Rekognoseringstur i Styggedals- og Skagastølsmassivet (18.07.2014)

Tok farvel med Endre som gjerne ville være med på denne turen, men som «måtte» på Vinjerock. Fikk med meg Rasmus som for tiden var på fjellraid i området. Møtte ham tidlig på morgenen i Helgedalen og kort tid etter trasket vi i vei innover dalen. Dagens mål var å få gått alle 2000-metringene i massivet rundt Styggedals- og Skagastølstindene. Foran oss i løypa hadde vi en gjeng fra Bergen som tilfeldigvis var gamle kjenninger av mine foreldre. Artig å få spørsmålet; «heter faren din Ånund?».

Etter en times gange var vi på høyeste punkt på veien før det gikk ned mot Styggedalsdammen. Herfra tok vi sikte på ryggen opp mot 1838-toppen. Tok igjen gjengen like før 1380-vannet i Styggedalen. Herfra og videre oppover var det greit å gå. Passerte noen snøfonner og omsider var vi oppe på toppen før vi gikk ned til Gjertvassbreen. Her var det på med stegjern, og etter en matpause var vi vei oppover breen mot Gjertvasskaret. Holdt mest til venstre på breen, og det gikk greit å forsere de største sprekkene. Opp til Gjertvasstinden hadde vi fordel av snøen, og takket være denne fant vi en grei rute som gjorde at vi slapp å ta fram tauet opp til toppen (se bilde). Nådde Gjertvasstinden etter 3,5 time fra start.

De tunge skyene som hadde ligget over massivet var nå i ferd med å begynne å letne så smått. Dette ga oss stor motivasjon. Trasket samme vei ned i skaret. Vurderte at det var best å følge ryggen direkte opp til Styggedalstinden fremfor å følge en isete flanke på høyre side med en glefsende bregleppe nedenfor. Like før jeg var inne på fast grunn gikk jeg gjennom med den ene foten i en sprekk. Puh! Det gikk bra, men kvakk litt til. Opp til Store Styggedalstinden var det klyving med flere bratte opptak, spesielt et ligger rundt grad 3. Tok oss en pause på toppen før vi trasket videre langs eggen. Det vanskeligste punktet på ryggen blir tidlig forsert. Et bratt opptak fra et lite skar hvor man må bykse litt for å komme opp. Vi droppet vesttoppen da denne ikke har høyere primærfaktor enn 25, og denne turen ble først og fremst gjort for å rekognosere mot Hurrungane 2k-maraton senere i sommer.

Rundet vesttoppen greit langs skråflanker i sørsida til vi kom utpå ryggen igjen. Litt luftig rygg ned til det flatet ut. Herfra og bort til der det bratner mot Sentraltinden er det relativt lite luftig og greit å gå. Rasmus var overrasket over hvor lett turen hadde vært til nå. Han hadde blitt skremt av hvor vanskelig det skulle være, slik det er beskrevet mange steder. Dette er jo riktignok veldig individuelt... Nå begynte det virkelig å letne for alvor. Opp til Sentraltinden kløv vi en del på høyre side opp noen bratte opptak, maks grad 3. Sikkert enklere opp enn ned. Kom oss opp på Sentraltinden og fortsatte litt nedover mot Vetle til der vi kunne se skråflanken i retning Maradalsryggen. Etter en matpause fulgte vi skråflanken ned til der vi kom innpå ryggen igjen. Videre ned en løs renne før vi etter hvert rundet rundt en vestvendt rygg (markert med en varde). Klyving herfra, litt opp igjen og innpå ryggen før en markert tagg som klatres opp gjennom en kamin på venstre side.

Så bratt klyving ned i skaret mot toppen Sør for Sentraltinden. Denne toppen nådde vi ved å ta en kort taulengde opp veggen på høyre side. Sikret da det var litt vått her. I grunn ganske grei klatring rundt grad 3. Fra denne toppen satte vi igjen sekkene før det ble klyving nedover og bort til der det bratner mot Nørdre Maradalstinden. Her omgår man det vanskelige via snøflanker på høyresida. Samme vei tilbake igjen, men med rappell ned fra Sør for Sentraltinden.

Vel tilbake ved Sentraltinden klatret vi oss ned til skaret mot Vetle ved å omgå en hammer på høyre side. Litt oppi sida mot Vetle satte vi fra oss sekkene og spankulerte bortover galleriene bort til Mohns skar. Disse galleriene har jeg alltid bommet på tidligere og endt opp for langt nede. De holder omtrent samme høyde som Mohns skar hele sida bortover. Fra Mohns skar er det klyving grad 2 store deler av ruta oppover. Noen steder i nedre del holder man litt på høyre side av ryggen. Det vanskeligste er et kort opptak, kanskje opp mot grad 3 etter min mening. Deretter opp en liten renne og grei skuring store deler av veien til topps. På den markerte hammen like før toppen er det mange som går rett på risset rett opp. Det enkleste er å gå noen få meter ned til venstre og deretter greit opp. Vi var alene på toppen og kunne nyte stillheten og utsikten før vi returnerte til sekkene.

Nå var det grei trasking opp til Vetle der vi møtte de første folkene denne dagen. De skulle rappellere direkte ned til Mohns skar. Vi ba dem være obs på at tauet lett kan kile seg ned der... Så var det bare å komme seg ut Skagastølsryggen.

Tok en rappell ned Halls hammer og to rappeller ned V-skar med vårt 30 meters randotau. På andre rappell ned V-skar måtte vi sette igjen en bombekile som vi banket inn så hardt vi kunne. Kanskje ville jeg kunne bruke denne på 2k-maratonen om noen dager. I ettertid kan jeg berette at noen klarte å få denne løs og tok den med seg...

Ned fra Nørdre fant vi noen snøfelter på høyre side som vi fulgte, men det var dessverre litt for lite snø til at det hjalp noe særlig, og ura utenom feltene var virkelig løs. Vi fikk en fin kveld på vei ned til Tindeklubhytta som vi tittet såvidt innom før vi fortsatte ned til Helgedalsflatene og basket oss over myrområdene og elva bort til bilen på parkeringsplassen. Rasmus skulle overnatte i bilen, mens jeg satte kursen tilbake mot Sogndal for å lade opp mot Hurrungane 2K-maraton!:)

Takk for en fin tur, Rasmus!:)

GPS-sammendrag

Startzeitpunkt	18.07.2014 07:42 (UTC+01:00 SZ)
Endzeitpunkt	18.07.2014 23:07 (UTC+01:00 SZ)
Gesamtzeit	15h 25min
Zeit in Bewegung	9h 13min
Pausenzeit	6h 12min
Gesamtschnitt	1,6km/h
Bewegungsschnitt	2,7km/h
Entfernung	24,8km
Höhenmeter	6.677m