Hornindal rundt 2014 (05.07.2014)

I vinter hadde jeg bestemt meg for å være med på denne manndomsprøven av et ultraløp. 75 km og 5600 høydemeter i krevende vestlandsterreng gjør at løpet med rette kan kalle seg Norges tøffeste fjelløp. Løypa starter på Grodås og følger fjelltopper på sørsida av dalen til Honndøla bru og langs nordsida på vei tilbake. Fikk med meg Rasmus som også ville prøve å gjennomføre. Oppladningen var langt fra god da jeg sleit med kneet allerede for en uke siden. Da løpet nærmet seg valgte jeg å stille til start, men muligens bryte halvvegs om påkjenningen ble for stor for kneet.

Stod opp kvart på seks tidlig lørdag morgen i hytta i Stryn. Fikk i oss en mektig frokost med egg og bacon. Sekken var pakket og klar med alt av sikkerhetsutstyr, klær og mat. Hadde også gjort klar en bag som ble sendt til depoet på Honndøla bru, midtvegs. Kroppen føltes grei ut, men løpet var langt så jeg turte ikke å åpne med for høyt tempo. Kjørte til Grodås der vi fikk hentet startnummer, brikke og kart. Det var rekorddeltakelse med nesten 300 som stilte til start.

Kl. 08.00 gikk startskuddet og vi ble ønsket en god tur over fjellet. Været var overskyet og fare for regnbyger. Det verste var i grunn varmen, den var til å dø av. På yr.no var det meldt opptil 26 grader i dalen! Starten følger langsmed asfalten i retning Stryn et par kilometer før vi svingte opp på postvegen og etter hvert på sti opp mot Middagsfjellet. Rasmus og de andre i teten forsvant ganske så fort og jeg var i grunn mest opptatt av å gjøre mitt eget løp og ta jevnlige matpauser undervegs for å holde overskuddet oppe. Bakken opp mot Middagsfjellet var bratt, og tankene om å jogge her ble fort forkastet med tanke på at det fortsatt var langt igjen. Nådde toppen etter en drøy time fra start. Tok meg en matpause her og vannet ut sportsdrikken som jeg merket var altfor sterk.

I bakkene ned mot Grodåssætra gikk det fort og jeg tok igjen en god del her. Nå skulle vi følge en vei bort til Viksæra og tilbake igjen. Flere steder var det checkpoints der vi måtte logge emit-brikken vi hadde med. På denne måten kunne publikum følge oss live på nettet. Videre bar det bort til Kirkhornsætra der en hel barnehage var ute for å heie på oss. Det var god motivasjon! I bakkene opp mot Sætrehornet og Gulkoppen hadde jeg min første tunge periode. Jeg hadde mistet matlysten og klarte ikke å få i meg maten jeg hadde. Jeg var en av de få som hadde med grovt rugbrød fremfor bare energibars. Skjønte at jeg heller skulle hatt med mer sjokolade, for dette brødet var altfor kraftig kost for magen min under slik aktivitet og så mye drikking. Ble bare å gå jevnt og trutt oppover og kose seg med musikken på øret. I siste bakken opp mot Gulkoppen fulgte vi en snøfonn hvor det heldigvis var spadd ut spor.

Tok meg en real bit av den ene energibaren jeg hadde. Dette var det som skulle til for at kroppen våknet fra dvalen. Bort til toppen og ned til Holskarsætra hadde jeg masse krefter å spa med og jeg tok igjen folk som hadde passert meg helt fra Viksætra! Nå var jeg optimistisk igjen og hadde masse postitive tanker i hodet. Tok nok en matpause ved Viksætra og prøvde febrilsk å få ned rugbrødskiva med kreolsk salat. Nesten ikke sjanse, og det endte bare med at magen ble dårlig i ettertid. En god lærepenge dette her! Nå var jeg inne i et lettere parti på løypa. Slakt opp til Daurmålhornet og inn i Kupa. Selv om terrenget ikke var så bratt her fikk vi igjen med renter i form av masse gjørmete myrområder som slukte skoene om man ikke hadde knytt de godt.

Nede ved Sandgrova merket jeg at jeg ikke hadde fått i meg riktig næring tidligere på turen og jeg fikk en tyngre periode. Spesielt ille at denne kom nå som løpets bratteste bakke opp til Muldsvorhornet ventet. Fy f... tror jeg aldri har slitt så mye med å komme opp en bakke. Lårene var helt tomme og jeg hadde problemer med å holde balansen oppover sida. Var heldigvis flere enn meg som sleit, så her gjaldt det bare å ta et skritt av gangen. De negative tankene strømmet fort på, og tanken om å gi seg. Et øyeblikk var jeg nesten usikker på om jeg ville komme opp i det hele tatt! Det gikk nå heldigvis til slutt. Formen kom seg i bakkene ned fra Muldsvorhornet mot Honndøla bru, men her tok jeg beslutningen om å gi meg da jeg ikke ville ta sjansen på at kneet skulle bli verre. Jeg hadde nok krefter til å fullføre tross det dårlige næringsinntaket, men jeg følte at det mest fornuftige var å gi seg nå og ikke risikere å ødelegge resten av sommeren. Endte på tiden 6t 39min på halv løypa, som jeg ut i fra mine forutsetninger er greit fornøyd med. Hadde problemer med å både spise og drikke maten jeg fikk i mål også. Magesekken min spilte ikke på lag i dag gitt... Gikk rundt med noe dårlig samvittighet av å ha brutt halvvegs da jeg ikke hadde noen problemer med å gå fra bussen og bort til bilen, men jeg får heller komme tilbake et senere år og ta den fulle turen da! :)

Rasmus endte på imponerende 12.55 og fikk med det nr. 3 i sin klasse og 13de plass totalt!

Takk for et utrolig godt gjennomført arrangement! Jeg kommer tilbake!:)

Kart