Tøftfossen – fokksnøbygda lever opp til sitt rykte (03.01.2014)

Dagen etter bestigningen av «Haisommer» i Sunndalen bestemte jeg og Signar oss for å ta en litt roligere dag. Purket helt til klokka var halv ti før vi orket å reise oss opp. Valget falt på Drivdalsklassikeren – Tøftfossen/Grubbekken (direktevarianten – 120m, WI4+). Kjørte oppover Drivdalen og parkerte like 200-300 meter før gården Tøftan uten å vite at det ikke gikk noen bro over elva før oppe ved Drivstoggo. Heldigvis var isen tykk nok til at vi kunne forsere elva allerede ved Tøftan. Merket det i beina etter gårsdagens tur oppover bakkene mot fossen. Lå en del snø i denne sida. Merkbar forskjell fra vestsidene som så og si er bare. Trasket på venstre side av bekken oppover til innsteget etter 450 høydemeter. Tøftfossen ligger ikke inne i juvet der selve Grubbekken renner, men noen meter lenger mot venstre sett nedenfra.

Her blåste det kraftig vind, noe som ble forsterket av all fokksnøen (spindrifts) som pisket oss ubønnhørlig i ansiktet. Bruker jo alltid å ha med vindmaske på tur, men i dag lå visst den pent hjemme i bagen. Ble jo skikkelig ekspedisjonsstemning da. Følte meg som en villmann idet jeg skulle skifte til en tørr ulltrøye, så sikkert ut som en tulling. Signar var først ute i dag. Første taulengde var relativt enkel (WI2+). Vi valgte å gjøre denne på løpende sikringer til vi nærmet oss det bratteste partiet på ruta. Her satte Signar standplass og ungdommen ble plassert i den skarpeste enden av tauet. Taulengden jeg nå skulle gå var bratt (WI4+), loddrette partier brutt opp av en og annen skrånende hylle. Gikk fint til å begynne med og jeg følte at jeg var i siget. Men plutselig hadde jeg prestert å få spinner leashen til isøksa under tauet slik at jeg ikke kunne strekke isøksa ut i full lengde. Dette merket jeg midt i det bratteste partiet. Uten å tenke meg om koblet jeg leashen av isøksene, men med alt dette knotet var jeg nå i ferd med å få skikkelig neglsprett. Det vil si null kontroll med hendene. Prøvde å få satt en isskrue, men jeg maktet ikke å gi den nok press. Faen! Eneste utvei var å få de forfrosne fingrene til å koble leashen på den ene isøksa slik at jeg kunne henge litt. Heldigvis hadde fingrene god nok finmotorikk igjen til å klare det!

Hang en stund for å varme fingrene og for å psyke meg opp til fortsettelsen. Signar fortalte i ettertid at de fleste isklatrerne bruker en slags reim fra håndleddet som de henger i isøksa mens de skrur slik at man unngår å klamre seg fast og få pump. Tror jeg må skaffe meg noe sånt ja om jeg skal begynne å lede hardere grader. Etter at neglsprettfasen var ferdig og stemninga ble bedre klarte jeg å fortsette opp fossefallet og sette standplass der jeg kunne stå på en fin stein. Signar slet også med neglsprett og måtte hvile i tauet et par ganger, godt ikke det bare er jeg som opplever slikt. Neste gang skal jeg vurdere kjemiske varmere. Med all denne kraftige vinden og snøfokken ble det nok en god del effektive minusgrader.

Siste taulengde tok Signar. Ganske slakt første partiet før en noe brattere avslutning (WI3+). Her hadde det lagt seg snø midt i det bratte partiet, litt ekkelt for meg som kjørte monopoint, men uansett en artig opplevelse. Bratteste snøbakken jeg noensinne har gått i alle fall! Helt på slutten måtte vi klatre oss gjennom toppskavlen som ble en spennende affære. Ikke mulig å sikre noe her så det gjaldt å holde tungen rett i munnen. Jeg ledet opp og «sikret» Signar opp ved hjelp av fjellførermetoden (rompe og bein godt plantet i snøen). High five, vi er oppe!:)

Returen gikk ned flankene nordvest for fossen. Fant stabile, avblåste partier. Vær obs ned her ved skredfare og mye snø. Resten av veien gikk kjapt og greit unna. Det hører med til historien at Signars personlige høydare for dagen var da kassadamen på Coop i Oppdal spurte han om leg idet han skulle kjøpe seg en øl.

Tusen takk for turen!:)

Flere bilder

‹

›

Kart