Alpinismusbursdag på Hjellehyrna (14.02.2014)  

Tidligere denne uka hadde jeg og Rasmus kjørt Stryn rundt for å se etter potensielle alpinruter og is-/mixlinjer. En mager trøst når det er vårtendenser samt knallhardt og ubrukelig skiføre er at det derimot er supre forhold for å gå alpinruter som ellers ville vært selvmord å prøve seg på under normale omstendigheter vinterstid. En linje jeg fikk øynene opp for var bekken på sørsida av Hjellehyrna fra Alvegjølet. En kilometer med is- og snøklatring! Den kunne ikke et trent klatreøye la være å legge merke til! Kommende fredag, etter endt praksis i Stryn samt min 23-årsdag fikk jeg med meg min nye turkamerat Ronny på et forsøk å klatre denne linjen til toppen av Oppstryns kjempe.

Kl. 07.15 fredag morgen møtte jeg Ronny ved Folven camping. I og med at det eneste enkle utmarsjalternativet er å gå ned nordøstflanken mot Sunndalen valgte vi å la en bil stå igjen her mens vi kjørte den andre til Erdalen der turen startet. Begge var spente på dagens tur. Kanskje spesielt Ronny siden dette var hans første møte med isklatring. Han har bred erfaring fra fjellklatring sommerstid, men noe mindre fra den kalde årstiden.

Parkerte på et jorde mellom Rygg og Berge gård og trasket oppover i skogen mot Alvegjølet. Innmarsjen kan ofte være den mest utfordrende delen av slike turer, og i dag var nesten ikke noe unntak. De siste par hundre høydemeterne opp til renna var bratt bjørkeskog og løs ur. Jeg gikk med noen alt for store isklatresko, men Ronny sleit litt mer med pinne stive randosko. Vi junglet oss oppover med tanken om at man er nødt til å slite litt for herligheten i mente. Etter en times innmarsj var vi fremme ved bekken som så fin og snøfylt ut.

Her var det på med stegjern, sele, hjelm og isøkser. Vi hadde tauet beredt øverst i sekken slik at vi enkelt kunne ta det frem når vi trengte det. Etter få meter kom et isparti på omtrent en taulengde (60 meter), ca. WI2/WI3. Tok fram tauet og jeg ledet an. Plutselig løsnet høyre stegjern! Hadde forsøkt å bytte til stålbøyle for front step-in i dag. Alltid litt skummelt å prøve ut nye ting før slike turer... Hinket meg videre opp på et stegjern til jeg fant en hylle for å fikse saken. Kortet inn stegjernet litt, og sleit ikke noe mer med det senere på turen. Satte etter hvert standplass og Ronny kom lett og effektivt etter. Bra tempo til å være første isklatretur!

Videre fulgte et parti med snøtrasking før vi ankom andre parti med isklatring. Cirka samme lengde og vanskelighetsgrad. Ikke verre enn at jeg følte meg komfortabel til å soloere opp for deretter å sikre opp Ronny som ikke har klatret like mye på is. Samarbeidet fungerte strålende så langt og vi hadde allerede tatt over 200 høydemeter. Begynte så smått å kjenne det litt i leggene. Hele veien oppover tikket det med jevne mellomrom inn bursdagshilsener på SMS som ble brukt som super motivasjon undervegs på turen. :-) I og med at det stadig vekk kom partier med isklatring fortsatte vi oppover knytt inn i tauet. Neste foss var brattere (WI4), på omtrent en taulengde. Tok lunsj under denne før vi satte i gang. Her satte jeg et par isskruer undervegs som ekstra sikkerhet. Første del av isen var ganske sørpete og minnet nesten mer om snø. Resten var fin og homogen is, litt smørmyk enkelte steder.

Nå så vi opp på turens definitive crux. På avstand så det ikke så ille ut, men når en kommer nærmere skjønner en proporsjonene. Et fossefall som består av en vertikal del på slutten på rundt 10 meter. Relativt enkel WI3-klatring opp til toppdelens innsteg, men jeg hadde ikke med nok isskruer til at jeg kunne sette noen før toppdelen. Da jeg kom til det vertikale så jeg at dette var solid WI5-klatring. Fullstendig blankpolert is i høyre parti, og mer orgelpipeformasjoner på venstre side. Etter en vurdering fant jeg ut at, nei, ikke i dag! Klatringa så dritfin ut, men jeg hadde ikke forberedt meg på teknisk isklatring i dag. Skoene jeg gikk med i dag var altfor store, og det fungerer dårlig å klatre vertikalt med dem (venter på nye i posten!), stegjernstuppene var stilt inn for snøklatring (lengre tupper) og i tillegg hadde jeg ikke på isøksbladene med lodd. Mange unnskyldninger, men når man klatrer bratt is må man ha alle marginer på sin side, hvis ikke er dette en livsfarlig sport.

