Sogndalsdalen Rundt - vakker og eventyrlig slitetur (24.04.2014)  

Gjesterapport av Øyvind Brekke

Sogndalsdalen Rundt har som jeg oppfatter det vært en manndomsprøve forbeholdt en eksklusiv krets blant fjellfolket i Sogndal. Etter at jeg som student ble kjent med noen av fjella rundt denne dalen, og ikke minst etter at jeg og Jan Petter det siste halvannet år leide hybel hos Asle Lerum, Sogndalsfjellas nestor, har jeg hatt en fjern drøm om å gjøre denne turen sjøl. Han fortalte meg en del om hvordan det var å gå den turen på ski, og at han og to andre kompiser var de eneste som hadde gjort det. I Fri Flyt-boka som omhandler toppturer i Sogn ser jeg nå at han og de to andre gikk denne turen for 30 år siden, i motsatt retning av det vi skulle gjøre, de endte også opp i området ved Hodlekve. De siste åra virker det som om noen flere har gått denne turen, og da med både start og slutt i Sogndal sentrum, men mange kan det ikke være.

Jeg var på toppovernatting på Glittertind i slutten av påsken da det tikket inn en melding fra Sondre om Sogndalsdalen Rundt om få dager. Det endte med at vi utsatte avreisen én dag så det ikke ble pinlig på jobb for min del så kort tid etter ferien. Jeg var egentlig svært nære ved å svare nei, men akkurat denne turen var det jo historisk sett jeg som hadde mast mest om, og det var jaggu på tide med en tur sammen igjen!

Dag 1

Torsdag sto vi opp i rimelig tid uten å stresse. Været var perfekt og veldig varmt. Høyst spesielt var det å rusle nedover kjente gater og forbi Sognehallen og studenthybler som vitnet om gamledager med Stedjeåsen som første delmål. Det var bare å ta det rolig, jeg har jo alltid tung sekk på grunn av dens egenvekt og alle mine overdrivelser som skyldes frykt for å gå tom for tørre og varme klær. Med tempoet vi holdt oppover der var det reine parkturen. Bare så utrolig rart å vite at i dag skulle vi ikke bare se Voggebreen fra åsen, vi skulle faktisk helt bort på den og enda lenger før dagen var omme.

Etter Stedjeåsen ble det masse knot med delvis snødekt sti, bakglatte ski på skogsbilvei, alt annet enn idyll ved en ny anleggsvei oppunder Slakkafjellet, nakkesleng på grunn av et fall ned fra dette fjellet fordi bråstoppen fikk sekken til å trykke hodet mitt ned i snøen og til sist så stor misnøye med glipptak at jeg tok på fellene opp siste lange bratta til topps på Dyrhovden. Der satt Sondre og solte seg for lengst.

Vi skulle få med en del 100 pf-topper, så det var bare å henge i mot Reppenipa. Endelig gikk det delvis an å kose seg på ski, null glipptak og ørlite mer kontroll i nedoverbakkene for en med mine labre skibomsferdigheter. Reppenipa kunne ikke være annet enn et pliktløp, det samme må vel nesten sies om Helleberget, selv om denne lå midt i ruta. Det var på tide å komme seg opp på Blåfjellet så vi kunne befinne oss i sånn cirka riktig høyde for resten av turen. Sondre var i storslag og fikk i tillegg ekstra forsprang fordi han rant ned bratte bakker jeg måtte somle og knote med. Derfor droppa jeg østtoppen på Blåfjellet (har uansett vært der før) og gikk rett til den høyeste hvor han venta på meg for en lengre matpause.

Sogndalsdalen Rundt betyr en god del opp og ned, spesielt når man er i gang med fjella på 1400-1600 moh. Derfor ble det knoting ned fra Blåfjell og labbing opp til Synnevaskjer, den første av flere tilsvarende etapper. Nå hadde skyene begynt å gjøre seg gjeldende også, men jeg kunne liksom ikke klage etter Jotunpåsken. Og da vi langt om lenge var på vei opp mot Voggebreen prøvde sola seg igjen, som om den forsto at denne breen er litt spesiell for meg.

Vi satt og hutra og spiste på toppen og kunne konstatere at landskapet vest for Fjærlandsfjorden er høyst interessant. Men vi måtte se å rekke fram til Bjåstadbreen, så vi dvelte ikke altfor lenge ved varden. Opp mot Gunvordalsbreen ble imidlertid utsikten over Fjærlandsfjorden så fin og lyset så vakkert at Sondre måtte fram med kameraet. Og på toppen kunne jeg konstatere at til tross for en himmel som kun var 25 prosent blå så gjorde sollyset dette til en intens skjønnhetsopplevelse. Spesielt fjellet Stav i sør tok seg nydelig ut. Flere av disse fjella er jo del av det legendariske panoramaet fra Flatbrehytta eller Supphelleskardet, likevel er de relativt ukjente for fjellfolk flest. Og jeg kjente Sognepatriotismen min blusse opp, dette området har betydd uendelig mye for meg og gitt meg mange gode minner, og nå regna jeg med at Sondre forsto hvorfor.

