Fire dager med høytrykksfest i Jotunheimen (23.03.2014)  

Jeg har lenge hatt et ønske om å besøke de mer utilgjengelige områdene av Jotunheimen på vinteren. Her finnes det tonnevis av turmuligheter som både kan by på spennende alpine bestigninger og urørt puddersnø. I slutten av mars kom endelig høytrykksbølgen vi hadde ventet på med mengder av godvær. Sammen med Rasmus og Kristoffer bestemte vi oss for å sette camp ved Koldedalsvatnet i Sørvest-Jotunheimen, der vi forhåpentligvis kunne få sjelefred og uforglemmelige opplevelser.

Dag 1 – Innmarsj Tyin til Koldedalen

Søndag formiddag var det klart for innmarsj. På vei til startstedet ved Tyin kom Kristoffer på – vi må jo ha solkrem! Dermed ble det bråvending mot huset hans for å slippe å ende opp som soltørkede tomater. Et godt tegn på at våren nærmer seg! Parkerte ved en brøyta parkeringsplass ved Reikesteinsodden (50,- pr døgn). Her gjorde vi klar sekkene og våre to parispulker som virkelig gjorde jobben sin. Vi hadde en relativt flat innmarsjetappe inn til Koldedalsvatnet. 13 km så og si i flatt terreng. Været var skiftende med tåkedotter som kom og gikk. Ellers fravær av vind og behagelig temperatur.

Jeg og Rasmus startet med å trekke pulkene mens Kristoffer gikk i front og brøytet spor. Krysningen av Tyin føltes rett og slett endeløs. Vi stilte alle sammen med randoutstyr (Kristoffer med splitboard!) som ikke er særlig effektive i flatt lende. Grunnen til at vi ikke tok med fjellski var fordi vi hadde planer om å gå noen alpine klatrelinjer, og stegjern sitter som kjent dårlig på mjuke fjellskisko. Parispulken var veldig grei å ha med seg, merket nesten ikke at den hang bak meg. Kjekt å kunne ha med litt ekstra utstyr uten at det føles særlig tungt.

Vi valgte å ta snarveien om Trollsjøen. Da vi ankom hytta i sørøstenden av vannet fikk vi øye på høyspentlinja som står avmerket på vestsiden av vannet. Ifølge kartet skulle det være en snau kilometer mellom hytta og høyspenten. Det trodde ikke Rasmus og Kristoffer noen ting på. Jeg veddet imot, og jammen var det lenger bort dit enn man hadde trodd. Alt blir større i fjellet, også høyspentlinjer visstnok...

Kristoffer overtok pulken min fra Trollsjøen og inn til Koldedalsvatnet. Opp Koldedalen begynte det å mørkne og skyene forsvant sakte, men sikkert. Vakkert å se silhuetten av Falketind innerst i dalen. Godt å komme til planlagt camp i nærheten av Raudehaugen. Vi satte opp teltene ute på vannet. Jeg fikk et for meg selv, mens danskene delte det andre. Kristoffer som er den eneste av oss med bachelor i friluftsliv fikset tidenes kjøkkengrop hvor vi ordnet oss kveldsmat. Det ble en kald natt, i ettertid ser vi at det var -23,3 grader på værstasjonen på Filefjell. Kanskje enda kaldere inne ved Koldedalsvatnet! Jeg angret ikke på at jeg hadde brukt dampsperresokker i skoene dagen etter for å si det mildt.

Dag 2 – Uranostraversen

Våknet til et jubelkor i naboteltet. Jubel må til når det utenfor teltet er sol og skyfritt! For et vakkert syn å se Jotunheimen i vinterkappe i slikt klarvær. Først nå oppdaget vi at campen lå kun 100 meter fra et åpent innos fra elva fra Kvitevatnet og Uradalsvatnet. Luksus med rennende vann! Etter morgenkaffen begynte vi på dagens tur, nemlig den klassiske Uranostraversen. Dette er en av de fineste ryggtraversene Jotunheimen har å by på sommerstid. Luftig, men ikke veldig vanskelig. Vi var spente på om den var like fin på vinteren!

I fjærlett pudder trampet vi oss nordover mot stiskillet ved sørenden av Uradalsvatnet. Videre greit opp til den store kampesteinen der sørryggen bratner til for alvor. Her tok vi oss en god pause i sola og nøt livet. Makan til finvær har vi ikke hatt på ukevis. Idet vi nyter stillheten passerer en snøscooter over Uradalsvatnet og råner rundt i sirkler i høy fart. Akkurat derfor håper jeg ikke at politikken rundt motorisert ferdsel i utmark blir ytterligere liberalisert. Kall meg gjerne gammeldags eller egoistisk, men naturens stillhet er et privilegium jeg virkelig ønsker å tviholde på.

Vi svettet oss oppover sørryggen. Klarte å gå med skiene på helt opp til rundt 1750 moh. Her var det på med sele, stegjern og isøkser. Skiene ble festet på sekken og skulle være med over hele traversen. Snøkvaliteten var varierende. Noen plasser holdt den kroppsvekta mi og andre ganger ble det gjennomslag. Den var ikke fast nok til at isøksbladene hadde noen særlig effekt, så noen steder måtte man grave dypt for å finne fast fjell.

