Maradals- og Skagastølsryggen (02.08.2014)

Tidligere denne måneden hadde Jørn spurt om jeg ville føre ham og Geir Arne over Maradals- og Skagastølsryggen i månedsskiftet juli/august. Jeg takket ja til jobben, og i en periode med mye ustabilt vær måtte vi bare ta sjansen og håpe på det beste den dagen vi til slutt valgte. Dette skulle bli en kompletteringstur for Jørn sin 2000-metersliste og han var meget spent foran denne lange ryggtraversen.

Fredag ettermiddag møtte jeg Jørn og Geir Arne utenfor Turtagrø. For å korte ned innmarsjen noe valgte vi å ta en kort natt på Tindeklubhytta før vi startet på selve turen. Praten gikk lett da vi ikke hadde sett hverandre på over et år, og etter en drøy time var vi oppe ved hytta. Fant oss til rette og kokte oss litt middag før vi prøvde å få noen timer på øyet. Jeg hadde ikke fått sovet så mye natten i forvegen og sovnet dermed på et blunk mens de andre slet noe mer. Etter 3,5 timer på øyet ringte vekkerklokka kl. 01.00. Vi valgte å starte såpass tidlig for å slippe eventuelle ettermiddagsbyger. Fikk i oss et par skiver før vi startet rundt kl. 01.35.

Ute blåste det kjølig i nattemørket. Vi fylte på flaskene allerede her i tilfelle vi ikke skulle få muligheten senere på turen. Det gikk greit langs stien opp til Skagastølsbreen, men her oppe ble vi overrasket med en hissig regnbyge. Heldigvis varte den ikke så lenge, men det var nok til å fukte fjellet oppi tåkeheimen for resten av dagen! Tok en halvtimes pause inne på Skagastølsbu på Bandet. Var uansett ikke noe vits i å forsere Slingsbybreen uten å ha noe dagslys. En halvtime senere fortsatte vi, og etter litt leting (fikk hjelp av GPS-tracket til Ole-Petter) fant vi inngangen til Berges Chaussé. Vått og fuktig bortover her, men det gikk greit med alle sammen.

Ved inngangen til Slingsbybreen tok vi på tauet og vandret over. Var en del blåis og synlige sprekker. Like før overgangen til en snøfonn i andre del av breen hører jeg «faaallll!», det er Geir Arne som hektet stegjernet og sklir på blåisen. Jørn og jeg heiv oss ned med øksene og dempet fallet til Geir Arne. Heldigvis gikk det bra med ham og han fikk ingen varige mén. Fulgte snøfeltet litt nedover og rundet noen store svapartier. Her var det av med breutstyret og vi kunne vandre lett oppover en skråflanke mot Maradalsryggen. Flere steder var det sildrende vann som man eventuelt kan fylle på vannflaskene med. I øvre del blir det litt mer klyving, spesielt et sted hvor vi måtte krabbe under et overheng, og et annet sted hvor vi måtte kile oss gjennom en trang sprekk. Eventuelt omgå denne sprekken til høyre, men her er det i høyeste grad eksponert.

Straks var vi oppe på Maradalsryggen. Geir Arne ville gjerne ha med seg Jernskartinden, så vi satte fra oss sekkene og ruslet ut dit. Geir Arne plasserte i kjent stil igjen en seigmann på toppvarden. En artig gimmick!:) Tilbake ved sekkene begynte moroa. Dessverre la det våte fjellet en noe demper på festen. Disse traversene er omtalt i detalj flere ganger i både mine og andres rapporter, derfor blir det ikke så mye detaljer fra akkurat disse passasjene i denne omgang. Opp til S3 måtte vi som kjent over en eksponert skråhylle i høyre side. Dette var første punkt jeg sikret de andre opp. Videre greit opp til S3 og noe ekkelt opp til S2 på grunn av våte sva. Omgikk S2 ved å gå tilbake ned i et lite hakk og over på en hylle i vestsida. Videre stod vi mellom valget å klatre S1 via direktevarianten (kort 5er riss), eller å gå opp svaene i vestsida (grad 3). Mens vi tenkte fortsatte vi bortover vestflanken i tåkeheimen. Den dårlige sikten gjorde til at vi ikke kunne se S1 en gang. Vi gikk og vi gikk. Jeg tenkte at vi møter vel på disse svaene før eller senere, men de dukket aldri opp. Plutselig kom vi til en plass som virket kjent. Hm, er det ikke her jeg kom opp da jeg omgikk Nørdre Maradalstinden under Hurrungane 2k-maratonen? Etter hvert kom vi opp til ryggen, og kort til senere stod vi på en kjent topp, dette måtte jo være Nørdre! Fram med GPSen, ja det stemte bra!