Vi måtte videre, men heldigvis må man ikke så langt ned hverken fra Voggebreen eller Gunvordalsbreen. Og formen var god den, vi hadde spist og drukket jevnt, det var bare sekken som fikk skuldrene til å verke. Har nok aldri hatt en sekk på 15-20 kilo på ryggen over så lang tid, og nakkeslengen førte til at den kjentes tyngre. Men omsider var vi oppe på Bjåstadbreen og kunne slå leir, noe som kun innebar å ta av sekkene, finne fram kokesaker og rulle ut liggeunderlagene. Jeg strakte meg ut så lang jeg var, joda kroppen var kjørt, men hadde aldri vært kraftløs. Vi preika og herma og slappet av helt til det var på tide å prøve å få til en nitimers søvn. Før jeg sovna rakk jeg å tenke på at dette var min overnattingstopp nummer 20…

Dag 2

Sondre sover "alltid" som en stein, men jeg sov ikke så verst jeg heller. Våkna imidlertid til den vanlige pisseproblematikken og kunne konstatere at stjernehimmelen hadde gått over til gråværshimmel. Æsj, men jeg måtte bare prøve å sove. Noen timer seinere kunne vi konstatere at sola og godværet var i anmarsj. Skyene bare trakk seg gradvis vekk fra oss i alle retninger, neimen så bra da!! Morrastunder blir ikke mindre trivelige av sånt, og omsider var vi på vei nedover Bjåstadbreen i retning Frudalsvatnet. Sondre var ganske fort nede og fikk den tvilsomme gleden av å vente på meg. Jeg tør bare ikke å ha for stor fart, frykter både å slå meg og orker ikke alt knot med å reise meg. Falle gjør jeg som regel uansett, men det siste fallet bare forenklet sklituren min ut på vannet. Nå var det transportetappe bort til dagens tyngste motbakke, opp til Frudalshesten.

Kroppen hadde startvansker i dag, men vi fant en grei og seig rytme, og det var bare å glede seg over omgivelsene. Skjerdingane i vinterdrakt mot en knallblå og skyfri himmel var et vakkert syn, den er rett og slett en fullgod Jotuntopp! Ikke rart at dette området har blitt kalt "Vetle-Jotunheimen" i en gammel DNT-årbok, synd jeg ikke husker hvilken…

Omsider var vi oppe på hesten, men pausen ble kort, vi kunne like godt ta matpausen på høyeste punktet på Frudalsbreen. Veien dit var en parademarsj med flott utsikt i begge retninger, ikke minst med Dalavatnet langt der nede. Sogndalsdalen er jammen undervurdert, dette er norsk natur av ypperste merke! Og nå varmet sola så det var til å bli redd av. Skyene var enten langt sør for Sognefjorden eller bak Lodalskåpa, så vi hadde det perfekt. For en trivelig rast vi fikk på toppen!!

Nå sto Sogndalseggi for tur. For meg et mystisk navn på et fjellparti jeg aldri hadde sett bilder av. Det var luftig nok når man hadde ski på beina og tenkte seg nedover iallfall. Nok en gang, for noen omgivelser! Digre Tungeggi og Bessdalen med gedigen rastunge langt utover (virkelig langt altså!) og en flik av Fjærlandsfjorden og grønne lier under bratte snøfjell i vest. Skråningen nedover mot Anestølsvatnet i øst flankert av Frudalsfjellet, småforrevne Lammanipa og Barnakona på motsatt side. Best å ta av skia et bratt parti, men det var uansett bare å nyte synet. Tenk at vi var i ferd med å gå denne turen!

Vi kom oss omsider oppover mot Steindalseggi og Steindalsnipa, i praksis høyeste punktet på Steindalsbreen. Jeg var sliten, men seig, og kunne nyte synet av lavlandet ved Fjærland og de mektige toppene bak, den virkelig tøffe tinden kunne ikke være noen annen enn Blånipa. Et rått fjell! Ingen tvil om at dette var synsinntrykkenes tur, og den overgår Josten på langs så det holder!

På Steindalsbreen ble det ny lang og trivelig rast med fråtsing i påskegodt og masse vannpåfyll. Sola gjorde det nesten vondt å se framover, men det er jo sånn man vil ha det, og nå begynte snart turen sørover i retning Nuken og Sogndal.

Det var stort sett herlig å skli bortover Steindalsbreen uten feller, men ned til Tverrdalsvatnet ble det bratt og knoting nok en gang. Snart var Sondre utpå vannet mens jeg hadde lenge igjen, og jeg priste meg her som en del andre steder underveis lykkelig over at skredfaren var bortimot fraværende. En februartur her er nok som regel lite ideelt, det holder med Bjåstadbreen fra Hodlekve da.