Etter et par bratte og luftige partier var vi oppe på sørtoppen (S2). Her fikk vi som forventet øye på den siste toppryggen opp til hovedtoppen. På avstand ser den bratt og faretruende ut, men når man kommer nærmere løser det seg opp en god del. Etter en pause på sørtoppen spankulerte vi ned i skaret, over S1 toppen og bort til innsteget på toppryggen. Her bandt vi oss inn i tau. Etter S1 kommer et kort bratt opptak før et lengre parti med bratt klyving. Det første bratte opptaket ble vi nødt til å omgå i vestsiden. Mye løs snø, og sola gjorde sitt til at snøen nærmest løsnet fra svaene som lurte under.

Så kom vi til dagens mest utfordrende seksjon. Det mest vedvarende bratte partiet før eggen smalner til for alvor. Her ledet jeg oppover på løpende mellomforankringer. Dette tok tid på grunn av masse løs snø som ikke var til å stole på. Ble nødt til å sette tre mellomforankringer undervegs, og det tok virkelig tid å grave frem disse sikringspunktene. Mange steder støtet jeg bare på kompakt fjell, noe som skapte en del irritasjon og uheldige gloser. Rasmus stod like nedenfor og fikk en stri foss av snø fra gravinga mi over seg. Snakk om kalddusj! Kom meg nå over det bratte partiet og fikk sikret de andre opp. Nå var vi heldigvis over det verste.

Videre oppover ble det ikke satt noen sikringer. Snøen satt bedre og vi koste oss oppover den smale ryggen hele veien til topps. Vi gikk med prinsippet om den gamle vandrermetoden, altså dersom en faller til den ene siden må en annen hoppe til motsatt side. Enkelt og greit. Dessverre kom det inn en del tåkeskyer like før vi nådde toppen. Vi satt på nordsida og ventet på sol og utsikt, men skyene kom og gikk hele tiden. Anledningen ble i stedet benyttet til å feire fødselsdagen til Kristoffer! Den ble feiret med toppris, gullbrød og en bursdagstegning fra meg og Rasmus. Hipp hurra!:)

Etter å ha ventet en god stund på at været skulle bedre seg ga vi opp og gjorde oss klar for nedkjøringa. Var delvis avblåst og skarete og delvis god kjøresnø ned nordryggen. Jeg holdt på å svinge utfor skavlen på østsida, og ser i ettertid at jeg egentlig bare hadde flaks for at jeg ikke flakset utfor. Kom oss greit ned på Uranosbreen og sklei hele veien ned til bretunga. Måtte gå fiskebein opp en bakke tilbake til kampesteinen ved foten av sørryggen. Kristoffer måtte splitte splitboardet sitt to ganger på vei ned breen. Imens koste jeg og Rasmus oss i sola ved kampesteinen. Uten at vi merket det hadde Kristoffer passert oss og plutselig vandret han nede på flata ved Uradalsvatnet.

Da fikk vi fart på oss og gønnet på nedover. Like før vi var tilbake ved teltet fikk jeg en idé om å utnytte dagens siste sollys i vestflanken opp mot pkt 1591. Jeg tok på meg fellene, sprang et stykke oppover og jammen fikk jeg betalt for det ekstra slitet. Fikk en utrolig fin nedkjøring herfra og ned til teltet i mjukt kveldslys! Få minutter etterpå var sola borte og kuldegradene krøp ned langs gradestokken.

Til middag koste vi oss med jegergryte med en ekstra dose smør oppi. Perfekt avslutning på en uforglemmelig dag til fjells!

Dag 3 – Falketind og Stølsnostinden

Neste dag opprant med minst like bra vær som gårsdagen. Værmessig ble dette også uten tvil den beste dagen i Sør-Norge denne uka. Egentlig hadde vi planer om å bestige Falketind og Stølsnostinden via pionérruta på Falketind som går opp fra Falkbreen, men etter å ha vurdert snøforholdene i østsidene var vi skeptiske til skredfaren. Dermed gikk vi over på plan B, normalruta via Morka-Koldedalen. Ut ifra hvor vinden har blåst (fra sørvest) antok vi at det ville være tryggere snø opp svaene fra Andrevatnet.

Dermed slapp vi å drasse med oss klatreutstyr og sekkene ble vesentlig lettere. Rundt kl. 09.30 var vi avgårde med nesa rettet mot Morka-Koldedalen. Vi observerte et monsterskred nordøst for Hjelledalstinden ned mot 1291-vatnet, noe som bekreftet vår mistanke om ustabil lagdeling i østsidene. Etter å ha sklidd oss ned til Andrevatnet begynte vi på bakken opp mot Stølsnosbreen. Rasmus var litt skeptisk og lurte på om det kanskje var bedre å gå mer i retning mot Stølsnosi. Etter en vurdering valgte vi å gå for den opprinnelige planen rett opp fra Andrevatnet. Heldigvis hadde det allerede gått skred i den bratte østvendte flanken over oss på vei oppover.

