross mindre folk og fastere fjell. Alle høydemeterne fra dalen og til topps gjør sitt til at ikke så mange prøver å nå den. At det kun er 30 sengeplasser på hytta gjenspeiler også dette faktumet. Kort tid etter middag hoppet vi til køys. Vekking kl. 02.00 var inkludert i prisen, så vi trengte ikke å bekymre oss for om vi ville høyre klokka.

© Sondre Kvambekk

Grønt og idyllisk landskap på vei opp fra Randa.

Etter en kort «natt» med noe dårlig søvn (altfor varmt) var det bare å komme seg opp igjen. Få i seg noen tørre skalker med loff og syltetøy (alpin frokost) og begynne på turen. Vi var nok blant de siste som forlot hytta fordi det var mange som valgte å droppe frokost. Fulgte en tydelig sti fra hytta som førte bort til breen Schaligletscher. Krysset denne på tvers rundt en kilometer. Noen sprekker her og der, så det kan være lurt å gå i tau dersom det ikke er noen spor å følge. Kom under den bratte steinryggen ved pkt 3145 som deler breen på langs. Her går det en bratt sti via noen hyller i sikksakk som fører opp på selve ryggen. Det er vanskeligst å finne stien i starten siden man må krysse en flommende bekk på svaberg. Heldigvis hadde vi med et GPS-track vi fant på nettet, og dette var til god hjelp når vi skulle finne ruta. Turen opp var på forhånd omtalt som vanskelig å finne i mørket.

Vel oppe på ryggen valgte vi i stor grad å følge denne oppover fremfor å gå på snøen på venstre side. Plutselig hadde vi passert alle de andre lagene og vi var først i rekka. Oppover ryggen var det en del trasking, brutt opp av en del passasjer med noe utfordrende klyveklatring. Det gjaldt å få øye på varder hele tida. Signar tøyset og sa at dette burde hete «Vardåsen» siden det var så mange varder. Det er noe eget med disse alpinstartene, selv om det er mørkt og dunkelt så er det også litt stemning, i tillegg føler jeg at høydemeterne går fortere i mørket. Man slippper også å bli så forbanna svett...! Øyvind og jeg vurderte å lage en sang i black metal/Rammstein sjangeren som skulle hete «Alpine Start», og den måtte selvsagt bli sunget på tysk, genialt!:)

© Signar André Nilsen

Dagslyset har gjort seg gjeldende på vei oppover østryggen.

Etter å ha gått langs denne ryggen et godt stykke krysset vi en snøfonn over mot venstre på drøyt 3500 moh. Bratt klyveklatring fra snøfonna og opp til en rygg som du stort sett følger enten på venstre eller høyre side helt opp til østryggen på Weisshorn ved pkt 3914 moh. Tips er å følge rygg og ikke bli fristet til å gå i rennene, da kommer du trygt opp. Det er vardet store deler opp til østryggen. Temperaturen var mild, og vi trengte ikke mye klær mens vi trasket oppover. Til nå hadde jo turen gått strålende og vi hadde stort sett klart å finne riktig rute.

Vel oppe på østryggen ved pkt 3914, den såkalte «Früstück platz» (frokostplass) ble det litt kjøligere mens vi fortærte litt niste. På med dunjakke et stykke videre. Ruta oppover østeggen er ikke veldig komplisert å finne. Stort sett følger du ryggene, og noen punkter kan omgås i sida. En del bolter er plassert på de vanskeligste punktene, finner du de er du på rett vei. Det er en del ganske smale og luftige passasjer samt en del bratte opptak opp på de såkalte «tårnene» undervegs. Spesielt ett opptak er ganske tricky, men her kan du holde i et fast tau som hjelper en god del. Martine gikk i tau med «Bergführer» Signar hele veien, og tross det følte jeg at tempoet var ganske bra. Dagslyset og etter hvert sola dukket opp idet vi var på siste del av østryggen og kom innpå snøflanken på rundt 4050 moh. Nydelig lys! Eneste bekymring var noen faretruende skyer som seilte inn fra sør, heldigvis ble ikke disse noen reell trussel.

© Sondre Kvambekk

Det rødmer mot en ny dag.

© Sondre Kvambekk

Sola skaper en ny dag oppe blant de høyeste tinder.

© Øyvind Mathiassen

Soloppgang på vei opp siste snøflanken til Weisshorn.

Nå var det på med stegjern og isøks. Øyvind stakk i forveien og kjørte et intervalldrag resten av veien til topps. Vi andre ruslet i et mer bedagelig tempo lenger bak. Det var altfor mange fine motiver til å ta bilde av til at vi kunne løpe fra dem...! Bergschrunden på 4300 moh var enkel å krysse. Hele snøflanken til topps var i grunn veldig grei i dag med den harde og faste snøen vi fikk. Sånn sett betaler det seg å stå opp tidlig! De siste 20-30 høydemeterne gikk i bratt ur, så her tok vi av oss stegjerna til fordel for friksjonsfylt gummi på støvlene. Øyvind satt og ventet på oss på toppen og hadde nesten sovnet idet jeg vekket ham. For en utsikt og for en topp dette var! Vi hadde brukt 4,5 timer fra hytta og opp hit.