Moro var det å se disse traktene som jeg aldri fikk med meg mens jeg studerte. Tverrdalstind så ikke ut som noen tind herfra, men var diger. Omtrent opp i den høyda skulle vi siden Torstadnakken sto for tur. Det var bare å gå i gang med dagens nest lengste stigning i solsteika, jammen gikk det ganske greit. Tungt, men aldri kraftløs, det viser bare hvor viktig det er å få i seg nok mat og drikke. Jeg gløtta bort mot fjella vi hadde passert, nå lå de på motsatt side av dalføret, og plutselig var vi på nordtoppen av nakken og kunne la oss begeistre over ny utsikt mot blant annet Lustrafjorden i det fjerne.

Det er langt ned på østsida av dette massivet, men på ryggen var det ikke langt ned man trengte å gå før siste stigningen til hovedtoppen på 1565. Dermed nok en parademarsj, for en herlig tilværelse det er når man i tillegg vet at den langt i fra har kommet gratis! "Hovedpausen" tok vi på nordre som hadde lettest tilgjengelig utsikt med tanke på skavler, så stortoppen ble en formalitet. Men på veien nedover på sørsida fikk vi på ny kontakt med den ville og vakre Yngsdalen som fører ut mot Veitastrondsvatnet. I likhet med Gunvordalen har den visse likhetstrekk med et par av maradalene vi kjenner så godt. Yngsdalen har ord på seg for å være svært fin, i ei bok skriver Tor Yttri: "Yngsdalen – fordi den er så vakker" i et kapittel om turer i Sogn.

Nå var det bare "sjarmøretappen" som gjensto, heretter var det bare topper mellom 900 og 1100 moh igjen. Undervurderte ikke etappen, og den inneholdt både morsom skikjøring (morsomst for Sondre), fortsatt flott utsikt og en del slit siden vi etter hvert tok av fellene på ny. Høydepunktet var å gli langsetter slake fjellsider med utsikt over Hafslovatnet og Lustrafjorden på høyde med Solvorn. Hurrungane også selvsagt, de er med hele tida. Godt å se mot spisse Austanbotntinden og vite at nå har jeg vært der (men i år er jeg desperat etter Storen og har på grunn av forpliktelser nettopp gått glipp av en mulighet)!

Vi hadde gått tom for vann like før Torstadnakken, men vi var heldige og fant ferskt smeltevann på vannet nordøst for Stenageimsvatnet. Deilig å slippe å måtte smelte mer snø.

Svartavatnet var fint, og det var bare andre gang jeg var her, sist var på en høsttur med folkehøyskolen i 1997. Da var det mange fravær som skyldtes festing og "eg trur me ska på Nuken i måro, de giddikkje eg i alle fall!" Nok om det, etter flere småbakker og nye vann og en omgåelse var vi straks på den nevnte Nuken, dagens siste topp. Første gang jeg var her i godvær og kunne nyte den for sogndøler navngjetne utsikten.

Nå gjensto det jeg anså for en fæl utforkjøring gjennom kronglete bjørkeskog. Selvsagt var det ille også, men på ingen måte det verste jeg har surra med. Tok nesten igjen Sondre ved en anledning, i all verden…

Snart rusla vi nedover veien fra Hølsete mot sentrum, glade og fornøyde med både turen, naturen og oss selv. Men vi måtte henge litt i, det skulle fråtses med to grandiser på hver pluss at Sondre måtte i seng i tide på grunn av Kjeringi Open neste dag!!! For et overskudd, det må jo være historisk at en deltaker varmer opp med Sogndalsdalen Rundt! En gang får vi feire en tur med skikkelig middag, men da må vi ha mye bedre tid på oss…

Dette var en tur som absolutt svarte til forventningene! Fjellnaturen rundt Sogndalsdalen er slående vakker og undervurdert av de fleste fjellfolk i landet, ganske enkelt fordi info og bilder historisk sett har vært så å si mangelvare. Men de som kjenner fjella her vet at naturen i området er Norge på sitt ypperste, et fjellområde som bringer tankene inn på nasjonalromantisk Grieg- og Ole Bull-musikk på dagtid, og mer lyssky metall på kveld- og nattestid. Men den som hører på godlåta Mistur av bandet med samme navn vil snart skjønne at det ikke er lyssky musikk fordi den er uanstendig, heller fordi den er vemodig og jævlig fin og passer til skumringstid i Sogndalsnaturen fordi gruppa er herfra. Dette satte iallfall en spiss på turen for meg!

Tusen takk for en legendarisk tur Sondre!

Flere bilder

Kart

GPS-track fra dag 2.