Ønderdalsdiederet (18.12.2013)

Siste eksamen for semesteret er endelig overstått og juleferien var et faktum! For at julematen til mor skulle smake ekstra godt bestemte jeg, Julian og Rasmus oss for å ta tre dager i Hemsedal for å klatre is og mix. Fra å gråte av neglsprettsmerter til å være irriterende mett på julaften kunne bli en interessant kontrast... Forlot bygda med den beste stemninga (Sogndal såklart) like før kl. 06.00 denne onsdags morgenen. Jeg plukket opp Julian på Vesterland og rakk akkurat 06.15-ferga over til Fodnes. Rasmus feilberegnet tiden og tok istedet 06.45-ferga, dermed måtte han kjøre som et svin oppover Lærdal for å ta igjen det tapte.

Etter en kjapp tur innom Rimi i Hemsedal for å spise et rykende ferskt skolebrød (i wish...) møttes alle tre utenfor Hemsedal Alpine Lodge. Parkerte her for å slippe å betale bompenger opp Holdeskarvegen. Dagens mål var å klatre Ønderdalsdiederet (150 meter, M5/WI4), en noe ukjent perle av en mixrute som denne dagen bød på relativt gode forhold. Ellers har isforholdene generelt vært labre årstiden tatt i betraktning. De bratteste fossene trenger mer tid på å vokse. Joikaracket bestod av fire isskruer, et sett med tricams, fire kammer, et par hexer og en slagbolt.

Sånn litt før kl. 09.00 startet vi å spankulere langsmed Holdeskarvegen mot Ønderdalsdiederet som er et tydelig skrådieder en kilometer vest for skisenteret. I den første 180 grader-svingen forlot vi veien og strøk til skogs. Vi fulgte noen eldre spor av folk som tidligere hadde prøvd seg på ruta. Ut i fra antall baileankere lenger oppe å dømme var vi nok de eneste som kom til å toppe ut hittil i sesongen. Omsider nådde vi starten på ruta i en nydelig gryende soloppgang. Perfekt alpnisimusvær med åtte minusgrader og tørr luft. Åpenbart at det er her all snø og stein kommer ut, renner er jo som kjent fjellenes avløpssystem. Jeg fikk æren av å starte. Mente å ha lest at cruxet skulle komme allerede nå i starten, men ble skuffet etter å ha gått ut hele taulengden (50 meter) uten å ha satt en eneste sikring. Lett trasking opp en bratt snørenne var det eneste. Rakk akkurat fram til en sprekk for å sette standplass (mye kompakt fjell her) og Rasmus og Julian kunne følge på.

Andre taulengde ville Rasmus lede. Tross for at han ikke har så mye erfaring med verken leding på naturlige sikringer eller mixklatring gikk han friskt til verks (M3 ish) og satte standplass i et tre 30 meter lenger oppe like før det faktiske cruxet (M5). Jeg ble satt på saken for å lede taulaget opp cruxet. Mens Julian skrek av neglsprettsmerter mannet jeg meg opp mens jeg studerte taulengden. Var ikke så lett å få satt noen gode sikringer her og dersom svaet til venstre hadde vært polstret inn med mer is ville nok dette vært en lett sak. Fikk satt en liten tricam før jeg snek meg rundt og ut mot svaet. Heldigvis fikk isøksene godt tak i risset inne i diederet og jeg krafset meg opp til en mosedott (gave fra Gud) som markerte slutten på det vanskelige partiet. Videre enkelt opp til der diederet svinger mot venstre, det er først her man virkelig kan kalle ruta et dieder.

Julian var i siget og ville prøve seg på neste taulengde. Enkelte år er svaet oppover diederet fullstendig dekket av is. I dag var det kun delvis is, og til tider temmelig tynn. Etter å ha lekt litt Tarzan gjennom en jungel av tett bjørkeskog fikk han satt standplass etter ca. 20-30 meter. Tok litt tid før han var fornøyd med standplassen sin, men møysommelig arbeid er sjelden dumt. Her oppe fant han faktisk en flunkende ny BD Camalot #4 samt noen andre små sikringer. Tydelig at noen har hatt en kostbar bailefunk her forleden (For ordens skyld: Camaloten ble levert til sin rette eier noen dager etter turen).

Jeg så på klokka at vi begynte å få litt dårlig tid i og med at det kun var to timer til mørkets frembrudd. Vi ble enige om at jeg skulle lede opp resten av ruta. Neste taulengde følger stort sett mer eller mindre langs diederet. Her hadde det lagt seg en stripe med is som var til god hjelp. Uten is her vil nok ruta være langt mer seriøs. Problemet er at sikringsmulighetene er temmelig sparsommelige. Spesielt et punkt ble jeg tvunget til å klatre meg rundt et flak på venstre siden ut på svaet. Klatret vel drøyt ti meter runout uten å få satt en eneste sikring, noe som aldri skaper en god følelse verken under eller etter klatringa. Etter hvert ble diederet trangere og svingte seg mot høyre ut på en hylle. Perfekt sted å sette standplass (to isskruer) etter å ha klatret rundt 45 meter.

Julian og Rasmus kom seg opp og jeg begynte umiddelbart på siste taulengde mens det enda var dagslys. Uttoppinga bestod av brattere isklatring (WI4) rundt 15 meter. Lengst til høyre var det mest is, men mest utfordrende isformasjoner mens det til venstre var enklere isklatring, men for tynn is til å sikre. Jeg valgte høyrelinja, toppet ut og kunne la jubelen slippe løs. Kult å se hele linja ovenfra. Standplass i et solid bjørketre.

Mørket kom sigende mens de to andre fulgte etter. Det viste seg at det ikke ville være noe problem å gå denne linja på natta siden hele diederet ble lyst opp av flombelysningen fra skisenteret. Returen la vi sørover ned i skogen før vi svingte nedover mot Holdeskarvegen. Perfekt mengde snø å traske i. Nok til å dempe støt for knærne og ikke for mye slik at man bruker unødige krefter. Dette var en fin klatretur, og luksus med såpass kort inn- og utmarsj. Middag neste...

Tusen takk for turen! :-)

Flere bilder