Dyrhaugs- og Midtmaradalsryggen (16.07.2014)

Etter to slappe dager på hytta til Endre på Filefjell var det på tide å fortsette rekognoseringen mot Hurrungane 2k-maraton. Selv om ikke værmeldingene denne dagen var helt de store tok vi sjansen på at vi i det minste ville få oppholdsvær.

Planen var å gå Dyrhaugs- og Midtmaradalsryggen med retur om Austre Ringstinden og Ringsdalen. Da turen startet fra Turtagrø satte vi igjen sykler ved munningen av Ringsdalen. Fra Turtagrø gikk altså ferden. Skyene lå tungt og lavt over Hurrungtindene, men vi håpet at det ville komme litt siktlommer innimellom. Den sedvanlige marsjen opp til Tindeklubhytta tok som vanlig ca. 1 time. Inne på hytta tok vi en liten lunsjpause før vi fortsatte ferden. Grunnen til at vi gikk opp hit og ikke startet i Ringsdalen var at jeg ville se meg ut en rute opp til Dyrhaugsryggen fra Skagastølsvatnet.

Som jeg håpet gikk det an å gå denne «snarveien» opp til Dyrhaugsryggen (se bilde). Først opp til en liten snøfonn skrått mot venstre. Ganske løs ur opp dit. Deretter litt lett klyving og så skrått mot høyre langs vegetert skråhylle opp til en større snøfonn som enten krysses eller rundes på undersiden. Videre oppover, fortsatt greit helt til man kommer så høyt at man så og si er oppe på selve Dyrhaugsryggen. En varde viser nedgangen til denne ruta, så vi var nok ikke de første som har gått her. Herfra og oppover mot Nørdre Dyrhaugstinden skrådde vi oppover, delvis på snø. Etter hvert merket vi at det yret fra himmelen. Pokker, det var absolutt ikke det vi hadde håpet på. Vi ønsket ikke vått fjell, og i tillegg er det så stusselig å gå på tur i regn og tåke. Vi fortsatte litt til, men så begynte det plutselig å regne kraftigere. Jeg merket at motivasjonen sank betraktelig, selv om dette var en viktig rekognoseringstur for Hurrungane 2k-maraton senere. Merket også at Endre ble ganske så stille.

Til slutt tok jeg avgjørelsen – vi snur! Får heller gå denne turen en annen dag. Har jo tross alt satt av en hel uke til den maratonturen. Litt betuttet trasket vi nedover igjen, men etter å ha gått rundt 140 høydemeter ned sluttet det å regne og sola tittet så smått fram. Lufta ble tørrere og fjellet tørket raskt. Hm... skulle vi gjøre et forsøk likevel? Ja! Så bar det opp igjen mot Nørdre, noen høydemeter ekstra som god trening. «Stien» opp til Nørdre er som både Nørdre Skagastølstinden og Store Soleibotntinden lett å miste. Vardene er spredt her og der, og terrenget er ikke akkurat egnet for sti, selv om det er mange som går her. Tok en matpause på toppen hvor vi ble tatt igjen av en 2000-metersamler som kom bak oss i full fart. Han hadde tenkt seg bort til Nestnørdre Midtmaradalstinden og fikk et forsprang mens vi hadde pause.

Kom oss etter hvert igang med ryggtraversen. Grei klyving bort til Store Dyrhaugstinden. Vanskeligheter kan omgås til høyre. Videre er det mer luftig og brattere klyving over midttoppene før det går ned til skaret mot Søre. Tok igjen fyren på den sørligste midttoppen. Fra skaret mot Søre og opp til denne er det lett, men ned i skaret mot Nørdre Midtmaradalstinden er det brattere, og her valgte fyren å snu da det igjen kom en regnbyge som gjorde fjellet såpeglatt. Et sted må man over på høyre side av ryggen ned her før man snur over til venstre gjennom en slags «tunnell» mellom noen blokker. Vel nede i skaret er det bratt klyving opp til toppen av Nørdre og noe klyving resten av veien til toppen av Nestnørdre Midtmaradalstinden.

Herfra og videre over til Store Midtmaradalstinden begynte vanskelighetene for alvor, noe som er grunnen til at de fleste snur her. Nedover mot Lovskar er det grei trasking i øvre del. Så over et kort og enkelt sva (i hvertfall på tørt føre). Lenger nede, på høyre side av ryggen kommer to svapartier som må forseres. På tørt føre er dette krevende nok, men i dag, på vått og glatt føre var dette ikke særlig morsomt. I nedre del på det andre svaet sikret jeg Endre som fant ut hvor fot- og håndtakene var. Dermed fikk jeg god hjelp når jeg skulle følge etter.

