Østgalleriet på Veslehorn (19.12.2013)

Helt siden jeg i fjor vinter fikk tips av Jørgen Aamot om å teste ut «Østgalleriet» (500 meter, M4) i østveggen på Veslehorn har jeg vært gira på å gi den et forsøk på vinterføre. Kjørte på morgenen fra Moen Camping og første problem var å finne et sted å parkere. Det hadde nemlig snødd en god del i natt og parkeringslommene var ikke brøytet. Skulle det bli bail fra bil da? Endte opp med å ta en frekk en ved å parkere utenfor en av hyttene på Markegård Hyttegrend. Satset på at hytteeieren ikke skulle hit i dag, dessuten var det god plass på siden. Med noe tunge sekker la vi i vei en snau kilometer langs veien sørover like forbi gården Horn. Her skar vi ut i terrenget mot høyre og gikk på skrå oppover i skogen mens vi vant høydemeter. Var mer snø her enn rundt skisenteret, og mye av snøen var kommet i natt. Vi ble nødt til å være obs på potensiell skredproblematikk i dag.

Lenger oppe ble skogen tynnere og dagslyset sterkere. Plutselig åpenbarte østveggen seg fram fra tåken noen få sekunder før den forsvant igjen. For et mektig syn. På avstand virker det helt usannsynlig at det går en relativt overkommelig klatrerute opp der. Mot venstre viste Hydnefossen seg i all sin prakt, fortsatt litt spinkel til å klatre. Kanskje vi ses igjen senere i vinter på nærere hold?

Etter en times innmarsj var vi framme ved innsteget i bunnen av en bratt renne. Vi hadde håpet på å kunne gå nedre del usikret, men det viste seg at tauet måtte fram her. Jeg ledet en 50 meter taulengde til jeg ankom slakere terreng og satte standplass i et tre. Tok litt tid siden jeg tok noen dårlige linjevalg i starten og mot slutten. Under våre forhold ville jeg tippe at graden ligger i grenselandet M3/M4. Videre oppover på venstre side av en bratt klippe inn i en renne. Et bratt opptak rundt M3 før vi kom opp i en flanke som vi fulgte oppover mot høyre. Passerte B-linja som er beskrevet i føreren «Hemsedal Ice», litt for lite is til å klatres enda, men trolig det beste alternativet når forholdene ligger til rette.

Vi gikk derfor for A-linja som visstnok skulle holde graden M4. Ingen nærmere beskrivelse hadde vi om denne. Etter å ha jobbet oss gjennom en jungel av tett skog kom vi endelig fram til innsteget på det vi tror er A-linja. Et langt dieder med en kamin med et par fastklemte blokker. Første del følger deler av kaminen og består av ren drytooling på fjell, siste del noe lettere med mosekos. Jeg fikk æren av å lede an. For det første er det ytterst få sikringsmuligheter opp her, i tillegg går ruta veldig rett opp og føles både luftig og eksponert ut. Derfor har den en høy grad av mental faktor. Jeg mener også at graden ligger nærmere M5 enn M4, i alle fall er det vedvarende klatring som for en relativt fersk mixklatrer føltes litt utfordrende. Etter ti meter passerte jeg en fastklemt blokk som kan løsne (!), videre noen meter til før jeg traverserte ut mot høyre tre meter og bratt opp med moseklatring. Fikk satt kun tre sikringer på ruta som var rundt 25-30 meter lang. Standplass i tre. At både Julian og Rasmus slet med å komme seg opp på topptau bekrefter mistanken om at vi enten har gått feil eller at graden M4 her er sandbagged. Andre taulengde var langt lettere med litt bratt avslutning (ville tippe M4). Også her tynt sikret. Standplass i et solid tre oppe på galleriene.

Tiden fløy og etter litt knot da Julian greide å surre tauet rundt en grein var det bare å komme seg videre opp galleriene. Det var bare drøyt to timer til det ble mørkt. Hadde riktignok en klar returplan dersom vi skulle bli nødt til å baile. Oppover galleriene gikk distansen effektivt. Jeg håpet og trodde at vi skulle greie å gå usikret opp til siste taulengde før toppen. Heldigvis var terrenget såpass enkelt at vi greide det. Likevel hadde jeg hjertet litt i halsen, spesielt med tanke på at deler av traskinga gikk opp bratte skråninger hvor skred ikke måtte forekomme. Snødekket var ulikt overalt, noen steder var det klar lagdeling og andre steder fullstendig homogen puddersnø. Spesielt på et sted var galleriene nokså smale. Her måtte vi forsere et vannsig. Idet Rasmus skulle over brast isen og sklei ned i avgrunnen. Heldigvis hadde han tatt et godt øksehogg i isen lenger oppe som fortsatt satt fast. Tunga rett i munnen!

Etter dette partiet ble det enda litt brattere før vi måtte forsere et kort bratt «buldreproblem». Her ville Julian ha tausikring. Rasmus og jeg kom oss opp på høyresiden og sikret ham opp ovenfra. Rett etter dette rundet vi et lite hjørne og vi kunne se rett opp i siste taulengden (M4) til topps. Det var nå kun 30 minutter til mørkets frembrudd. Jeg knøt meg inn i tauet og klatret oppover. Luftig under føttene. I det jeg skulle dra meg opp et lite opptak løsnet en stor blokk. Ropte «STEIN!» før blokka heldigvis ikke traff noen, men seilte ned i et bunnløst, hvitt og trolsk stup. Også i denne taulengden var det vanskelig å sikre under disse forholdene. Det gjaldt å holde hodet kaldt og tenke klart før en handlet. På denne måte kom jeg sakte, men sikkert til toppen og fikk plassert to bombesikre tricams i dagens siste standplass.

På grunn av en herjende snøstorm var det vanskelig å kommunisere med de to der nede. Heldigvis er ekkoeffekten til god hjelp og jeg ropte høyt i retning den sideliggende veggen i sør. En etter en kom de opp med lysende hodelykter og vi kunne være stolte av å ha gått denne ruta i så lite dagslys 19. desember. Pakket ned stæsjet før vi bega oss i gang med utmarsjen som jeg var noe spent på med tanke på snøforholdene. Den gikk først ned til sadelen mot Storehorn og deretter ned nordflanken. Jeg visste at ruta ned her ville innebære et parti over 30 grader, og jeg hadde observert mindre flakskred noen steder oppover østveggen. Hvordan ville det være i nordflanken? Lettelsen var stor da det viste seg at terrenget slettes ikke var egnet for større flakskred i nordflanken der vi gikk. Et bratt parti forserte vi, men her var det tett med trær og et tverrliggende stup som vi omgikk i vest. Endte opp med å droppe fra mange små hyller ned i myk snø for å komme oss rundt. Resten av veien ned gikk veldig greit for seg og her var terrenget slakere. Fulgte et elveleie et stykke før vi fant en naturlig åpning i skogen (tydeligvis dyrenes E18) helt ned til veien nede i dalen.

En lettelse å være nede, senke skuldrene og i stedet begynne å bekymre seg for mindre prekære problemstillinger som hva vi skulle lage til middag??

Tusen takk for en spennende og vinterlig tur, Julian og Rasmus! :-)

Kart

NB! GPSen mistet noen signaler midtvegs i veggen, derfor enkelte markante avvik.

Start date	19.12.2013 08:06 (UTC+01:00)
End date	19.12.2013 18:02 (UTC+01:00)
Total Time	9h 55min
Moving Time	3h 43min
Stopped Time	6h 12min
Overall Average	0.7km/h
Moving Average	1.9km/h
Distance	6.9km
Vertical meters	940m