Vi holdt god avstand til hverandre, og snøen virket homogen og sikker som antatt. Ble mange korte z-vendinger opp langs bekkedalen før det omsider slaket ut på toppen. Tok en god rast i solveggen her oppe før vi ruslet videre. Snirklet oss oppover en bratt bakke før det ble slakere opp til innsteget nord for Falketind.

Her satte vi fra oss skiene og trasket opp nordsida til toppen. Litt klyving på slutten. Merket at snøen var mer vindpåvirket i øvre del, så her måtte vi være litt ekstra oppmerksom. Herlig å endelig stå på toppen av Falketind i godvær. Sist jeg var her i 2009 var det både regn og tett tåke. I dag var det andre boller! Siden det blåste litt på toppen ble vi ikke så altfor lenge før vi trasket ned igjen til skiene.

Videre sklei vi oss over breen og bort til innsteget ved renna sør for skaret mellom Stølsnostinden og dens østtopp. Her var det av med skiene og traske med stegjern oppover flanken til ryggen mellom skaret og østtoppen. God og fast snø her. Skaffet meg et forsprang til de andre slik at jeg rakk et toalettbesøk før de dukket opp over kanten... Nede i skaret la vi fra oss skiene og kløv oss oppover mot Stølsnostinden. Det første bratte partiet var greit å omgå i snøflanke på høyre side. Resten av turen oppover var bare kos og uproblematisk.

Vel oppe ved toppvarden på Stølsnostinden tok vi oss en laaang pause. Vi måtte bare nyte den fantastiske utsikten og kanskje årets fineste dag så langt. Det var rett og slett ingen som tenkte tanken om å forlate dette stedet her og nå. Den som hadde tatt med seg sovepose og liggeunderlag... Fra Stølsnostinden får man en utrolig nærhet til Hurrungane som tårnet rett på andre siden av Utladalen. Det er en grunn til at Slingsby vandret i den retningen da han for 138 år siden sto på Uranostinden og skuet utover det enorme tindehavet.

Dessverre har det meste en slutt, og vi måtte begynne å tenke på returen. Litt vemodig å forlate dette paradiset som fantes her oppe på Stølsnostinden, men minnene tar vi i alle fall med oss i sekken. Desserten fikk vi så til de grader på nedkjøringa ned breen på nordøstsida av Stølsnostinden. Fantastisk styresnø som man kunne stole 100 % på. Det var som å være i transe, eller i «flow», der ferdighetsnivået samsvarte perfekt med utfordringene. Beste skiopplevelsen jeg har hatt på lenge. For en dag!

Nede i Fleskedalen var det på med fellene og traske oppover den trange dalen mot Falkbreen. Det blåste litt surt og vi var i skyggesida, derfor dro vi opp tempoet et lite parti. Passerte innsteget til pionérruta, og jeg tror ingen angret på at vi lot den stå uklatret i dag. Bratt og trolig ustabil snø i tillegg til en stor overhengende skavl på toppen...

Siste utforetappe ned mot Koldedalsvatnet bød ikke på langt nær like god snø som nordøstsida på Stølsnostinden, men her fikk vi nyte den siste kveldssola mellom Hjelledalstinden og Falketind. Same procedure as last day!

Dag 4 – Koldedalstinden Øst og utmarsj

Så var onsdagen kommet, den siste dagen på denne flerdagersturen vår. Det var langt mer overskyet i dag, det merket vi også siden temperaturen ikke var like lav denne natta. Likevel ville vi ikke kaste bort en hel dag på utmarsjen tilbake til bilen. Vi måtte få oss en topptur!

Valget falt på østtoppen på Koldedalstinden for å få en fin nedkjøring ned nordflanken. Fulgte sporene fra dagen før over Koldedalsvatnet før vi slynget oss oppover flanken mot toppen. Merket at det ikke var like mye futt i beina i dag som de tidligere dagene. Oppe på toppen hadde vi en pause med håp om at sola ville titte fram, men den gang ei. Uansett ble nedkjøringa ned igjen magisk. Virkelig god snø i nordsidene altså!

Vel nede igjen var det på tide å rive leir. Etter at jeg hadde tatt ut snøpluggene til teltet mitt begynte det plutselig å blåse, og teltet forsvant bortover vannet. Fikk meg en ekstra springetur på denne redningsaksjonen gitt.. Omsider fikk vi pakket sammen utstyret før vi tuslet tilbake mot sivilisasjonen. Sporene vi hadde tråkket på vei fram var nesten fokket igjen, så vi måtte holde øynene åpne. Prøvde å bruke parispulken som akebrett i nedoverbakkene, og det funket som bare det!

Siste flata over Tyin var som forventet langdryg. Man ser bilen, men den blir liksom aldri større... Godt var det å komme fram, ta av seg randoskoene og omsider sette kursen mot Kiwi i Øvre Årdal der det ble handlet inn store mengder av cola, chips og grandis! ;-)

Tusen takk for en aldeles strålende tur, Kristoffer og Rasmus! :-)

Kart