Avgjørelsen ble ekstra lett når jeg visste at jeg kunne gjøre en omgåelse ut til høyre for bekken. Her var det superbratt traversering i nærmest sukkersnø. Kjekt å benytte bjørketrær til å sikre i. Ronny kom opp til standplassen og vi var begge enig i at dette var en fornuftig avgjørelse.

Vi hadde nå kommet godt opp i renna og det begynte å bli langt ned til Erdalen. Nå fulgte en taulengde med WI3-klatring før renna smalnet inn til en trang kløft. Stilig! Nesten som å være på juving vinterstid. Var et godt stykke med snøtrasking, og her hadde snøen noe dårligere bæreevne. Såpass dårlig at vi bestemte oss for å gå hundre skritt hver i front. Så kom vi til det stedet der elva delte seg i to. Venstre eller høyre?

Vi bestemte oss for å gå til høyre i og med at jeg visste ut ifra rekognoseringen nedenfra at det skulle være sammenhengende snø og is der. Først et lite isopptak og så videre opp til et merkelig parti. Her var det altså is, men samtidig masse snø som hadde fokket igjen rundt den. På avstand så det enkelt ut, så jeg klatret i vei med friskt mot uten å bli sikret. Det viste seg å være mer sketsjy enn hva jeg hadde forventet. Isen var både bratt og pill råtten i øvre del, og ingen sikringsmuligheter. Øksene og stegjerna fikk dårlig grep, så jeg måtte ty til å trå på små lister på fjellet ved siden av samt hogge øksene inn i supertynn is på små flak. Faen, hadde jeg gjort en elendig beslutning nå!? Isen under meg begynte å falle fra hverandre så nå måtte jeg handle fort og fornuftig. Med tunga rett i munnen klarte jeg å komme meg opp ved å stole på at den tynne isen ville holde. Puh!

Fikk satt standplass litt lenger oppe i renna og sikret opp Ronny. Det var åpenbart at han også sleit i toppartiet. Plutselig kom det et fall og påfølgende skjellord som runget i hele fjellsida. Det var rett og slett nesten ikke mer is igjen etter at jeg hadde sparket i stykker hele fossen... Hele tre fall ble det før han kom seg opp og var fly forbanna på seg selv. Jeg var også forbanna på meg selv som tok en så dårlig avgjørelse om å ikke sikre meg selv opp dette partiet... Har dessverre ingen bilder herfra.

Videre så veien enklere ut. Vi bestemte oss for å følge en bratt renne rett oppover fremfor å følge bekken videre mot høyre. Dette fordi jeg ville få med meg utsikten fra Hjellehyrna. Nå på tampen fikk jeg plutselig masse energi og følte nesten at jeg kunne springe oppover. Sikkert det supergrove rugbrødet jeg kjøpte på bakeriet i går som har skylda! Riktignok ble det tungt i den siste flanken til toppen og jeg måtte ty til flere småpauser... Krysset over bekken som kom fra venstre der vi tok til høyre lenger nede i renna. Ronny valgte å gå mer direkte mot 1462-toppen mens jeg tok en avstikker opp til 1368. Her var det jammen meg bygd en diger varde. Er jo temmelig utilgjengelig denne toppen i og med at det ikke finnes noen enkle atkomstmuligheter. Fantastisk utsikt utover Strynsvatnet, et magisk øyeblikk!

Godt å kunne puste ut og vite at det verste var over. Heiv klatreutstyret i sekken og labbet i vei bortover mot 1462-toppen. Vindet øket på med sørlig kuling i kastene, og truende skyer begynte å kladde rundt toppene. Best å komme seg ned fra fjellet. Returen gikk ned mot Sunndalen fra 1462-toppen. Hadde det vært pudderføre og vi hadde hatt med ski ville det øvre partiet her vært gromt å kjøre ned! De siste 700 høydemeterne var noe brattere. Det beste alternativet sett i ettertid hadde nok vært å følge skogen øst for Svelingsgrova. Vi gikk langs ryggen mellom de to vestligste bekkene, og dette endte etter hvert i en del sva og skrenter. Krysset dermed over på vestsida av bekkene. Det siste stykket ned mot dalen bød på en del krunglete passasjer ned hamre og gjennom skredpåvirket bjørkeskog, men med tiden til hjelp kom vi oss ned i god behold.

Sunndøla var ikke noe problem å krysse i dag på grunn av den lille vannføringen. Nå ventet kun en parademarsj langsmed grusveien ned til bilen som ventet ved Folven camping. Både jeg og Ronny var enige om at dette hadde vært en uforglemmelig tur, og ved Erdalen skiltes våre veier i det vi begge stevnet med blikket rettet mot en bedre middag og en varm dusj!

Tusen takk for turen, Ronny!:)

Flere bilder

Kart

Klikk på kartet for dynamisk versjon.