© Sondre Kvambekk

Siste bakken før toppen. Østryggen ses bak.

© Øyvind Mathiassen

Krusifikset på toppen av Weisshorn.

Martine var litt stresset med å komme seg ned i full fart, man vet jo aldri med fjellet! Det endte opp med at hun og Øyvind returnerte umiddelbart mens jeg og Signar slappet av på toppen en stund og koste oss med litt mat og fotografering. Litt trist å erkjenne at dette er siste alpeturen på en god stund, hit må jeg tilbake! Det gikk greit å gå ned igjen snøflanken. Snøen var blitt mykere av den stekende morgensola. Dermed kunne jeg i nedre deler sette meg på baken og gjøre kontrollerte aketurer i snøen. En guide som passerte meg ropte til de andre «that's the most dangerous thing I've ever seen!». «Really?», repliserte Øyvind, som virkelig hadde sett verre. Det skal sies at ukontrollerte utglidninger i høyeste grad er farlig, men dette var ikke tema her.

© Sondre Kvambekk

Sondre jubler av glede på en liten fortopp nord for Weisshorn!:)

© Sondre Kvambekk

Panorama fra toppen av Weisshorn.

Turen ned østegga gikk også greit. Litt roligere tempo ned enn opp, men vi hadde jo langt fra dårlig tid. Man skal jo kose seg på tur!:) Fra pkt 3914 fant vi ryggen ned til fonna vi krysset. Det føltes mye lettere ut ned her enn opp i mørket faktisk. For å spare knærne ville vi fort ut på snøfeltet vest for ryggen vi hadde fulgt opp fra pkt 3145. Øyvind fant en grei variant et stykke nede på ryggen, mens jeg var mer hissig på grøten og prøvde å komme meg ned direkte fra snøfonna vi nettopp krysset. Dette var ikke så lurt, jeg endte opp med å måtte klyve meg ned noen glatte og bratte sva der jeg risikerte å skli rett ned i en stor sigesprekk dersom jeg mistet taket. Etter hvert hadde jeg kommet så langt ned at jeg forstod at det var like greit å slippe taket, løpe nedover svaene og hoppe utpå snøfeltet. Dette gikk heldigvis!:)

© Sondre Kvambekk

Bedagelig rusling ned igjen.

© Signar André Nilsen

Klatrepartier ned østryggen. Matterhorn i bakgrunnen.

Nedover snøfeltet gikk høydemterne fort, og plutselig hadde vi passert utgangen mot østbreen fra pkt 3145. Pokker, jeg ville ikke risikere å komme for langt ned ende opp i en blindvei. Derfor safet jeg ved å gå de hersens høydemeterne opp igjen og komme innpå stien. Øyvind fortsatte nedover der jeg snudde, og klarte søren meg å finne en fin omgåelse. Han var derfor tilbake ved hytta en god stund før både meg og de andre.

© Sondre Kvambekk

Luftig på østryggen.

Slappet av i hytteveggen vel en time eller to. Vi hadde brukt drøyt 8 timer på turen fra hytta, opp til toppen og ned igjen. En meget rask tid ifølge hyttevakta. Tok oss en kattevask i bekken ved siden av hytta før vi omsider begynte på turen ned igjen til dalen. Gruet oss litt til nye 1550 høydemeter i nedoverbakke. Øyvind hadde gått i forvegen og ventet på oss ved stølen Jatz halvvegs nede i lia. En idyllisk plass i skikkelig alpestil med grønt gress og vannfontene. Måtte bare kose oss litt her før vi la ivei det siste stykket. Følte liksom aldri at vi kom ned selv om praten gikk i både den ene og andre temadebatten. Knærne var meget takknemlige da vi var nede i den varme dalen med 35 grader i skyggen.

© Signar André Nilsen

Alpeidyll ved stølen Jatz.

Takket Martine og Signar for en meget trivelig tur før bilen rullet nordover mot fedrelandet. Før det var det først stopp på Mac'ern i Visp og en herlig dukkert i Genèvesjøen ved Montreux. Livet var bare herlig, spesielt når man kunne se tilbake på en slik fantastisk alpetur der vi endelig fikk fullklaff med både vær og forhold.

Tusen takk for to fantastiske uker på tur, Øyvind!:)

Flere bilder

Kart

Start date	05.08.2013 02:27 (UTC+01:00 DST)
End date	05.08.2013 13:58 (UTC+01:00 DST)
Total Time	11h 30min
Moving Time	6h 42min
Stopped Time	4h 47min
Overall Average	1.3km/h
Moving Average	2.2km/h
Distance	14.5km
Vertical meters	1,669m