Altså har vi rett og slett omgått svaene opp til S1 i nedkant og bare fortsatt videre til vi var kommet til omgåelsen ved Nørdre. Fra Nørdre og bort til S1 er det jo grei skuring og ikke langt. Da vet folk dette til en annen gang, så slipper man en ekstra taulengde om man ikke synes at svaene er greie å gå usikret.

Videre mot Sentraltinden fulgte vi ruta som beskrevet i tidligere rapporter. Tok en rappell ned fra Sør for Sentraltinden og sikret begge opp og ned den neste taggen på ruta. Ble tid til en pause da vi var oppe ved Sentraltinden. På vei herfra og bort til Vetle tok vi en rappell ned i skaret. Plutselig begynte skyene å løsne og vi fikk i små øyeblikk litt sol og utsikt ned mot Slingsbybreen og til og med Storen! Fra Vetle og ut Skagastølsryggen gikk vi på løpende mellomforankringer hele veien. Temmelig glatt, og enkelte steder lå det til og med et tynt islag oppe på steinene. Bare å være forsiktige. Tok rappell ned Halls hammer, firte de to andre ned fra Midtre til Berges stol og derfra tok alle to rappeller ned i v-skar. Nå begynte det å pøsregne skikkelig. I grunn greit at det skjedde nå som det vanskelige er ferdig, men Jørn sa at han slipper ikke skuldrene helt ned før han er ved Tindeklubhytta.

Endelig nådde vi Skagastølsnebbet og dette ble Jørn sin siste 2000-meterstopp i Norge (fastlandet, pf > 10m), gratulerer så mye! Etter to år med samletørke kom du deg endelig over disse tindene, selv om været ikke var helt det store er det likevel bare enda mer imponerende! Velkommen i klubben!:) Geir Arne spanderte flittig ut seigmenn før vi tuslet videre, som sagt slapp ikke Jørn armene helt løs før vi var nede ved hytta. Etter Nørdre valgte vi en dårlig vei videre ned i stedet for å gå litt tilbake og omgå via en grei hylle. På tørt føre er dette klyvepunktet innafor, men på sleipt og vått føre var det ikke noe særlig koselig. Spesielt ikke for Geir Arne med sine lefsete vandrestøvler. Etter litt knot kom alle seg ned ved hjelp av en slynge. Så ventet den lange ura ned til 1584-vannet før vi omsider stod trygt og i god behold utenfor Tindeklubhytta. Nå var Jørn i ekstase og tok oss begge i hånda og takket for en spennende tur!

Tok en god pause inne på hytta før vi ruslet ut Skagadalen til Turtagrø i hurtig marsjtempo anført av Geir Arne i front. Etter ca. 40 minutter var vi nede, men først ville jeg avslutte turen med et bad i Helgedalselvi. Er en fin badekulp hvor man også kan hoppe, like etter der elva svinger, ca. 150 meter før brua. Ifølge Geir Arne brukte de gamle tindebestigerne å vaske seg og kjemme håret ved denne plassen slik at man så flott og velstelt ut når man ankom Turtagrø. De kjørte stil i gamle dager gitt! Tilbake ved bilen var vi kl. 17.40 etter å ha vært 16,5 timer på tur. Føltes heller ut som at klokka var rundt midnatt, men så startet vi jo så tidlig som halv to.

Tusen takk til Geir Arne og Jørn for en spenstig og minnerik tur, godt jobbet!:)