Deretter ventet noe klyving før vi kom ned til de markante pinaklene. Enkleste rute forbi disse er å følge sporadisk varding på høyre side. Pass på at man ikke kommer for langt ned, men går langsmed pinaklene. Et punkt ville jeg at vi skulle sikre, et kort nedtak som var ganske så utsatt. Når jeg først fant takene var det ikke så vanskelig, i alle fall ikke hvis det hadde vært tørt. Videre en del klyving og nok et nedtak i et riss som også var litt ekkelt. Snart var vi forbi pinaklene og terrenget ble enkelt ned til Lovskar.

Fra Lovskar forserte vi en kul på ryggen ved å omgå en bratt hammer på høyre sida. Videre over en ny kul og bratt klyving oppover til ryggen for alvor ble bratt (like før Halls hammer). Vi skjønte at det var her omgåelsen ut i høyre siden startet. Først måtte vi ned noen høydemeter før vi tok ut på noen gressete hyllesystemer. En plass i starten kunne vi velge mellom øvre hylle hvor vi måtte krabbe eller nedre del som var mindre tak (anbefales kun på tørt føre). Neste utfordring var også den vanskeligste før et nedtak ned på en hylle før et markant og bratt opptak på andre sida av hylla. Her valgte vi å sikre da det ikke var mange gode tak å holde i, vil anslå opptaket til rundt grad 3-4, og kanskje verre på vått føre. Det verste er i alle fall å klatre ned her (tips, ta med 4 meter slyngebånd som man kan bruke å holde i ned igjen, er en tydelig nabb som feste slynga rundt).

Videre ventet et noe teknisk, men ikke utsatt sva som måtte klatres ned. Siste utfordring var et bratt punkt man måtte ned fra. Enkleste løsning var rett og slett å jumpe seg ned her (enklere tilbake). Videre kom vi omsider inn i en slags renne som førte oss opp til ryggen igjen. Herfra til topps var det bratt klyving store deler av veien. Et sted kan man omgå ryggen på høyre side, men det er lettere å se denne omgåelsen om man kommer ovenfra. Godt å komme seg hit selv om været var grått og stusselig. Merket at en begynte å bli psykisk sliten av å bevege seg i slikt terreng på vått og glatt føre.

Tok det forsiktig tilbake igjen samme vei. Ned det ene bratte punktet gjorde vi som jeg tipset i stad, holdt i en slynge i tillegg til at vi hadde en dobbelsikring i tauet fra en kile som satt fast i en sprekk på oversiden. Omsider kom vi ned i skaret etter å ha gått over den ene «kulen» på ryggen. Vi prøvde å finne en nedgang mot Stølsmaradalsbreen, noe vi var ganske spente på. Tråkket oss først ned en snøflanke før vi kom til en stor og diger sprekk/kamin som førte skrått ned til breen. Fjellet på sida var i utgangspunktet enkelt å klyve på dersom det hadde vært tørt. Nå var det såpeglatt på grunn av masse grønn kartlav. Jeg kløv meg direkte ned i den våte kaminen, mens Endre fant en variant på høyresida.

Deretter krysset vi Stølsmaradalsbreen greit opp til sør for Austre Ringstind. Endre hadde vært der før og var i grunn mest motivert for å komme seg tilbake til syklene. Dermed fikk han gå i forvegen mens jeg kløv meg opp til toppen. Mye sva opp her og fant ingen supergod rute som ikke innebar klyving. I grunn enklest å nå denne toppen på våren/vinteren når snøen er fast og fin. Prøvde å skynde meg litt og holdt et friskt tempo ned mot Ringsdalen, samme vei som vi kom opp på vår forrige tur for tre dager siden. Blåisen i nedre del var blitt glattere siden sist, og jeg måtte trå varsomt for å ikke skli og slå meg. Kløv meg videre ned til Ringsdalen og siktet på noen snøfonner helt nederst i dalen fremfor å traversere skrått i den grove ura. Omsider kom jeg meg ut av nasjonalparken der stien blir vesentlig bedre. Nådde igjen Endre like etter dette.

Kom oss til syklene ved Tindevegen og trillet ned bakkene og bort til bilen på Turtagrø. Da det fortsatt var meldt grått neste dag reiste vi igjen tilbake til hytta på Filefjell.

Takk for en våt, men minnerik tur, Endre! :)

GPS-sammendrag

Start date	16.07.2014 10:09 (UTC+01:00 DST)
End date	16.07.2014 23:50 (UTC+01:00 DST)
Total Time	13h 41min
Moving Time	9h 28min
Stopped Time	4h 13min
Overall Average	1.8km/h
Moving Average	2.6km/h
Distance	24.7km
Vertical meters	6,461m